Det var blitt fredag ettermiddag da vi kjørte inn i den største jødiske kolonien på Gazastripen. Bilen var lastet med mat og vann, kokeplate, luftmadrasser og soveposer. I tillegg datamaskiner, radio- og tv-utstyr. Vi hadde alle pressekort og skriftlige erklæringer om at vi selv var ansvarlig for hva som måtte tilstøte oss. Den israelske okkupasjonsmakten ville ikke kunne lastes, uansett hva som skjedde.
Vi var fire kolleger. Alle ville være vitne til Israels evakuering av alle jøder på den palestinske kyststripen. Og hva kunne være bedre enn å bo i en av koloniene som skulle ryddes. Vi valgte den største, Neve Dekalim, en vakker landsby, omgitt av palmer og blomstrende trær på den sørlige delen av Gazastripen. Etter litt fram og tilbake fant vi målet, et halvannen etasjes hvitt hus, med rødt tak og en lilla bouganvilla plantet ved veggen. Nøkkelen fant vi som avtalt i sikringsskapet utenfor døren.
Inne var det neste tomt. En seng, barneleker, to blå sofaer, et bord og fire stoler. Det var så å si alt som sto igjen etter den frivillig fraflyttede familien. Fra en ås like ved, kunne jeg speide ned mot Middelhavet og over til andre jødiske kolonier. Jeg skimtet også den palestinske byen Khan Younes. Der jeg visste innbyggerne ventet i glede på dagen da Gazastripen var kvitt den siste israeleren.
Vi hadde betalt den nette pris av 2000 dollar for vårt nye hus. I verste fall kunne selv det bli dyrt, selv om beløpet skulle deles på fire. Vi risikerte nemlig å bli kastet ut etter bare et par døgn. Gazastripen ville fra midnatt 14. august være forbudt område for sivile israelere. Men ettersom vi var tre utenlandske og en israelsk journalist, ville hæren kanskje la oss bli boende til evakueringen var over.
 |
| De mest gjenstridige jødiske aktivistene ble båret vekk fra sine hus. (Foto: Odd Karsten Tveit / NRK) |
Da tidsfristen var ute, gjorde vi oss klare til å ta imot den israelske hæren og politiet. I første omgang skulle de registrere hvem som hadde forlatt sine hus, og hvem som skulle evakueres med tvang. Under ventingen ble det mye snakk om kyststripens historie og de mange mytene som er spunnet rundt Gaza. Effektiv israelsk propaganda gjør at mange den dag i dag tror at det var Israel som ble angrepet av Egypt i 1967, og ikke omvendt.
Etter hvert har israelske historikere sørget for at bildet av Seksdagerskrigen er blitt mer nyansert. En av dem, Tom Segev, refererte i tillegg om et hittil lite kjent møte mellom den pensjonerte generalen Moshe Dayans og Israels første landsfader, David Ben Gurion, ti dager før Israels angrep. Dayan visste godt at Israel gjorde seg klar til krig, og ville absolutt være med. Ben Gurion var negativ: Det å starte en krig ville være katastrofalt.
Det hjalp lite. Tre dager senere var den gamle krigshelten med svart lærlapp over det øyet, utpekt til ny forsvarsminister av statsminister Levi Eshkol. Dayan hadde selv vært kritisk til Israels aggressive militære aksjoner mot araberne, men nå hadde han skiftet mening. Det var oppstått det israelerne kalte en ”gunstig politisk situasjon”, og den burde utnyttes. Men Gaza burde ikke erobres, mente forsvarsminister Dayan. Han kalte kyststripen en bikube, fordi Gaza i stor grad var befolket av palestinske flyktinger.
Noen få dager før krigsutbruddet møtte den nyutnevnte forsvarsminister landets forsvarssjef, general Yitzhak Rabin. Rabin var uenig med ministeren. Generalen mente Gaza burde erobres, ikke minst for å kunne glede israelerne med avisoverskriften: ”Gaza er vårt.” Nok en gang advarte Dayan: Gazastripen bør ikke okkuperes. I så fall må Israel ta ansvar for de palestinske flyktingene der. Men Rabin sto på sitt. ”Det beste stedet å begynne er Gaza. Men skal vi lykkes må vi først gjennomføre et omfattende flyangrep mot Egypt.”
Til slutt ble de enige, og mandag 5. juni 1967, nøyaktig klokken 07.45, angrep og ødela det israelsk flyvåpenet hele Egypts flyvåpen. Israel hadde for sikkerhets skyld fått grønt lys fra USA om å gå til angrep. Også resten er historie. Gaza og Sinai ble tatt fra Egypt, Øst-Jerusalem og Vestbredden fra Jordan, og Golanhøydene fra Syria. I løpet av seks dager hadde Israel mer enn fordoblet sitt territorium.
Vi som ventet på den israelske hæren i Neve Dekalim natt til mandag 15. august 2005 ventet forgjeves. Og da styrken kom utpå morgenkvisten, hadde bosettere og hundrevis av innsmuglede aktivister, barrikadert inngangsportene. Politi og soldater ventet tålmodig utenfor, mens troende jøder innenfor gjerdet ba til Gud eller ropte skjellsord mot politiet.
Ut over dagen ble jeg kjent med flere av våre nye naboer. Alle mente at Gazastripen var en del av Israels land, gitt av Gud. Og de henviste til Skriften.
Jeg hadde i mellomtiden funnet tre hebraiske bøker i et skap i huset vi nå hadde overtatt. Den tidligere eieren hadde latt bøkene ligge igjen, kanskje fordi de tilhørte koloniens synagoge.
I en av bøkene var den bibelske helten Samsons meritter omtalt. Samson tilhørte den israelittiske stammen Dan som filisterene hadde tvunget bort fra kollene på Gazastripen. Nå satte israelittene sin lit til Samson. Han var fra fødselen utpekt av Gud for å ta landet tilbake.
 |
| Hundrevis av ubevæpnede politi og soldater på vei inn i synagogen for å tvangsevakuere gjenstridige bosettere og andre aktivister. (Foto: Odd Karsten Tveit / NRK) |
Den jødiske kjempen hadde én stor lidenskap: Kvinner, særlig ikke-jødiske kvinner. Og Samsons seksuelle begjær førte ham derfor til Gaza by hvor han oppsøkte en prostituert filisterkvinne. Da andre filistere i Gaza fikk vite om dette, planla de å ta giganten når han utpå morgenkvisten var vel forsynt og skulle forlate byen. Men Samson brukte ikke så mange timer hos den prostituerte filisterkvinnen og forlot henne ved midnatt. Men da den jødiske kjempen kom til byporten fant han den låst. Det stanset ikke Samson. Han tok tak i begge portstolpene, rykket dem opp, la dem over skuldrene og forlot en vid åpen filisterby.
Senere ble Samson forelsket i en filisterkvinne som het Dalila. Hun bodde utenfor Gaza, og filisternes ledere fikk overtalt Dalila til å forsøke å avsløre Samsons hemmelighet: Hvorfor er han så sterk? Under en lang natt i elskov fortalte kjempen: ”Det har aldri kommet en rakekniv på mitt hode…. Hvis jeg blir raket mister jeg kreftene og blir svak som andre mennesker.”
Da sørget Dalila for å få kuttet Samsons hår mens han sov med hodet i hennes skjød, og da Samson våknet var han filisternes fange. De stakk ut øynene og førte ham ned til Gazas fengsel.
Samsons hår begynte å vokse med det samme det var raket, og fangen led heller ingen nød. Ifølge den babylonske Talmud – jødenes skriftsamling – sendte mange filistere sine koner til fengselet for å få sønner med samme krefter som Samson.
Det må åpenbart ha vært dårlig kontakt mellom filisternes ulike sikkerhetstjenester. For om etterretningen viste at Samsons krefter lå i hans hårvekst, så gjorde fengselsmyndigheten innen ting for å rake av ham det nye håret som vokste ut. Og da filisterfyrstene en dag i lystig lag ropte: ”Hent Samson så vi kan more oss,” ble den blinde fangen i kopperlenker hentet av en liten gutt. Inne i festsalen var det fullt. I tillegg sto det 3000 mennesker på taket, hvis man skal ta Dommernes bok i Det gamle testamentet bokstavelig.
Da Samson, som nå hadde fått sin styrke tilbake, ble stilt opp mellom to søyler, sa han til gutten: ”La meg støtte meg til søylene som huset hviler på.” Så tok Samson tak omkring de to midtsøylene, trykket dem inn til seg og rev dem over ende slik at huset styrtet over fyrstene og alle som var der. ”Slik drepte Samson flere i sin død enn han hadde drept i sin levetid,” for igjen å sitere Bibelen.
I den israelske bosettingen Neve Dekalim fikk jeg vite at historien om Samson og Dalila hadde satt dype spor i den jødiske statens lederskap anno 1967. For da Gazastripen var erobret, sa statsminister Levi Eshkol til Knessets utenriks og forsvarskomité: Også jeg har fått en ukontrollerbar lidenskap for Gaza, og det på grunn av historien om Samson og Dalila.
Under Sharon-regjeringens evakueringen av Gazas jødiske bosettinger i august 2005, brukte min naboer i Neve Dekalim de samme argumentene i forsøkene på å overtale politi og soldater til ikke å adlyde ordre. Men det hjalp lite. Én etter én ble de mest gjenstridige geleidet eller båret ut til ventende busser. Så ble de kjørt ut av Gazastripen.
Da den siste bosetteren og alle aktivistene var fjernet, låste vi døren til ”vårt” hus og forlot den jødiske kolonien.
I det vi kjørte ut av Gaza og inn i Israel kom jeg til å tenke på hva en av de tvangsevakuerte naboene hadde sagt bare ett døgn tidligere: ”Alt dette kunne ha vært unngått hvis bare Sharon hadde gått med på en folkeavstemming. Hvis flertallet i Israel vil gi opp Gaza hadde også jeg flyttet frivillig.”
”Men alle opinionsundersøkelser viser at israelere flest ønsker å avvikle bosettingene. Du foreslår folkeavstemming bare for å vinne tid,” svarte jeg.
Israeleren tenkte seg om. Jeg fikk mistanke om at han kjente til den gamle jiddische legenden om jøden som unngikk døden ved å love at han skulle lære kongens hund å synge i løpet av et år.
«Det er mye som kan skje i løpet av ett år, ”sa mannen som var reddet fra skafottet. ”Kanskje vil kongen dø, kanskje vil jeg dø, og kanskje vil hunden lære seg å synge.»
Dagens ”konge” av Israel – Ariel Sharon – lot seg imidlertid ikke lure av slike fagre løfter.
 |
| Huset i Neve Dekalim som NRKs korrespondent og hans kolleger bodde i under evakueringen fra Gazastripen. (Foto: Odd Karsten Tveit / NRK) |
(NRK)
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon
