Vestens avmakt

I kjølvannet av massemordene i Paris har Frankrike intensivert flyangrepene mot IS i Syria, og det spekuleres i alle medier om vi nå er nærmere en militær intervensjon på bakken og en ny «krig mot terror». Som alltid i slike situasjoner får vestlige statsledere et politisk behov for å fremstå som kompromissløst handlekraftige, og griper da gjerne etter det kraftigste virkemiddel i verktøykassen – militærmakten.

Det kan man ikke bebreide president Hollande etter det som har skjedd, men selv den mest berettigede harme kan ikke utvide militære maktmidlers anvendelighet eller oppheve deres begrensninger. Dermed blir det viktig å analysere hvilke opsjoner Frankrike og Vesten har når det skal formuleres en strategi for å bekjempe IS.

Tomme ord

Innledningsvis kan vi fastslå at flammende tirader om å knuse og utslette IS er tom retorikk og hinsides noe Europa har vilje og evne til å gjennomføre. På kort sikt har da også den intensiverte franske bombingen først og fremst en psykologisk hensikt, beregnet på hjemmemarkedet. Den skal vise det franske folk at Frankrike slår tilbake mot landets fiender i en situasjon der dette oppleves som noe nær et folkekrav. Dernest er den også ment å svekke IS militært og vise dem at prisen for terroranslag i Vesten kan bli høy.

En slik luftkampanje kan Frankrike holde gående hvor lenge det skal være, også etter at øyeblikkets sorg og raseri har lagt seg. Det er likevel en grense for hvor lenge koalisjonen er tjent med å drive en ren luftoffensiv over Syria, nettopp fordi det ikke er mulig å beseire IS med luftmakt alene. Men samtidig er en fransk eller felleseuropeisk innsats av bakkestyrker ikke mulig annet enn som del av en amerikansk intervensjon, og det sier USA foreløpig nei til.

Forlenget utover en viss begrenset tid vil derfor fortsatt bombing bare illustrere fransk og europeisk avmakt, så lenge de europeiske stormaktene ikke lenger er militært sterke nok til å projisere denne type makt uavhengig av amerikanerne, selv i fellesskap.

Arabisk allianse

Første betingelse for en utvidet strategi er likevel ikke bare amerikansk lederskap. Den forutsetter også at Vesten allierer seg enda tettere med de arabiske land, slik at IS ikke får drahjelp til sitt narrativ om at Vesten fører krig mot Islam. Denne koalisjonen kan så bombe IS fra luften, men luftmakt alene vil bare kunne hindre dem i å utvide det området de allerede kontrollerer og eventuelt stanse en fremmarsj mot Damaskus eller Bagdad.

Det er bare vestlige styrker på bakken som kan tvinge dem til å gi opp kontrollen over store landområder og fordrive dem slik Taliban-regimet ble fordrevet fra Afghanistan i 2001. Selv det vil likevel ikke kunne forhindre at IS går under jorden og – i likhet med Taliban – blir en undergrunnsbevegelse som gjennom en blanding av sympati og frykt vil kontrollere deler av den sunnimuslimske befolkningen og vanskeliggjøre en løsning på borgerkrigen i Syria.

Ingen langtidsstrategi

En endelig seier over IS ville derfor kreve omfattende økonomisk og annen sivil støtte fra Vesten og de øvrige araberland til oppbygging av en fungerende syrisk stat, herunder utrustning og trening av syriske sikkerhetsstyrker som er kapable til å holde et svekket IS nede, men som ikke er belastet med forbrytelser på vegne av det gamle regimet.

Det krever også et nytt regime i Damaskus som kan undergrave IS’ støtte i den sunnimuslimske befolkningen ved å sørge for at den ikke marginaliseres og trakasseres. Men da er vi ved sakens kjerne, nemlig at et slikt foretagende er akkurat den type langsiktig engasjement i stats- og nasjonsbygging med en løpende parallell opprørsbekjempelse som Vesten har demonstrert i Afghanistan at vi ikke evner å fullføre.

Historien gjentas

Det er derfor grunn til å tro at Vesten vil forholde seg til Syria slik de har forholdt seg til Libya i 2011, Mali i 2013 og Irak i 2014. Når grusomhetene blir for uhyrlige til at vi kan akseptere dem – hva enten det er massakrering av uskyldige andre steder eller terror i våre egne byer – intervenerer vi militært.

Ikke fordi vi har en felles, langsiktig strategi for å bekjempe ekstremister som truer stabiliteten i både våre egne og andre samfunn, men nærmest som en refleks. Noe må gjøres, og da griper vi til sverdet – enten i hellig vrede eller i panikk.

Men hver gang gjør vi det uten noen klar forestilling om hva vi vil oppnå, og uten å ville ta den belastningen og de omkostningene det ville kreve å skape en avgjørelse og en varig løsning. Det er dette som begynner å ligne en slags vestlig strategi by default – en oppdemming for å redusere trusselen til et nivå vi kan leve med, omtrent slik vi bruker politiet i en evigvarende kamp for å holde kriminaliteten på et akseptabelt nivå.

Vesten kan langt på vei synes å ha gitt opp å avgjøre væpnede konflikter, fordi vi ikke lenger har den viljen, den tålmodigheten og de nasjonale og overnasjonale sivil-militære strategiene det krever å konfrontere ekstremistene og skape en avgjørelse i den fremherskende form for krig i vår tid.

I stedet lar vi terroren og flyktningstrømmene komme til oss.

Putins bomber

Hvilken rolle spiller det så at Russland nå har trådt inn på arenaen og fremstår som ikke bare Vestens allierte, men som den aktøren som kanskje er villig til å gå lengst med hensyn til militær innsats?

President Putin nærer neppe noen illusjoner om at russerne kan beseire IS med luftmakt alene noe mer enn Vesten kan, og noen bakkeinvasjon med okkupasjon av halve Syria og Irak har han ikke lyst på. Vi må derfor forutsette at han primært bruker russisk militær innsats for å vise at det ikke kan etableres noen avtale om en politisk løsning i Syria som Russland ikke er en del av, og som derfor sikrer Russland innflytelse i et fremtidig Syria – med eller uten Assad.

I det perspektiv er det mest sannsynlig at også Russland kommer til å nøye seg med en forsterket innsats fra luften, muligens også med rådgivere på bakken, materielleveranser til den syriske hæren, etterretningsstøtte og lignende – men heller ikke de vil trolig involvere seg direkte på bakken med større styrker.