Som korrespondent i Bagdad trenger man en lokal fikser med nese for hva som er farlig, skriver Odd Karsten Tveit i ukas korrespondentbrev, der han også forteller legenden om Najaf.
Av
Odd Karsten Tveit
Walid var blekere enn da jeg så ham sist, men Walid sverget likevel på at alt var bra. Vi møttes på den store amerikanske sjekkposten ikke langt fra flypassen utenfor Bagdad.
En lokal fikser
Walid er mannen jeg nok en gang har hyret til å være NRKs lokale fikser. En fikser er noe vi korrespondenter trenger.
Han eller hun må ha mange og gode kontakter, må ha nese for hva som er litt farlig og hva som er svært farlig, og må ellers være godt orientert om det som rører seg blant folk flest.
 |
| NRKs fixer i Bagdad, Walid Khaled Aldafaie og Odd Karsten Tveit ved bredden av Tigris. (Foto: NRK) |
Da vi kjørte inn mot Bagdad, forsto jeg hvorfor Walid var blekere enn vanlig. Veien fra flyplassen er blitt beryktet for selvmordsaksjoner og veibomber.
Og når amerikanske kolonner blir angrepet, ja så går det også med irakiske liv.
Uønsket oppmerksomhet
Så farlig er veien blitt, at et britisk sikkerhetsfirma tar 2000 dollar, nesten 14 000 kroner, for å kjøre folk fra flyplassen til hotellet.
Det tok en halv time. Jeg er ikke sikker om jeg ville føle meg tryggere i en pansret bil omgitt av bevæpnede livvakter.
Slike folk trekker til seg mer oppmerksomhet enn Walid i sin lille støvete japanske bil, med skitne vinduer.
Turen med Walid, fra sjekkposten til hotellet i Bagdad, gikk da også godt, men vi holdt også langt unna en amerikansk militærkolonne som også rullet på veien.
Noen timer senere, da vi var trygt forvart på Hotell Palestina, kom meldingen om en ny bilbombeaksjon, nettopp på flyplassveien.
To amerikanske soldater ble drept. Også flere irakere mistet livet. De hadde tilfeldigvis kjørt forbi i det dødelige sekundet da selvmordsbomberen slo til.
Jeg har jobbet med Walid i snart ett år. Den 27 år gamle sjiamuslimen, med bredt ansikt, svart, tykt hår og med et godt smil, er utdannet økonom. Men det er vanskelig å finne jobb i disse dager, så Walid har valgt å bli fikser.
”Denne gang skulle jeg så gjerne ha skrevet mitt korrespondentbrev fra Najaf,” sa jeg til Walid for noen dager siden.
Han har tidligere kjørt meg til den hellige sjiamuslimske byen sør for Bagdad. Den gang besøkte vi den unge og rebellske lederen Moktada al Sadr.
Moktada al Sadr er sønn av en respektert sjiamuslimsk Storayatolla, som i sin tid ble drept av Saddam Husseins tjenere.
Et bestemt nei
Walid kjenner Moktada al Sadr, men da jeg spurte om vi kunne dra til Najaf, sa han bestemt nei.
”Veien fra Bagdad til Najaf er blitt for farlig,” slo han fast.
”Flere journalister er skutt og drept nettopp på denne veien. Noen ble kidnappet og senere drept.
De siste som ble bortført, var to franske journalister. De ble først tatt av kriminelle like sør for Bagdad, og så solgt til en militant islamistisk gruppe.”
 |
| Barn leker i ruinene av den hellige byen Najaf. Foto: Karim Sahib, AFP |
Den sjiamuslimske byen Najaf har siden USA førte an i invasjonen av Irak, vært mye omtalt i nyhetene.
Men i korte rapporter får jeg ikke tid til å fortelle historien om hvorfor Najaf ble hellig.
Det var Walid som en kveld fortalte legenden om Najaf. Når det gjelder historier er Walid som en Sareptas krukke, uutømmelig.
Men det min irakiske sjiamuslimske fikser kan om Najaf, har han ikke lært hjemme eller på skolen.
For da Irak ble styrt av Saddam Hussein, var det få i Walids omgangskrets som våget å snakke særlig høyt om sjiaislams historie, og om hvorfor sjiaene brøt med sunniene.
Saddam Hussein var selv sunnimuslim og ville ikke høre tale om noen splittelse, og ettersom Walids sjiamuslimske far var Saddam-tro, og heller ikke særlig religiøs, ble det ikke snakket om splittelsen hjemme.
Walid lærte selvsagt at profeten Mohammed døde uten sønner. På skolen lærte han også at de tre første av Mohammeds arvtakere, kalt Kalifer, ble valgt blant profetens nære medarbeidere, og ikke blant Mohammeds nærmeste slektninger.
"Partiet til Ali"
Først da den fjerde Kalifen skulle velges, ble det profetens fetter, Ali, som fikk oppgaven å bære profetens mantel.
Ali var gift med profetens eneste datter Fatima, noe som også ga ham en spesiell posisjon.
Men dette var ikke nok. Det oppsto strid om Alis rett til å være Kalif, og denne striden ble kimen til splittelsen blant muslimene.
 |
| Walid Khaled Aldafaie og fotograf Mohammed Alayoubi. Bagdad og Tigris i bakgrunnen.(Foto: NRK) |
Ordet sjia skriver seg da også fra utrykket Shi-at Ali – Partiet til Ali.
Dermed er en sjiamuslim altså en som har valt å følge Imam Ali, i følge sjiaene den første ekte etterfølger av Profeten, den første ekte Kalifen.
Imam Ali fikk ikke være Kalif lengre enn seks år, fordi han ble myrdet av agenter for et konkurrerende muslimsk familiedynasti.
Og mordet skjedde ikke langt fra det som i dag er den hellige byen Najaf. Etter at Imam Ali var myrdet, ble liket lagt på en kamel, som så fikk gå løs. Det ble sagt at der kamelen knelte, skulle Imam Ali begraves.
Kamelen la seg først ned på toppen av en ås ved innsjøen Najaf, flere kilometer unna.
Her ble Imamen begravd, men uten noe merke over graven. Ingen ville at fienden skulle finne gravstedet og skjende det.
Mange år senere jaktet den daværende Kalif, Haroun al Rashid, ved innsjøen.
Haroun el Rashid, eller som vi ville ha kalt ham, Aron den Rettskafne, var kjent for å være gavmild.
Han hadde også stor sans for både skrive- og billedkunst, og gjorde Bagdad til et kulturelt sentrum i den islamske verden.
Til og med i Tusen og en Natt fortelles det mange historier om denne Aron den Rettskafne.
Legenden om Najaf
Men tilbake til historien om Najaf.
Kalif Aron den Rettskafne fikk los på en gasell og fulgte den til hest, med buen klar til å skyte. Kalifen var så og si klar til å felle dyret, da gasellen hoppet opp på en jordhaug, og ble stående helt stille, uten å vise tegn til frykt.
Kalifen steg ned fra hesten og spente buen. Men til sin forbløffelse klarte han ikke å slippe pilen. Tre ganger forsøkte Kalifen, tre ganger ble fingrene som lammet.
Kalif Aron den Rettskafne begynte å skjelve, og da han så en gammel mann i nærheten spurte han: ”Hva slags sted er egentlig dette?”
Den gamle mannen svarte: ”Kommandant over troende, hvis jeg fortalte det vil det bringe ulykke.”
Kalifen sverget ved Profeten Mohammad at han ikke skulle gjøre den gamle noe ondt. ”Jeg befaler deg å fortelle sannheten”.
”Dette er hvilestedet til Imam Ali,” fortalte den gamle.
”Men fordi mange fryktet at hans levninger ville bli ødelagt, er gravplassen hold hemmelig.
Gasellen du jaktet på vet at dette er hellig grunn, og at intet menneske kan gjøre den noe skade. Bare grav, så ser du at jeg snakker sant.”
Kalifen fikk satt gravere i gang, og tre meter ned i bakken fant de en alabasthelle, med Imam Alis levninger under.
Kalifen ga et høytidelig løfte om at stedet ikke skulle vanhelliges. Det ble så bygget en moske over gravstedet, og senere vokste byen Najaf rundt helligdommen.
I dag bor det rundt 600 000 mennesker i Najaf, og i disse dager har den unge sjiamuslimske geistlige Moqtada al Sadr sitt hovedkvarter her.
Amerikanske styrker har lenge forsøkt å arrestere den opprørske sjiamuslimen, men har inntil videre gitt opp.
 |
| USAs viseforsvarsminister Paul Wolfowitz (Foto:Scanpix) |
I fjor, da USAs ledende politikere trodde at invasjonen av Irak var en stor suksess, kom viseforsvarsminister Paul Wolfowitz til Najaf, denne ”vennlige sjiamuslimske byen.”
Den amerikanske viseforsvarsministeren, som var en av arkitektene bak invasjonen, fikk også se Imam Alis helligdom.
Omgitt av amerikanske spesialstyrker smilte og nikket den amerikanske viseforsvarsministeren da han ble vist en stor oppslagtavle foran det staselige byggverket.
Og i et kort intervju like ved oppslagtavlen, sa Wolfowitz at han var ”meget fornøyd med det han hadde sett så langt.”
Det amerikaneren ikke viste, var at overskriften som dominerte oppslagtavlen lød: ”Moqtada al Sadr må bli ny president i Irak.”
Uheldigvis for Wolfowitz hadde Moktada Sadr dagen før fordømt Iraks nye Styringsråd oppnevnt av USA.
Den sjiamuslimske lederen kunngjorde videre at han ville opprette en skyggeregjering og danne sin egen milits.
Og så snart Wolfowitz hadde forlatt Imam Ali-helligdommen, samlet rundt 1000 irakere seg på stedet og ropte: ”Nei, nei Amerika. Nei, nei Israel. Nei, nei okkupasjon. Nei, nei kolonisering.”
Da min irakiske fikser senere spurte Moqtada al Sadr om hvorfor han utfordret de nye irakiske myndighetene, svarte han.
”Min far Storayatollaen ga meg et råd: Hvis du skal utfordre et regime må du gjøre det enten helt i begynnelsen, eller helt på slutten. Da er regimet svakest. Nå er vi ved begynnelsen.”
Jeg må komme meg til Najaf, før eller senere. Det blir vel senere.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon
