11. Foucault og genalogien

– Det er en slektshistorie, en ættehistorie. Vi kan se for oss et slektstre der vi setter ”meg selv” i en liten rute, og så tegner streker nedover mot mor, far, mormor og farfar osv. I en slik genealogi ser vi på historien bakover med utgangspunkt i oss selv, sier Knut Ove Eliassen.

Den vanlige historieskrivningen begynner med Adam og Eva og ender i dag. Genealogien går motsatt vei. Den starter med et enkelt utgangspunkt: Her er jeg i dag, dette er mine interesser. Så ser den på verden ut fra den bestemte situasjonen og rekonstruerer hendelsesforløpet bakover.

I vitensarkeologien forsøkte Foucault å rekonstruere en slags objektiv systematikk i et felt, mens genealogien går den motsatte veien: tar utgangspunkt i subjektet og betrakter feltet derfra.

Fengslets historie

Endringen kommer tydelig til uttrykk i de bøkene Foucault skrev etter at han var blitt genealog. Den første er "Det moderne fengels historie" (1975). Her tar han utgangspunkt i en konkret politisk situasjon i Frankrike, fangenes protester mot soningsvilkårene.

Foucault hevder at det moderne samfunnet er basert på en form for disiplinering som finner sitt mest fortettede uttrykk i fengselet. Det moderne samfunn er basert på en disiplinering av kropper – men det er en disiplinering som ikke er ytre og voldelig. Det som utmerker den moderne disiplineringen av kropper er at den knyttet til vår bevissthet.

Morderhånden i kokende bek

– På hvilken måte?

– Den kan kanskje forstås best hvis vi starter med den før-moderne disiplineringen, som er en direkte fysisk tvang eller disiplinering av kroppen.

En måte å disiplinere og plassere en kropp i en samfunnsorden på er f.eks. gjennom tatovering, som i mange før-moderne samfunn brukes som en sosial registeringsmåte, den viser hva slags gruppe eller kaste i samfunnet man hører til i.

Tatoveringen forteller hva man gjør, hvem man hører til etc. Slik innskrives personens stand og private historie på kroppen og plasserer vedkommende i et samfunnshierarki. Man kjenner for eksempel fra eldre europeisk historie hvordan lovovertredere ble brennmerket.

I Europa straffet man helt fram til 1800-tallet forbrytere med fysisk disiplinering og offentlig tortur. Foucault innleder "Overvåkning og straff" med en skildring av henrettelsen til Damien, som i 1757 forsøkte å ta livet av Ludvig den 15.

Damien skal henrettes offentlig. Men før selve henrettelsen skal man også straffe hånda som har utført den forbryterske akten – den blir senket ned i kokende bek. Slike offentlige avstraffelser er symbolske handlinger som foregår ved tilstelninger hvor samfunnsborgerne er til stede og bidrar til den symbolske avstrafningen. Samfunnspakten gjenopprettes gjennom en offentlig feiring: Sånn går det med de kroppene som ikke adlyder, er budskapet.

Samvittighet i stedet for bek

På 1800-tallet blir det plutselig slutt på den type offentlige tilstelninger. I stedet for å sette forbrytere i gapestokken eller piske dem offentlig, ble de kastet i fengsel; forbryteren fjernes med andre ord for det offentlige blikk og underkastes former for terapi hvis siktemål er å gjøre ham til en bedre samfunnsborger.

Innesperringen i et moderne fengsel har et annet mål enn bare å holde forbryteren ute av syne – den skal få vedkommende til å tenke over hvorfor han eller hun sitter der. I stedet for en konkret fysisk avstrafning installerer man i forbryteren en ”dårlig samvittighet”. Det er ikke den ytre tvang eller vold som skal styre den enkeltes beteende, men en indre kontroll.

Denne delen av Foucaults arbeid har vært innflytelsesrik i forhold til et bredt spekter av teorier om hvordan institusjoner pålegger folk en form for mental tvang. Det er en form for disiplinering som ikke er rettet mot kroppen, men mot en strukturering av vårt indre. Dette temaet finner vi også i strukturalismen: vår bevissthet er ikke konstituerende, den er konstituert.

Foucault gjenfinner dannelsen av den moderne bevisstheten i fengselsstraffen. Overgangen fra en ytre fysisk, kroppslig, voldsorientert displinering til en indre fengelsesorientert, skjult disiplin er analog til de overganger han finner fra klassisimens utvendige retoriske orientering – det Barthes kaller ”lesbare tekster” – til romantikkens inderlighet.

Foucault ønsker å finne ut hva det er som foregår i fengslene, i skolene, på sykehusene osv. For å forstå det spør han hva som er forhistorien, hva som har skapt institusjonen han undersøker.

En lykkelig positivisme

– Betyr det at genealogien er en teori som skal ha en konkret anvendelse?

– Den skal ha umiddelbar betydning for konteksten her og nå. Vi har egentlig ingen annen måte å se verden på enn å ta utgangspunkt i vår egen situasjon. Det å ville gjenskrive en historie fra år null fram til år 2000 er definitivt løgnaktig.

Det er også løgnaktig å si at vi står i år 2000 og skriver historien sånn som den har ført oss fram til der vi er i dag – da ser vi jo bare historien fra dagens synspunkt, ikke slik den ”egentlig” så ut. Men det er en løgnaktighet som bekjenner sin løgnaktighet. Det er det Foucault kaller en lykkelig positivisme, en vilje til å lyve. Det er en nietzschiansk måte å forholde seg til historien på, sier Knut Ove Eliassen.