skilleStemmer fra arkivetskilleLitteraturquizskille_slutt
litteratur_lesekunst_teorier_3_1_banner
Her er du: NRK.no > Nyheter > Kultur > Lesekunst > Teorier Sist oppdatert 13:28
Ansvarlig for sidene:
Tom Egil Hverven

 
Poststrukturalisme

12. Diskurs? Ta ordet "sex", for eksempel.

– Ordet diskurs knyttes gjerne til Foucault. Hva betyr det?

Publisert 19.09.2002 12:57.
– Det er et gammelt fransk ord som går tilbake til latin. Descartes’ mest kjente tekst heter for eksempel "Discours de la methode", sier Knut Ove Eliassen.

Definisjon av diskurs

- En ”discours” er tradisjonelt en systematisk redegjørelse eller en tale. Så dette er ingen skummel neologisme som er oppfunnet av en anarkistisk franskmann – til forskjell fra ordet episteme, som faktisk er Foucaults egen term.

Innenfor den franske teoretiske konjunkturen som vi kaller poststrukturalisme, har diskurs imidlertid fått en bestemt betydning. Diskursen i foucaultsk forstand er et felt av utsagn om et bestemt emne organisert etter en særlig forforståelse av dette emnet.

Eksempel: seksualitet

– Kan du gi et eksempel på det?

– Vi kan se på seksualiteten som en egen diskurs. Denne diskursen forutsetter at det er noe som heter sex og kjønn. Seksualitet er en særlig form for begjær, ifølge mange moderne teorier en av de mest grunnleggende driftene i mennesket.

Dens vesen er at den streber etter å realisere lyst, men at den i sitt vesen er anarkistisk og at det derfor er avgjørende i ethvert samfunn at den holdes i sjakk ved hjelp av forskjellige teknikker eller får utløp i akseptable former.

Denne ideen om seksualitet er historisk begrenset. Selve ordet seksualitet er ikke engang 200 år gammelt. Og det europeiske ordet for kjønn, sex, er ikke mer enn 250 år gammelt. Vi har altså å gjøre med et historisk diskursivt fenomen ifølge Foucault.

"Sex" versus "kjød"

Slik han ser det, er seksualiteten uløselig knyttet til noen bestemte forestillinger om biologi og om mennesket som et driftsvesen, forestillinger som oppstår ved inngangen til moderne tid.

En tidligere måte å artikulere driftslivet på er knyttet til termen kjød som springer ut av den kristne teologien og morallæren. Ifølge kirken er kjødet noe vi har fått i arv fra Adam og Eva – det er det i oss som er fallent, og som fører oss vekk fra Guds ord og driver oss til unevnelige gjerninger.

Når Adam og Eva tar eplet og blir oppdaget av Gud, er deres spontante reaksjon, ifølge skapelsesberetningen, å skjule kjønnsorganene sine. Dermed har kjødet blitt til. Den kristne diskursen om kjødet har vært dominerende fra renessansen og fram til den moderne biologiske forståelsen av seksualitet.

Kjødet er slik knyttet til vår dårlig samvittighet og til vårt forhold til Gud; det er selve tegnet på våre usedelige tilbøyeligheter. Det er form for appetitt som helst bør temmes, ikke ulikt de andre formene for appetitt som faller inn under de syv såkalte ’dødssyndene’. I så henseende er ikke horeri vesensforskjellig fra fråtseri, innbilskhet, og tilsvarende.

Sex som del av kroppspleie

En tredje diskurs om det vi i dag kaller kjønn finner vi i Foucaults arbeider omkring den greske og romerske seksualiteten i "L’Usage des plaisirs" og "Le Souci de soi" fra 1984 (’Bruken av gledene’ og ’Omsorgen for selvet’).

I antikken betraktes det som senere heter kjød eller kjønn i lys av det Foucault kaller en dietetikk, eller en kroppspleie. De kjønnslige behovene er drifter på linje med det å være sulten eller trøtt, og de må tilfredstilles for å holde kroppen i balanse.

Dette er en form for kroppslig økonomi: avhengig av vær, temperatur, om man spiser tung eller lett mat, anbefales det å ha samleie så å så mange ganger i uka – driftenes utfoldelse må avstemmes i forhold til de andre aktivitetene man gjør.

Her har man tre forskjellige diskurser som viser hvordan en og samme banale fysiske aktivitet, velkjent for de fleste, får forskjellig funksjon avhengig av betydningssammenheng. En diskurs er altså den måten hvorved et samfunn gir et fenomen betydning. Det er en betydningshorisont som er av en viss systematisk karakter og som organiserer det som ligger innenfor dens felt ut fra noen bestemte prinsipper, sier Knut Ove Eliassen.

Litterære diskurser

– Har dette noen betydning for litteraturen?

– Også litteraturen er et område der skiftende diskurser preger vår forståelse. Klassisismens oppfatning av ”skjønnlitteratur” er noe annet enn romantikkens forståelse av ”diktning”. En tredje forståelse er modernismens ”litteratur”.

Klassisismen forstår skjønnlitteratur som verker som er skrevet etter bestemte regler. Reglene ble formalisert ved akademiene, hvor de fremste franske hodene møtes for å finne ut hva som er god litteratur. Man kunne konsultere en poetikk som for eksempel Boileaus "L’Art poétique", en ”kokebok” over hva som skulle til for å skape god skjønnlitteratur.

I romantikkens diktning er det derimot den enkelte dikter som skuer inn i seg selv, som oversetter sine egne indre følelser i språket – og oppdager at han kommer til kort overfor språket. Det er derfor den romantiske dikteren utstyrer diktene sine med så mange utropstegn, tankestreker, og forskjellige former for gestikulering: for at hans følelser skal kunne komme til uttrykk, å nå frem til det språket ikke lar oss få si.

Modernismens oppfatning av hva ”litteratur” er kan eksemplifiseres med Stephane Mallarmé. Språket er for Mallarmé nærmest noe som taler gjennom forfatteren og gjennom teksten, Mallarmé betrakter seg selv så å si bare som en slags marionett som muliggjør noen bestemte typer kombinasjoner.

De tre forståelsene av det litterære verket som henholdsvis skjønnlitteratur, diktning og litteratur er tre forskjellige typer diskurser. Men det er også tre typer praksiser, fordi det faktisk lages litteratur på basis av de forskjellige oppfatningene av hva litteratur er, sier Knut Ove Eliassen.

POSTSTRUKTURALISME 
Poststrukturalisme
1. Historiske røtter: Levi-Strauss og Lacan
2. En anti-humanistisk vitenskap
3. Strukturalisme i litteraturvitenskap
4. Poststrukturalister: Barthes, Foucault m.fl.
5. Barthes og anrikende lesning
6. Barthes om lesbare og skrivbare tekster
7. Forfatterens død, leserens fødsel
8. Fra verk til vev
9. Foucaults vitensarkeologi
10. Nylesning av Nietzsche
11. Foucault og genalogien
12. Diskurs? Ta ordet "sex", for eksempel.
13. Barthes: Lysten ved teksten
14. Nasjonallitteratur på skrothaugen
15. Lesning som maktkritikk

 
Forfattere
Verker
Teorier
Copyright NRK © 2009  -  Telefon: 815 65 900  -  E-post: info@nrk.no