Korrespondentbrevet kommer fra vår mann i Midtøsten, Odd Karsten Tveit. Brevet handler om krig og fred og sånn.
Av
Odd Karsten Tveit
Du glemmer aldri første gang du kommer til Beirut, og da jeg forleden møtte en britisk kollega snakket vil begge om våre første møter med byen som en gang ble kalt Midtøstens Paris.
Det var lørdag og vi hadde tatt oss fri, og vi satt på en restaurant i landsbyen Shemland i fjellene over den libanesiske hovedstaden. Vi hadde fått et vindusbord med utsikt til den store flyplassen og til det flatstrakte Beirut, liggende nesten som en oval pannekake, med Middelhavet på to sider.
Restaurantbordet var dekket med et dusin småretter – en lekker og velmakende libanesisk mezze. Til maten drakk vi libanesisk arak fra Zahle i Beka'adalen, mens det stadig kom påfyll av nye retter.
Like bak restauranten kunne vi skimte en bygning som er legendarisk i Midtøsten. Det var her britene hadde en av sine viktigste spionskoler. Skolen holdt det gående helt fram til borgerkrigen i Libanon for noen tiår tilbake, da kidnapping og krigshandlingene tvang britene til å gi opp.
I dag huser det tidligere Midtøsten-senteret for arabiske studier, Institusjonen for hjelp og håp. Den er et hjem for 200 mentalt syke barn.
Vi to som satt ved lunsjbordet og nøt mat, drikke, god service og vakker utsikt, var begge kommet til Beirut på 1970-tallet. Vi kom til en by med 1001 selvmotsigelser og til en borgerkrig som raste på det verste. Begge husket selvsagt våre første møter med den libanesiske hovedstaden.
For min del kunne jeg nesten framkalle suget i magen da flyet tok rullebanen. Det var ikke redsel, men en sitrende fornemmelse av at jeg landet i en farlig by, delt i to av en minelagt frontlinje.
Jeg hadde hørt flere historier om snikskytterne; svarkledde menn og noen få kvinner, som satt i utbombede bygninger langs ”den grønne linje” og bare ventet på et tilfeldig offer. Heldigvis skulle jeg ikke krysse noen frontlinjer den første kvelden.
Jeg skulle ta inn på Hotel Commodore, som i likhet med flyplassen befant seg i Vest-Beirut. Commodore var byens journalisthotell, og der ble jeg tatt i mot som en kjær venn av direktøren.
Jeg hadde ikke møtt den profesjonelle og elegant kledde Fuad Saleh før, men det hjalp på selvfølelsen å bli behandlet som en skattet gjest.
I baren fant jeg et tjuetall journalister, fotografer og noen ubestemmelige gjester. Noen tilhørte diverse etterretnings- og sikkerhetstjenester, andre drev med narko og våpenhandel.
I et stort bur like ved, kvitret en papegøye sin egen velkomsthilsen, de første tonene av Beethovens skjebnesymfoni. Den røde og grønne cacaduen skremte mange nykommere med å imitere innkommende artillerigranater, den vislende lyden som kan gi enhver frysninger langt inn i ryggmargen.
Hotellets andre maskot, den fete katten Tommy, lå i varmen under nyhetsskriverne fra Associated Press og Reuters, midtveis mellom baren og resepsjonen.
Det var mange utenlandske reportere og fotografer på Commodore, men ikke alle var like erfarne, og ikke alle like gode.
Libaneserne sammenlignet noen av oss med frosken i det berømte eksperimentet med stekepannen. I begynnelsen er ilden under pannen så svak at frosken tror den kan hoppe ut når som helst. Men etter hvert blir frosken lammet av varmen og stekes til døde.
Jeg bestemte meg for å holde meg til de lokale og folk med lang erfaring. Det gikk godt, og jeg ble etter hvert boende i Beirut i fem år, et spennende tid fylt med forunderlige historier.
Min britiske kollega fortalte at han en aften under borgerkrigen var invitert til middag hos noen venner da artillerisalvene rystet bygningen. Vertinnen utsatte serveringen i håp om at kampene skulle stilne av.
Men da hun merket at gjestens sult etter hvert vant over redselen, sa hun: ”Ok, så dere foretrekker å spise nå i stedet for å vente på våpenhvilen.”
Og dermed satte gjestene seg rundt middagsbordet, vel vitende om at neste salve kunne slå inn i bygningen.
Fortell en vits, sa en av de mest nervøse. ”Jeg vil gjerne dø leende.”
Lignende historier har jeg hørt av andre, for libaneserne har en egen evne til å leve og nyte selv under de verste forhold. I dag, i august 2005, er kanonene stilnet av. Den krigen libaneserne nå opplever har tatt andre former.
Dagens angrep og attentatforsøk går først og fremst ut over libanesiske politikere og utenlandske gjestearbeidere. Men det er mange som holder pusten av frykt for noe mer, for etter at syrerne etter press fra FNs Sikkerhetsråd trakk sine styrker ut, er forholdet mellom de to naboene mer spent enn på lenge.
I en generasjon dominerte syrerne store deler av Libanon. Først kom de inn for å redde den kristne militsen i Øst-Beirut fra å bli overkjørt av palestinerne og deres libanesiske allierte.
Senere tok syrerne i praksis makten i den delen av Libanon som ikke var okkupert av Israel. Nå er begge nabostatenes militære styrker ute, men det er ingen hemmelighet at de har sine agenter i Libanon, agenter som hver på sin måte forsøker å styre utviklingen i landet.
Da en av gjestene på vårt nabobord hørte hva vi snakket om spurte han høflig om vi ville vite hvorfor Libanon i så mange år var plaget av utenforstående makter. Og da vi nikket, fortalte han at Gud på den sjette dagen av skapelsen snudde seg til englene og sa:
”I dag skal vi skape et land som skal hete Libanon. Det vil bli et helt enestående vakkert land. Det skal få majestetiske fjell fulle av snø, flotte elver som skjærer seg gjennom skoger med alle slags trær, høye klipper med utsikt over hvite sandstrender og et hav fullt av fisk og annet sjøliv.”
Og Gud fortsatte: ” Jeg skal lage et land som gjør innbyggerne rike. Jeg skal kalle dem libanesere og de skal bli blant de mest vennlige og høflige menneskene på jorden.”
”Men, Vår Herre,” spurte englene, ” er du ikke for sjenerøs overfor disse libaneserne? Er dette ikke urettferdig mot resten av verden?” ”Egentlig ikke, ” svarte Gud. ”Bare vent å se hvilke naboer jeg skal gi dem.”
Jeg kunne ikke dy meg. Jeg måtte svare med en annen lignelse. Den om en libanesisk skorpion som skulle krysse Litanielven. Problemet var at skorpionen ikke kunne svømme.
Det giftige krypdyret sto lenge på elvebredden og spurte alle dyr som kom forbi om skyss. Men ingen våget. Først da en frosk kom forbi klarte skorpionen å overbevise den om at den kunne være helt trygg.
”Jeg kan jo ikke svømme, og dreper jeg deg så drukner også jeg,” sa skorpionen i det frosken lot det farlige passasjeren krabbe opp på ryggen. Så la frosken på svøm over Litanielven.
De to var ikke engang kommet halvveis før frosken kjente det dødelige stikket, og like før giften lammet den helt fikk frosken sagt: "Dette er jo absurd. Nå dør vi begge. Dette strider mot all fornuft ”. ”Din tulling,” svarte skorpionen. ”Vi er i Libanon. Her finnes ingen logikk.”
Libaneserne lo høflig. Vi brøt opp fra lunsjbordet og ble kjørt tilbake til Beirut. Og ettersom vi begge hadde tatt oss fri ble jeg noen timer senere guidet på en ny utflukt i min gamle hjemby. Denne gang til et sted jeg aldri før hadde vært.
Vårt nye mål var en bar ikke langt fra den tidligere frontlinjen som delte Beirut i to. Her, ikke langt fra skadeskutte bygninger, hadde foretaksomme libanesere nylig åpnet en bar med navnet 1975. Det var året da borgerkrigen i Libanon startet.
Det var ikke bare navnet som minnet om krig. Vinduene er laget på en spesiell måte. Det virket som om de er fulle av kulehull. Inne gikk servitrisene og kelnerne i militsuniformer med hjelmer på hodet, og ga gjestene et tilbakeblikk på hvordan stemning var under den 15 år lange borgerkrigen.
En generasjon av nonchalante unge menn og kvinner røykte vannpiper, under en mørkegrønn kamuflasjenetting. Langs deler av veggene var det stablet opp sandsekker, og det var sprayet: ”Vær forsiktig ! Miner. Snikskyttere! ” Stemningen i baren var bisarr.
Ikke bare i Beiruts restaurantverden blir borgerkrigen forherlighet. Forleden hørte jeg om en klessdesigner som sendte invitasjon til sin kolleksjonsvisning på papir gjennomhullet av skuddsalver.
Under moteoppvisningen bar én av modellene maskinpistol, mens andre gikk på catwalken som om de var på vei til kampsonen. Designeren fortalte at hans inspirasjon kom fra de libanesiske kvinnene som under krigen tok på seg den fineste stasen før de gikk i bombe-rommene. Det var som om nye frisyrer og de siste motene beskyttet dem fra krigens grusomheter.
I det aller siste har libaneserne utmerket seg på nok et vis. Forrige helg ble ingeniøren Ayad Seif fra Beirut kåret til verdensmester i karaokesang. Under mesterskapet som ble arrangert i Helsingfors imponerte libaneseren juryen med sangen What a Wonderful World.
Dermed bekreftet han at libaneserne tilhører verdenseliten i karaoke. I fjor vant Samata Sayegh, også fra Beirut, kvinneklassen. Kanskje karaokemiljøet er verdt å undersøke neste gang jeg har en frilørdag i den libanesiske hovedstaden.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon
