Endelig Bagdad!

Tekst og bilder: Odd Karsten Tveit

Landeveisrøverne kjører rundt i raske BMWer og kaprer reisende. Særlig journalister med mye dollar i lommene er ettertraktet. I byene og på den gamle veien er det mer folksomt og tryggere.

- En tekniker hjalp meg med å få kontakt med NRK.

Det tok meg timer å komme fram til Le Palestine hotell ved bredden av elven Tigris.

Ingen telefon

En hjelpsom tekniker fra nyhetsbyrået APTN hjalp meg til å stille inn skjermen for satellitt-telefondisken på balkongen. Uten den ingen kontakt med NRK. Telefonsystemet i Bagdad ble bombet og er ennå ikke reparert.

Omgivelsene er praktfulle. Jeg kan se ned på en vakker moske, like bortenfor hotellet.

Disken til satellitt-telefonen på plass over Bagdad.

Men det er som å bo i en festning. To stridsvogner står utenfor, bak piggtråd og betong, for å beskytte amerikanerne her. Det er forbudt å ta bilder av stridsvognene på grunn av risikoen for angrep.

Amerikanerne har mistet nær 70 soldater her i Irak siden president George W. Bush erklære krigen for over 1. mai.

Størst frihet

Irak er det landet i dag som har størst frihet, skrev den fremstående peruvianske forfatteren Mario Vargas Llosa her fra Bagdad nylig. Men ettersom frihet uten lov og orden er kaos, er byen også den farligste.

Omgivelsene er praktfulle -

Her er det ingen banker eller politistasjoner, vi så ingen tollere eller passkontrollører da vi passerte grensen. En enslig mann stemplet passet uten en gang å se på det. Ved grensen var det en strøm av store lastebiler fylt med alle slags varer.

På veien til Bagdad møtte vi flere amerikanske patruljer. Soldatene så nesten redde ut der de satt eller sto med geværene klare.

Jeg hører nå lyden av to amerikanske helikoptre som arbeider seg framover med åpne dører.

- Men det er som å bo i en festning.

Lyden av propellene blander seg med summingen av bensindrevne strømaggregater.

Ti år siden

Jeg skal nok vende meg til det.

Det er ti år siden sist jeg var her. Den gang var det et stort foto av Saddam Hussein i de fleste hotellresepsjoner. Nå ser jeg nesten bare amerikanske soldater, bortsett fra de mange journalistene som skal kjenne utviklingen på pulsen.