Av Midtøsten-korrespondent
Odd Karsten Tveit (tekst og foto)
Da jeg forleden pakket kofferten for å dra til Bagdad, tok jeg med en gammel, slitt bok jeg hadde kjøpte i et antikvariat i Oslo. ”Ved Tigris og Eufrat” var utgitt i London, og første gang solgt i Bagdad 2. juli 1926.
 |
| Sett fra min hotellbalkong: Den mobile utskytningsrampen for raketter står i brann utenfor Hotel Le Palestine og Sheraton. |
Bagdads poeter
Det kunne jeg se på innsiden av permen. I 1952 skiftet boken eier. Hva E. Krogh-Hansen gjorde i Bagdad vet ikke jeg, men den nye eieren skrev også sitt navntrekk i boken.
På flyet fra Amman til Bagdad fikk jeg tid til å lese litt om landet som for tusen år siden kunne skryte av litterære salonger, dyrehager og praktfulle parker. Bagdads poeter skrev den gang noen av verdens fremste litterære verk.
Matematikerne introduserte nullen. Leger arbeidet på offentlige sykehus, og forretningsmenn kunne heve sjekker i bankfilialer så langt borte som i Kina.
I boken kunne jeg også lese at Irak er arnested for trolldom og forbannelser. Den gang fryktet mange særlig ”det onde øye”, en kraft som finnes hos enkelte personer, og som bringer ulykke. En kvinne i Bagdad påsto at hun ved hjelp av sitt onde øye kunne brekke master på seilbåter.
Det ble gjort veddemål, og alle som tvilte på kvinnes kraft tapte pengene. For masten på en av båtene brast mens den seilte på Tigris.
Jeg fikk ikke med meg hele kapitlet om Magi i Mesopotamia fordi flyet gikk inn for en spiral-landing i Bagdad. Amerikanerne har kontroll over flypassen, men ikke over området omkring. En nedgang i spiral skal være sikrere mot granat- og rakettangrep enn en lang og flat innflygning.
Et kvarter senere sto jeg i kø ved passkontrollen sammen med de andre passasjerene. Korrespondenter, fotografer, forretningsfolk og leievakter, alle klare for oppdrag i Irak.
Mobil-forbud
I bussen til det nærmeste amerikanske sjekkposten fikk vi forbud mot å bruke mobiltelefon. Frykt for at en uskyldig mobilsamtale var tips til den irakiske geriljaen, gjorde at alle måtte stappe dingsene sine i lommen.
Noen timer senere, etter at jeg hadde tatt inn på et nedslitt hotell i det sentrale delen av Bagdad, fikk jeg det første tegn på at den irakiske hovedstaden fremdeles er krigsarena. To kraftige smell fikk politivakter og amerikanske soldater utenfor til å løpe for å sjekke hva som skjedde.
Fra balkong kunne jeg se røyken fra nedslagene. Røyken steg opp fra et palmekledd område på andre siden av Tigris. Der hadde Saddam Hussein et av sine mange palasser. Nå holder amerikanerne og de nye irakiske myndighetene til her.
- Slike angrep skjer nesten hver dag, sa hotellresepsjonisten. Det var han som hadde gitt meg rommet med utsikt til elven, som strekker seg som et langt, bredt speil gjennom byen. Om kvelden kunne jeg betrakte skumringen som snek seg ut fra palmelundene på vestsiden av Tigris.
"Tusen og en natt"
Byen bak meg, i øst, syntes like spindelvevaktig og fascinerende som eventyrene fra "Tusen og en natt". Det var nemlig i Bagdad at prinsesse Sheharezade fant sine historier om Ali Baba og Aladin, om forførende kvinner og vellystige menn, om palasser av gull og sølv, evnukker og slavinner, alt diktet opp for å holde sin morderiske ektemann i tømme.
Men prinsessen nevnte ikke noe om varmen. Gradestokken i Bagdad viser om sommeren over 50 grader celsius. Sheharezade fortalte heller ikke om sanden som til tider blåser gjennom luften.
Uansett varme og sand, den flate og soltørkede byen er fremdeles i stand til å røre ved den romantiske delen av mitt hjerte. Det er lett å forestille seg kamelene som i sin tid slepte seg gjennom Bagdad med silke og krydder.
 |
| Utsikt over Bagdad med elven Tigris. |
Skipene som seilte på Tigris, fraktet gull fra Afrika, krydder fra India, porselen fra Kina og perler fra Den persiske golfen. Handelsmenn fra Øst-Afrika kom med elfenben, ørkenkaravaner med slaver.
I bytte solgte kjøpmennene her, verdens fineste bomullsskjorter, tykke bomullshåndklær, lær, papir og fargerike turbaner i silke.
Sabotasje
Jeg må innrømme at dagens Bagdad er en skygge av seg selv. De mange rakett- og bilbombeangrepene gjør livet vanskelig for fattig og rik. Sabotasjene mot oljeledningene fører til at raffineriene går for halv maskin. Strømmangelen gjør at alle som har råd, skaffer seg diesel- eller bensindrevne generatorer, selv om de bråker noe helt forferdelig.
Mitt nedslitte hotell har to slike larmede energikilder. Først da amerikanerne på vakt utenfor, til tider nektet resepsjonisten å sette i gang aggregatene, og strømmen uteble i timevis, flere dager på rad, måtte jeg bite i det sure eple og flytte over til det store internasjonale, og langt mer kjedelige Hotel Le Palestine.
Jeg fikk rom i 17. etasje, med utsikt over både Tigris og den runde plassen som ble verdenskjent i april 2003, da amerikanerne erobret Bagdad og statuen av Saddam Hussein ble revet ned fra sokkelen.
Da det en morgen smalt kraftig fra den runde plassen, kunne jeg gå fire skritt ut på balkongen for å finne ut hva som skjedde. Jeg så en røyksky stige opp fra en minibuss i flammer.
Først trodde jeg bussen var sprengt av en veibombe, og fryktet det verste for passasjerene. Men så fikk jeg vite at minibussen var brukt som rakettrampe. Målet var nabohotellet et par hundre meter unna. Heldigvis ble Hotel Sheraton bare truffet én gang, før noe gikk galt med rakettene, og bussen eksploderte.
Kafe Um Qalsum
Det tok ikke lang tid før brannen var slukket og bussvraket på fortauet forlatt. Av ren nysgjerrighet gikk jeg senere ut for å kikke på den utbrente hjemmelagede rakettrampen, men kjørte videre til noe langt mer interessant, til Kafé Um Qalsum, i hjertet av gamle Bagdad.
 |
| En av kelnerne på Kafé Um Qalsum i Bagdad. På veggene henger bilder og malerier av den berømte egyptiske sangerinnen som på 1950 og 60 tallet trollbandt hele araberverden. |
Her fant jeg te-drikkende menn som lyttet på gamle innspillinger av Um Qalsum, den berømte egyptiske sangerinnen, mens de snakket om løst og fast.
Forleden var det spesielt én historie som ble fortalt, gang på gang. Den handlet om statsministeren Ayad Alawi. Han hadde kvelden før irakerne formelt fikk overlevert makten fra amerikanerne, besøkt et av Bagdads fengsler. Den nye statsministeren kom til fengslet for å få vite hva en gruppe libanesiske geriljasoldater hadde fortalt.
De var alle arrestert etter et mislykket angrep i Bagdad. De irakiske etterforskerne klaget over at ingen av fangene ville røpe noe som helst. ”Skaff meg en øks,” skulle den irakiske statsminister ha sagt. Så hogde han av høyre hånd til en av fangene. Det tok ikke lang tid før alle snakket villig vekk.
 |
| En amerikansk soldat med stridsvogn på post utenfor Hotel Palestine. |
Nikk og smil
Historien om statsministerens brutalitet ble ikke møtt med forakt eller forskrekkelse i Bagdad, men med nikk og smil. Ikke alle trodde på historien. Men de fleste jeg møtte, mente at en irakisk leder må være brutal skal han klare å holde landet sammen og selv overleve.
Den usannsynlige historien om Iraks nye statsminister fikk meg til å tenke på den gamle boken jeg hadde med fra Amman. Også den var full av utrolige beretninger. Mine irakiske kontakter kunne imidlertid bekrefte at mye i kapittelet om magi og overtro er like aktuelt i dag, som for rundt 80 år siden, da boken ble skrevet.
Irakerne er overtroiske. Noe så dagligdags som det å klippe neglene må gjøres på en spesiell måte. Hvis ikke kommer ulykken. Regelen er denne: På høyre hånd skal først naglen på lillefingeren klippes, så kommer langfingeren, deretter tommelen, så ringfingeren og til slutt pekefingeren.
På venstre hånd er det en annen rekkefølge. Her er det først tommelen, så langfingeren, deretter lillefingeren, så ringfingeren og til slutt pekefingeren. Hvorfor det er slik, fikk jeg ikke svar på.
Jeg fikk imidlertid vite hvorfor en velkledd mann gikk ned til Tigris og gjennomførte et uforståelig trolldomsritual. Mannen bøyde seg ned og vasket hendene omhyggelig. Så tok han ut et egg fra lommen og la det på bakken. Deretter tok mannen fram et lommetørkle. Nok en gang vasket han hendene, grep egget og kastet det ut i vannet slik at skallet brast.
Så vasket mannen hendene nok en gang, tok opp en stein og pakken den omhyggelig inn i lommetørkleet. Steinen kastet han ut i elven på samme sted som egget. Deretter vasket mannen hendene for siste gang og dro sin vei.
Velutdannede irakere er lite villige til innrømme at de også i dag gjør slike ting. Ritualet med egget og steinen skulle sørge for at kvinnen mannen elsker ikke skal finne seg en annen og forsvinne.
Om det virker vet ikke jeg. Men skulle jeg tilfeldigvis være ved Tigris, ha et egg og et hvitt lommetørkle, så kan det hende at jeg gjør det samme. For sikkerhets skyld.
 |
| Utsikt fra Palestine hotel i Bagdad. |
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon
