Av Midtøsten-korrespondent
Odd Karsten Tveit
De fleste er løslatt, men har grusomme opplevelser å slite med.
Det drønnet fra israelske kanoner. De dumpe smellene kom med minutters mellomrom, men ikke en eneste israeler ved grenseovergangen til Gazastripen lot seg affisere eller sa noe om faren for å bli truffet av palestinske raketter.
Vi gikk til fots de første par hundre meterne, og litt senere satt vi i en drosje og kjørte sørover, mellom søppelhauger og skrot. Heller ikke palestineren bak rattet var opprørt over artillerigranatene som slo ned noen kilometer unna.
- Ikke farlig
Vår sjåfør forsikret oss om at det ikke lenger var farlig å reise rundt blant 1,4 millioner palestinere på kysstripen.
- Ingen vil bortføre dere, sa han.
Jeg følte meg heller ikke som noe attraktivt kidnappingsbytte.
Inn i Gaza by brøt det plutselig ut skuddveksling. Drosjesjåføren beholdt roen. - Det er bare folk fra al Fatah og Hamas som skyter på hverandre, sa han.
- Ille nok, tenkte jeg.
Over bilradioen hørte vi om nye selvmordsaksjoner i Bagdad. Vi hørte også nyheter om nye kidnappinger i den irakiske hovedstaden. I det stille tenkte jeg: ”Det er bra å være her på Gazastripen ikke i Irak.”
450 bortføringer
Siden amerikanske styrker okkuperte Bagdad for vel tre år siden, har 450 utlendinger blitt bortført i Irak, det er nesten tre i uken. Det fleste av disse er kommet fra det med livet i behold, mot klekkelig betaling.
Gjennomsnittlig skal det være betalt 200.000 norske kroner for hvert løslatt gissel, hvis vi skal tro sjefen for den såkalte Gisseltakergruppen ved den amerikanske ambassaden i Bagdad.
For noen av de over 40 journalister som har vært bortført i Irak, var prisene høyere. Det er snakk om millioner av kroner for hvert frigitt gissel.
Dette med at korrespondenter og fotografer gir kidnapperne mer penger enn løslatelse av lastebilsjøfører, bygningsarbeidere, forretningsmenn og ingeniører, har gjort oss mediefolk ekstra sårbare.
Selv erfarne korrespondentkolleger som i mange år har operert i Midtøstens krigssoner, vegrer seg nå for å rapportere fra Bagdad.
Musejournalistikk
Det beste vi kan gjøre er å holde oss mest mulig i et godt bevoktet hotell, eller drive musejournalistikk, dvs. snike oss ut og ikke være på et sted mer enn en halvtimes tid, for så å kjøre tilbake til hotellet en annen vei enn den vi kom.
Journalister som har kommet fra bortføring i Irak med livet kan fortelle hårreisende historier, og da jeg utpå kvelden kom tilbake til Gaza by fra elendigheten lenger sør på den palestinske kyststripen, tok jeg fram en ny bok, "Killing the Messenger".
Mens jeg nøt et glass myntete, og solen senket seg i Middelhavet, leste jeg historier som jeg før hadde hørt bruddstykker av siste gang jeg var i Irak.
En historie handler om Scott Taylor, en kanadisk korrespondent som jobbet freelance. En septemberkveld for snart to år siden kjørte Taylor sammen med en kvinnelig tyrkisk tolk med drosje til Tal Afar, en by i Nord-Irak bebodd av turkmenere.
Korrespondenten hadde nylig skrevet en bok om disse tyrkiskspråklige irakerne, og var ventet. De amerikanske okkupasjonsstyrkene hadde like før mistet Tal Afar til den irakiske motstandsbevegelsen, og nå var det ventet et amerikansk motangrep.
Politisperring
Da Taylors taxi kom fram til en politisperring, spurte han om veien til sin kontakt, dr. Yashar, en respektert mann. Journalisten ble henvist til en bil i nærheten der det satt fire maskerte menn med geværer.
- Vi vil ta dere til dr. Yashar – ikke vær redde, sa en av dem på godt engelsk.
Taylor trodde de maskerte var en del av irakernes spesialstyrke, men da han i gatene så mange bevæpnede menn med same type ansiktsmasker, visste han at de var overlevert til motstandsbevegelsen.
De to korrespondentene ble tatt til en toetasjes bolig. Inne møtte de et halvdusin væpnede menn. Lederen sa: - Dere er spioner. Nå er dere fanger.
Han forlot rommet og sa de skulle ut og slåss mot de amerikanske okkupasjonsstyrkene.
Fire nye menn med automatvåpen kom inn, tvang Taylor opp mot veggen med hendene på hodet. Han hørte en Kalasjnikov bli skyteklar, men før det kom noe skudd ropte den tyrkiske tolken, ”Ikke skyt ham ! Han har en sønn!”
Mens de maskerte diskuterte Taylors skjebne, kom de opprinnelige kidnapperne tilbake, og de andre forsvant. Taylor ble bundet, fikk bind for øynene og ført bort med makt til et annet hus. De 700 dollarene han hadde på seg ble tatt.
Forhør
Noen timer senere begynte forhøret. En mann, omtalt som Emiren, spurte Taylor hvilken etterretningsorganisasjon han arbeidet for. Om igjen, og om igjen. Gang på gang forklarte Taylor at han var journalist, ingen spion.
Til slutt sa lederen, - Jeg skal sjekke historien. Hvis du forteller sannheten vil du gå fri. Hvis ikke, dør du.
Neste morgen ble Taylor og tolken kjørt til et tredje hus. Emiren dukket opp og fortalte at han hadde sjekket historien. Korrespondenten ville bli satt fri.
Da Taylor spurte hvem som opprinnelig hadde tatt ham, ble det sagt at kidnapperne tilhørte ekstreme Sunnimuslimer. De var turkmener, en del av organisasjonen Ansar al Islam.
Samme natt satte amerikanerne inn et flyangrep mot Tal Afar. Den såkalte Emiren, som hadde lovet Taylor og tolken frihet, ble drept sammen med over 50 irakere. Dermed startet forhandlingene om frihet fra begynnelsen fordi en ny leder kom til huset og spurte:
- Hvem er disse fangene?
- Tror dere jeg er amerikaner?, spurte Taylor.
- Ja, så klart, en amerikaner, en jødisk spion, var svaret han fikk. Men det kom ingen kule. Han ble liggende med bind for øynene og bundet på hender og føtter. Utenfor huset hørte Taylor at folk var såret. Han hørte noen barn gråte, andre leke i ruinene etter flyangrep.
I dagevis
Dagene kom og gikk. Kidnapperne skilte ikke mellom ulike vestlige nasjonaliteter, mellom land som var for eller mot invasjonen av Irak. De fleste av fangevokterne hadde liten utdannelse.
Taylor fryktet at han skulle bli torturert og så få skåret halsen over. Men han ble forsikret av at de ikke ville halshogge ham eller bli voldtatt.
- Nei, nei, ikke som i Abu Ghraib, og - vi halshogger ikke, sa vokterne.
Men etter hvert som Taylor og tolken ble flyttet fra hus til hus, fra gruppe til gruppe, ble forholdene verre.
Ny gruppe
Den fjerde dagen ble de overlatt til en arabisk gruppe, alle de tidligere var turkmenske. Da begynte torturen. Slag på slag i ansiktet med knyttenever. Taylor klarte å telle til 20 før han mistet bevisstheten.
Da han våknet ventet nye forhør. Han ble bedt om å skrive ned Internettadresser som kunne bekrefte at han var en kanadisk journalist. Hvis informasjonene holdt vann, ville han leve.
Hvis ikke ville han dø.
Deretter ble Taylor tvunget til å ligge på gulvet mens han kjente en geværmunning i nakken. Tolken ble banket opp. Og mens han hørte skrikene hennes, gjentok mannen bak geværet at han kunne spare henne for smerter hvis han selv tilstod.
Hver gang Taylor nektet for at han var spion, spyttet vokteren.
Til slutt kom forhøreren tilbake og sa at han ikke hadde klart Internett-testen, og at han nå skulle dø.
Litt senere ble de flyttet til et ny hus, og marerittet fortsatte.
Mossad
- Vi vet du spionerer for Mossad. Du har 24 timer på å bestemme om du vil fortelle sannheten og dø med ren samvittighet, eller gå i døden som en løgner.
Noen timer senere kom en ny forhører og forsikret at det ikke lenger var snakk om tortur. - Det er enten livet eller kniven etter hvert eneste svar du gir oss.
Taylor svarte på de samme spørsmålene på samme direkte måte som tidligere, men ventet ikke lenger å bli trodd. Til sin overraskelse hørte han plutselig: - Stopp. Du vil leve. Du er fri.
Var dette bare en ny runde psykologisk tortur?, tenkte korrespondenten.
Men så kjente han at håndjernene ble tatt av. Han fikk sko og jakke tilbake, og mens øynene fremdeles var dekket ble han ført til en drosje og sendt av gårde til frihet. Det viste seg at den tyrkiske tolken Taylor hadde med, allerede var sluppet fri.
Selv overnattet han på kontoret til en gruppe som kalte seg Den irakiske turkmenske fronten. De hadde ingen telefon, så det var umulig å få kontakt med familien. Neste morgen kom en tyrkisk etterretningsoffiser og hentet dem.
Selv tror Taylor at tyrkiske myndigheter spilte en rolle i å få ham løslatt. Tyrkerne har god oversikt over det som skjer i Nord-Irak, nær grensen til sitt eget land. Men sikker er Taylor ikke den dag i dag. Han vet heller ikke om det ble betalt løsepenger.
På spørsmål om den kanadiske korrespondenten vil reise tilbake til Irak svarte han: - Kanskje når det roer seg, hvis det noensinne skjer. Nå er det for farlig, og når du blir en salgsvare for ulike grupper, er det enda verre.
Artilleri
Da vi var ferdige med vår story fra Gazastripen var det å ta seg tilbake til Israel. Veien var noenlunde trygg.
Israelsk artilleri var rettet inn mot noen et område mye lenger unna, der palestinerne skyter hjemmelagde raketter mot Israel.
Vi gikk til fots gjennom de fire jernportene som skiller Gaza fra Israel, gjennom røntgenapparater som skanner bagasje og personer. Vi hadde ingen problemer.
En ung kvinnelig sveitisk korrespondent for Neue Züricher Zeitung fikk det verre. Hun måtte strippe for soldatene, plagg for plagg, helt ned til trusen, før hun slapp inn i Israel.
Det er en annen side av korrespondentlivet her i Midtøsten. (NRK)
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon
