Av
Odd Karsten Tveit
Det er kaldt i Ramallah i disse dager, men så ligger da også den palestinske byen 900 meter over havet. Ved Yasir Arafats grav fant jeg fire forfrosne soldater. De sto æresvakt på marmorplattingen. Enkeltvis og i små grupper kom palestinere for å be ved graven, som etter hvert skal bli et overbygget mausoleum.
I Ramallah traff jeg en kjenning som ville fortelle meg siste nytt. Og da han begynte å snakke, forsto jeg at det ikke dreide seg om politiske nyheter, men om en historie som gikk på folkemunne.
 |
| Palestinske vakter ved Yasir Arafats gravsted i Ramallah. (Foto: Odd Karsten Tveit/NRK) |
Arafat hos Vårherre
«Da Arafat nylig kom til Himmelen fant han to andre arabiske presidenter der. Egypts Anwar Sadat og Syrias Hafez el Assad,» fortalte palestineren. «De to hadde ventet lenge på foretrede for Vårherre, og først da Yasir Arafat var på plass ble det tid for audiens. Anwar Sadat fikk ordet først.
«Jeg arbeidet for å skape fred med Israel, og for mitt folks ve og vel. Si meg Gud, vil min etterfølger Hosny Mubarak sørge for at egypterne får like bra levestandard som den i Israel?» Sadat så spørrende på Vårherre. Men Gud ristet på hodet, og svarte med et trett smil: «Nei, dessverre.» For Anwar Sadat var dette så triste nyheter at han begynte å gråte.
Deretter spurte president Hafez al Assad: «Vil min sønn, president Bashar el Assad klare å skaffe det syriske folket like gode levevilkår som i Israel.» Nok en gang svarte Vårherre negativt. Heller ikke Hafez El Assad greide å holde tårene tilbake.
Yasir Arafat ville ikke spørre om palestinerens levestandard. Han visste at over 50 prosent av flyktingene på Gazastripen og Vestbredden lever under fattigdomsgrensen. For Arafat var det viktigere å få vite om palestinerne ville få sitt eget land. Arafat så håpefullt opp på Vårherre. Men han fikk ikke noe svar. For Gud begynte å gråte.»
 |
| Ved Yasir Arafats gravsted i Ramallah. (Foto: Odd Karsten Tveit/NRK) |
Triste vitser siden 1948
Slike triste vitser om palestinernes elendighet har vandret rundt i Midtøsten siden katastrofen i 1948. Den gang rundt 700.000 flyktet, eller ble fordrevet fra gård og grunn.
Senere har israelerne forsynt seg med mer palestinsk land, og levestandarden for palestinerne har de siste årene sunket.
I Ramallah var det flere som mente utviklingen kunne ha tatt en annen vei. «Vi palestinere var uenige med Arafat i mangt,» kommenterte en eldre kar, «men når han er borte sørger vi. Selvsagt.»
Mukata’a
Under Yasir Arafats begravelse for tre uker siden fikk mange radiolyttere høre ordet «mukata’a», navnet på presidentens hovedkvarter. De færreste visste at «mukata’a» er utledet fra det arabiske ordet for offentlige bygninger. Det kan være kontorer, politistasjon eller fengsel.
Mukata’aen i Ramallah var bygget av britene. De erobret byen i desember 1917. Da britene trakk seg ut av Palestina i 1948 ble mukataa’en okkupert av jordanerne, og da Israel tok Vestbredden, brukte den nye okkupasjonsmakten bygningene som militært hovedkvarter.
I slutten av desember 1995 ga israelerne Ramallahs mukata’a tilbake til palestinerne, i tråd med Oslo-avtalen. Men etter seks år var det slutt. Fra 2001 ble Arafat sittende i mukata’aen som en fange. Israelerne ville isolere den palestinske presidenten. Men det lyktes ikke. Ledende politikere fra øst og vest kom fremdeles på besøk.
Også utenriksminister Jan Petersen var blant de mange som ignorerte israelerne i denne sammenheng.
 |
| En del av palestinernes ramponerte Mukata’a i Ramallah. (Foto: Odd Karsten Tveit/ NRK) |
Behandlet ham som en spedalsk
Ved Arafats grav kom jeg til å tenke på den nære forbindelsen mellom det offisielle Norge og de palestinske lederne, med Yasir Arafat i spissen. Da den palestinske geriljalederen levde i Beirut, behandlet norske myndigheter en periode Arafat som om han skulle være spedalsk. I 1978 fikk selv ikke norske diplomater lov å snakke med palestinerens fremste talsmann.
Norge ville verken anerkjenne PLO eller ha noe med Arafat å gjøre. Og grunnen? Den tids norske utenriksminister Knut Frydenlund, var livende redd for den pro-israelske lobbyen i Stortinget. Det gode menneske fra Drammen, som Frydelund gjerne ble kalt, hadde nesten fått sparken som utenriksminister, fordi han gikk inn for at Yasir Arafat skulle få tale til FNs hovedforsamling i 1974.
Ambassaderåd ble lydtekniker
Da jeg en sen kveldstund fire år senere satt i lobbyen på Beiruts Hotel Commodore og ventet på det endelige klarsignalet for et intervju med geriljalederen, var det en misunnelig norsk ambassaderåd som kom for å holde meg med selskap. Det kunne ta mange timer før PLOs folk dukket opp for å kjøre oss til stedet Arafat holdt til. Og da det viste seg at vårt innleide fjernsynsteam manglet lydtekniker, kom jeg på tanken at kanskje ambassaderåd Hans Wilhelm Longva kunne være med som lydassistent.
Den gang brukte vi separat filmkamera og lydbåndopptaker, så lydtekniker var like viktig som fotograf. Det eneste vi krevde av den norske diplomaten var at han måtte følge med på at lydnivået ikke gikk i rødt og lydrullen ikke gikk ut.
Ambassaderåd Longva syntes dette hørtes greit ut. Han ville gjerne møte Arafat, og ettersom han ikke fikk lov som UDs mann kunne han gjerne jobbe frilans for NRK i noen timer.
Og da vi utpå natten satt foran den berømte mannen, var Longva med, selv om han i dress og slips hadde en annen fremtoning enn det som var vanlig for lydteknikere i Midtøsten.
Longva hadde full kontroll med båndopptakeren helt til Yasir Arafat begynte å snakke om de norske FN-soldatene i Sør-Libanon. Da glemte diplomaten at det var lydnivå og lydrull han skulle konsentrere seg om, og ikke innholdet i det Arafat sa. Lydrullen tok slutt uten at lydmannen så det. De siste fem minuttene av tv-intervjuet med Arafat ble derfor stumt.
Det var heller ikke så farlig. Yasir Arafat sa ikke noe oppsiktsvekkende. Han gjentok stort sett bare sine slagord og fraser.
Det fortsatte Arafat med i årene som fulgte overfor hundrevis av journalister som intervjuet mannen med det fem dager gamle skjegget og et alltid nystrøket hodeplagg.
Yasir Arafat var svært opptatt av sitt utseende. Den svarte og hvite keffiyen, var både strøket og brettet omhyggelig sammen. Fra høyre skulder hang hodeplagget ned på ryggen i form av sitt hjemland, Palestina. Arafat brukte til og med binders for at formen ikke skulle forandres.
 |
| Tusenvis av palestinere stormet den åpne plassen da helikopteret med Yasir Arafats kiste landet i Ramallah. (Foto: Odd Karsten Tveit/NRK) |
Arafat og kvinner
Det var livvaktene som strøk keffiyen, holdt uniformen presset og hjalp Arafat til sengs. Og det var denne intimiteten som førte til israelske rykter om at Arafat var homofil. Det var langt fra sannheten. Arafat var en mann med betydelig appetitt på kvinner. Palestinske kvinner og andre kvinner, oftest med uklanderlig revolusjonære referanser og store hofter. Arafat likte det slik.
Men så kom Suha, denne unge kristne palestinske kvinnen som fikk de fleste menn rundt Arafat til å fnyse. Deres verden brøt nesten sammen da den levende legenden giftet seg.
For første gang måtte Arafat offisielt medgi at det fantes en kvinne i hans liv. Før den tid, fikk vi som regel høre: «Jeg er gift med den palestinske revolusjonen,» og da jeg en gang minnet ham på det, svarte Arafat med et stort glis: «Som muslim kan jeg ha fire koner. Jeg er fremdeles gift med den palestinske revolusjonen.»
Elsket Tom og Jerry
Både i Beirut og i sine år i eksil i Tunis hadde Arafat et stort bilde av den gyllne Klippemoskeen i Jerusalem bak sin arbeidspult. I hjørnet sto en tv. Yasir Arafat elsket tegnefilmer. Aller mest Tom og Jerry.
Gjester måtte vente hvis de kom midt i en episode. Arafat identifiserte seg med musa Jerry, og han elsket å se musa slåss og vinne over hannkatten Tom.
I Arafats øyne var Tom Israel eller USA. Lidenskapen for tegneserien hadde Arafat helt til det siste.
Dagen da Arafat ble begravd møtte jeg en liten gruppe israelske jøder i Ramallah. De ventet utenfor Muka’ata-porten for å delta i sørgestunden.
Jeg kjente straks igjen den 81 år gamle Uri Avnery. Avnery hadde i 1948 sloss for staten Israel. Senere ble han Israels fremste forkjemperen for en palestinsk stat. Avnery var den første israeler som møtte Arafat og intervjuet ham.
 |
| Palestinsk flyktning spiller rababa på et fortau i Ramallah. Foto: Odd Karsten Tveit/ NRK. |
Som Moses
Noen dager senere fikk jeg høre Avnerys originale analyse av mannen som hadde ledet palestineren i nesten femti år.
Israeleren sa: «Om Arafat vil det hete at han ledet frigjøringsbevegelsen fram til randen av et fritt Palestina, men uten å få se hele sitt land. Arafats død kan sammenlignes med Moses. Moses frigjorde også sitt folk fra slaveri og ledet det 40 år i marsj mot frihet, nesten nøyaktig like lang tid som Arafat. Heller ikke Moses kom fram til det lovede landet. Han så det bare fra avstand. Symbolismen er stor. Den døde Arafat vil derfor bli sterkere enn den levende,» mener Uri Avnery.
Ikke lagt unna Arafats gravsted møtte jeg en palestinsk flyktning. Han satt på et fortauet og spilte rababa, det eldste kjente strengeinstrumentet.
Palestineren fra flyktningleiren Kalandia, hadde ikke like stor sans for Arafat som Avnery. «Gud kommer ikke til å gråte for Arafat. Det er Arafat som skal gråte. I Himmelen er det de gode gjerningene som teller, og Arafat gjorde ikke bare godt,» sa den palestinske flyktingen.
Det er underlig. Jo nærmere man kommer en legende, desto mindre blir legenden.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon
