10. oktober 2008, med under en måned igjen til valget, møtte daværende senator og presidentkandidat Barack Obama en liten gruppe frivillighetsledere i Ohio for å snakke om valgkampinnspurten. «Vi har jobbet med designet og vi har jobbet med konstruksjonen, vi har hengt over tegnebrettet og vi har flikket på detaljer. Nå er det på tide med en prøvetur» sa han. «Let’s see how this baby runs.»
Drama på oppløpet
En snau måned senere, klokka 17.00 den 4. november 2008, befant jeg meg i småbyen Racine i Wisconsin sammen med Ed fra Chicago og Richard fra Oslo. Det var en time til stemmelokalene stengte og vi løp som hodeløse kyllinger fra dør til dør i skumringen for å få folk til valgurnene. «Jeg har stemt», sa de alle som en. «Det ble Obama».
LES: Sandy kan hjelpe Obama til seier
Under normale omstendigheter skulle dette ha beroliget oss. Det skulle ha vært håndfaste bevis for at pila pekte i riktig retning og at de på toppen hadde kontroll på situasjonen. Når denne tilbakemeldingen i stedet hadde motsatt effekt på oss, var det av én enkel grunn: To timer tidligere hadde vi blitt revet ut av vår seierssikre døs av en tydelig stresset lokallagsleder. «Kom dere ut!» hadde han sagt, med ansiktsuttrykket til en kirurg etter en mislykket operasjon. «Oppmøtet ved stemmelokalene er altfor dårlig».
Adrenalinsprøyta
Liknende rapporter hadde vi fått fra en venn i Florida. McCain lå an til å vinne, ble vi fortalt. Basen hadde sviktet. Skulle det ryke på oppløpssiden? «Takk, men jeg har stemt,» sa en dame i Racine da det nærmet seg halvtimen til valgkampslutt. Mine medfrivillige og jeg var blitt stadig mer frustrerte. Hver nye person som hadde stemt, ble kun en forspilt mulighet til å gjøre en forskjell. «Til og med barna mine har stemt, i barnehagen i dag,» sa damen. «Og ja, begge stemte Obama».
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Da stemmene ble talt opp senere den kvelden, mens vi stod neglebitende i køen på vei inn til valgvaken i Grant Park i Chicago, ble det klart at Obama vant Wisconsin med overbevisende 14 prosent. Florida tok han også, riktignok med en knappere margin, men klart nok. Senere skulle vi også høre liknende historier fra andre stater, som Ohio, som også gikk til Obama med klar margin.
Og etter hvert gikk det opp for oss at basen aldri hadde sviktet. Det var ikke dårlig oppmøte. Noen på toppen hadde sett sitt snitt til å lure oss. De satte en adrenalinsprøyte rett i hjertet på kampanjedyret da det gjaldt som mest, og vi, som utgjorde de ytterste leddene i denne organismen, hadde reagert med frenetisk aktivitet.
Fra kvantitet til kvalitet
Denne historien er talende på flere måter. For det første viser det at Obama-kampanjen i 2008 hadde et så formidabelt overskudd av frivillige at de i mange tilfeller hadde råd til å ødsle dem bort på dobbeltsjekking av arbeid som allerede var gjort. For det andre er anekdoten et vitnesbyrd om en suveren kontroll på fotsoldatene og en helt spesiell forståelse for timing.
I 2012 har Obama på langt nær det samme overskuddet av frivillige og entusiasmen på bakkenivå er ikke det den var. Men det er ingen grunn til å tro at ikke kampanjen har bygget videre på det som allerede i 2008 var et uhyre velsmurt kampanjemaskineri. Obama har et stort overtak i antall lokalkontorer og frivillige – i en viktig svingstat som Colorado har for eksempel Romney 14 lokalkontorer, der Obama har 55. I går spådde den politiske nettavisen Politico at den viktige vippestaten Colorado vil gå til Mitt Romney. Spådommen var basert på meningsmålinger som viser dødt løp mellom de to kandidatene, men kan umulig ha tatt med i betraktning Obamas formidable organisasjonsmessige forsprang.
Mens Romney-kampanjen var opptatt med å kjempe for den republikanske nominasjonen, fikk Obama-kampanjen hundretusener av nye velgere til å registrere seg. I månedene fram til november har frivillige i tillegg gått fra dør til dør i hver eneste lille blindgate, i hver eneste vippestat, og kartlagt både sikre og usikre velgere. Et like omfattende arbeid er også lagt ned gjennom telefonintervjuer.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Det siste store løftet
Hver velger blir registrert i fem kategorier: «Stemmer Romney», «Vurderer Romney, «Usikker», «Vurderer Obama» og «Stemmer Obama». De avgjorte Romney-velgerne blir strøket fra listen med en gang. Så jobbes det med tvilerne, fra de mest usikre til de mer positive. Håpet er å flytte flest mulig velgere fra de usikre kategoriene over i de mer sikre, slik at man innen lørdagen før valget har en størst mulig pott med sikre Obama-velgere å ta utgangspunkt i.
LES: Her vil valget bli avgjort
For i de siste fire dagene fram til stemmelokalene stenger tirsdag kveld handler det utelukkende om å maksimere oppmøtet blant de sikre velgerne. Alt annet legges til side. I 2008 gikk det rykter om at et nybrottsarbeid under det gåtefulle navnet «The houdini project» skulle iverksettes i innspurten.Tanken var at frivillige skulle ringe inn en kode for hver nye velger som hadde avlagt stemmen sin og at velgeren deretter, i likhet med den berømte utbryterkongen, skulle forsvinne fra listene til kampanjen, slik at de mer effektivt kunne konsentrere seg om de som var igjen.
Prosjektet ble visstnok skrotet i siste liten, da det oppstod tvil om telefonnettet ville tåle det. Men kanskje vil de prøve igjen i år. Og mulig er det akkurat denne typen administrative tryllekunster som skal kompensere for mangelen på Obamas 2008-magi. Trikset de dro på oss for fire år siden, fungerer i alle fall ikke to ganger.
Erik Møller Solheim skrev i 2009 boken «En stemme for Obama» om sitt år som frivillig i Barack Obamas presidentkampanje.
