Apekatten som ikke ville veve

LYD OG VIDEO

Hør korrespondenbrevet her

Hjelp | Mer lyd og video

ALT OM:

Korrespondentbrevet: Odd Karsten Tveit

Av Odd Karsten Tveit

I samme øyeblikk kom jeg på en fabel med opphav i den syriske hovedstaden.

"I Damaskus er et år et øyeblikk" fra gamlebyen.(Foto:NRK)

Kunsten å veve

Fabelen handler om en mann som gjerne ville lære sin tamme apekatt å veve. Men apekatten ville ikke. Uansett hvor mye eieren slo den, så nektet apekatten å sette seg til vevstolen. Til slutt hentet mannen en sau. Og mens apekatten så på, lot mannen som han prøvde å lære sauen kunsten å veve. Sauen gjorde selvfølgelig ikke annet enn å breke. Apekatten smilte og lo.

Men smilet stivnet da apekatten fikk se mannen dra ut en svær kniv, og så høre ham si: ”Hvis du ikke lærer å veve, så sverger jeg ved dine små lam at jeg skal drepe deg.” Sauen skjønte selvsagt ingenting, og mannen skar halsen over på dyret. Da gikk det ikke mange sekunder før apekatten hoppet opp på vevstolen, og begynte å trekke skyttelen fram og tilbake så fort det lot seg gjøre. Dette er bakgrunnen for det arabiske ordtaket: ”Drep sauen og apekatten vil lære å veve.”

Assad strever

I dagens Syria er det presidenten Bashar el Assad, som har latt seg skremme, først og fremst av USA. Nå arbeider presidenten febrilsk. Etter mange års motstand trekker Syria alle sine styrker ut av Libanon. Soldatene har stått i nabostaten siden 1976, da borgerkrigen i Libanon raste på det verste. Den gang kom syrerne de kristne i Øst-Beirut til unnsetning. Soldatene kom fordi venstreorientert milits og PLO var i ferd med invadere bydelen.

Syrerne intervenerte for ikke å gi israelerne påskudd til å invadere Libanon. Israel kunne ha brukt samme begrunnelsen: Vi reddet de kristne fra PLOs gerilja. Syrias president er først og fremst skremt fordi USA gjorde alvor av sine trusler overfor Saddam Hussein. Amerikanerne tok Bagdad og fikk fjernet den irakiske presidenten. Og nå strever Bashar el Assad som aldri før.

Korketrekker

Fra veverens butikk vandret jeg videre til gaten som kalles Den rette, et navn evangelisten Lukas gjorde udødelig gjennom Apostlenes gjerninger. Men Lukas skrev ikke at gaten var rett, men at den ble kalt rett. Og det var ”et fint stykke ironi, kanskje den eneste morsomme bemerkningen i hele Bibelen,” kommenterte Mark Twain i reiseberetningen Innocents Abroad, og la til; ”gaten er rettere enn en korketrekker, men ikke så rett som en regnbue.”

Da jeg gikk nedover på det smale fortauet i duften av kardemomme og annet krydder, var det ikke for å se på huset der Judas bodde. Der står det nå en moske. Jeg gikk heller ikke dit for å beundre inngangsporten lengst i øst. Den har stått siden keiser Augustus’ tid. Jeg gikk for å hilse på en syrisk bekjent, kunsthåndverkeren Aymad.

Etterretningstjenesten

Den middelaldrende syreren har fått gråsprengt hår, en betydelig mage, og tre nye barn, siden sist jeg så ham. Og Aymad er blitt litt rikere, med bil og hus og 60 menn og kvinner i arbeid. Før i tiden meislet Aymad fram vakre, fat og runde kopperbord, nøyaktige kopier av gamle. Nå har han spesialisert seg på å kopiere antikke moskélamper.

De mannlige medhjelperne hans dekorerer messinglampene med nydelige mønstre, mens kvinnene trer ørsmå glassperler inn på tråder, som så henges fra skjermen og gir lampelyset et vakkert skjær.

Aymad har aldri vært interessert i politikk. Verken den gang den syriske etterretningstjenesten fulgte med på hvem han og alle snakket med, eller i dag, når det ikke lenger er farlig å kritisere regimet. Aymad har heller ikke noe bilde av president Bashar el Assad i butikken eller verkstedet sitt. Men det hadde Aymads far, den gang han og Hafez el Assad levde.

Mossad fulgte med

Da Hafez døde hadde han vært syk i lang tid, noe den syriske sikkerhetstjenesten forsøkte å skjule så godt den kunne. Og når presidenten i perioder ikke var å se offentlig, trådte det syriske PR apparatet til. Men de rotet det som oftest til. Informasjonsministeriet nøyde seg ikke med å konstruere løgner.

De sendte ut dårlige løgner. En gang på 1980 tallet husker jeg ministeriet opplyste at presidenten var på sykehus for å ta blindtarmen. Det fikk til og med syrerne til å trekke på smilebåndene. Alle voksne viste at selv ikke Syrias president kunne ha to blindtarmer, og Hafez fikk sin fjernet 20 år tidligere. Ingen fulgte bedre med i ryktene om den aldrende presidentens helse enn Israels etterretningstjenester.

Den stygge ulven

Det fortelles at Mossad klarte å skaffe seg en urinprøve da de deltok i den jordanske kongens begravelse i Amman. Ved å analysere urinen trodde Mossad de kunne få en indikasjon på hvor lenge presidenten hadde igjen. I samarbeid med jordanernes hemmelige tjeneste ble det laget et toalett som bare skulle brukes av Hafez el Assad.

Og da presidenten spurte sine livvakter hvor det var, ble han vist til et avtrede der urinalen ikke ledet ned i et rør og ut i kloakken, men til måleglass skjult under pissoarskålen. For Israel var Syrias president den store stygge ulven som ikke ønsket fred. Men israelerne visste at Hafez gjerne forhandlet hvis Syria fikk tilbake de okkuperte Golanhøydene. Men det ville ikke Israel.

Tørre knokler

Dagens president Bashar el Assad, vil også forhandle, både om fred og diplomatiske forbindelser, men han vil som faren ha de syriske områdene tilbake. Israelerne nekter fremdeles.

Ved byporten til gamlebyen i Damaskus.(Foto:NRK)

Damaskus har det imidlertid ikke travelt. For i verdens eldste bebodde by, måles tiden ikke i dager, eller i måneder, eller i år. I Damaskus måles tiden i antall regimer hun har sett vokse fram, og videre sett smuldre.

Hun ja, for Damaskus er en kvinne. Og hun har sett mye. I sin tid så hun det israelittiske riket reise seg, og hun så det bli utslettet. Hun så Hellas stå opp, leve i to tusen år, for så å dø. På sine gamle dager så Damaskus Rom bli bygget, og hun så Rom visne bort. Damaskus har sett de tørre knoklene til hundrevis av imperier, og vil kanskje se gravene til enda flere, før hun selv dør. For i Damaskus er et år et øyeblikk, et desennium en flyktig bagatell, et århundre en formiddags mild vind.

Hjalp CIA

Regimet til den 39 år gamle Bashar el Assad har eksistert i fem år, altså bare noen øyeblikk, målt i Damaskus-tid. Og den unge presidenten blir omtalt som en usikker, uerfaren øyelege, ute av stand til å kontrollere Syrias korrupte gamle garde. Hans far derimot, Hafez, ble av venner og fiender kalt hensynsløs og det som verre var; en mann uten illusjoner om menneskelig natur.

Da Bashar el Assad kom til makten gjorde han forsøk på å demokratisere Syria. Og han har også framfor alt prøvd å skape et bedre forhold til USA. Etter amerikanernes 11. september sørget den syriske presidenten blant annet for at hans hemmelige tjenester hjalp CIA i jakten på medlemmer av Al Qaida.

- I stedet for å kritisere Syria, burde de takke oss for hjelpen de har fått. Vi har reddet mange amerikanske liv, sa den syrisk minister Butheina Shaban, da jeg forleden kveld møtte henne i Damaskus.

Ingen takk

Jeg fikk høre at syrisk etterretningstjeneste ga amerikanerne hundrevis av hemmelige dossier om Al Qaidas medlemmer. CIA fikk opplysninger både om dem som deltok i aksjoner mot amerikanske mål, og om folk som kunne tenke seg å gjennomføre angrep.

Nå har jeg lest Chain of Command, en bok av den prisbelønte amerikanske journalisten Seymour Hersh, og fått vite detaljene.

Syrisk etterretningstjeneste fikk innpass i en Al Qaida-celle i Bahrain. De skaffet tilveie en hangglider fylt med sprengstoff. En selvmordsbomber skulle styre hanglideren inn i hovedkvarteret for den amerikanske marines 5. flåte i Persiabukten. Med syrernes hjelp ble angrepet forhindret. President George W. Bush har ikke engang sagt takk.

Velte regimet

I dagens Damaskus pønsker nå president Bashar el Assad og hans rådgivere ut hva de kan gjøre for USA å hindre amerikanske straffetiltak, og det som verre er, forsøk på å velte det syriske regimet.

Jeg tror ikke noen av Assads rådgivere har nevnt historien om apekatten som ikke ville veve. Men kanskje en eller annen kan historien om den unge kamelen som trodde han var smart.

For det var nemlig en gang en ung kamel som gikk i karavane med salt fra Damaskus. Lasten var tung og den unge spurte en av de eldre om råd. ”Bøy knærne når du neste gang går over elven så litt av saltsekkene kommer under vann,” fortalte den gamle traveren.

Råd til Assad

Den unge og uerfarne så gjorde, og merket straks at noe av saltet gikk i oppløsning, og børen ble lettere. Men handelsmannen som kjøpte lasten var ikke fornøyd. Han fikk mindre salt enn han hadde betalt for, og kameleieren og kamelene mistet jobben. Dermed ble kamelene sultefôret helt til det kom et nytt oppdrag.

Da kamelene neste gang vandret ut fra Damaskus var de lastet med bomull. Børene var som før tunge, og den unge kamelen trodde han var lur da han nok en gang bøyde knærne idet karavanen passerte elven utenfor byen. Denne gang gikk det slett ikke som han hadde trodd. I stedet for at børen ble lettere sugde bomullen til seg vann, og kamelen fikk mer å bære enn opprinnelig. Det var da den gamle kamelen sa:

- Bruk aldri det samme trikset to ganger. Dette rådet bør kanskje den syriske presidenten ha i minne.