Dette er et svar på kronikken «Se hvor flink jeg er» av Jorunn Stokke Aamodt.
Andreas Viestad driver Geitmyra matkultursenter. For det får han jubelrop og respekt. Tenk om det var en kvinne som hadde startet en slik stiftelse med matlaging for barna! Hva ville feministene sagt da?
Menn får restaurere gamle biler, kaste dart, ha whiskyklubber og hale i land svære fisker uten at andre menn hisser seg opp over det. Lars Mytting har skrevet en bok som heter «Hel ved». Knut Nærum sa på «Nytt på Nytt» for et par uker siden akkurat det jeg ønsket at en mann skulle si, nemlig at menn ikke får dårlig samvittighet selv om de ikke er like gode på vedstabling som herrene i den boka.
Hva er det med damer som ikke orker å se på at andre damer viser fram noe de er fornøyde med – særlig hvis det innebærer tradisjonelt kvinnearbeid?
Utsultet på heiing
Ingeborg Heldal får pepper når hun sier at der hun kommer fra heier damer på damer. Greit nok at vi ikke trenger å heie på alt kvinner gjør – vi heier ikke på dårlige ting uansett kjønn. Resultatet blir at vi ikke heier på noen, hverken oss selv eller andre. Jeg tror at mange kvinner er helt utsultet på heiing, det er derfor vi er så rause på nettet, noen av oss. Andre blir kvalme av det.
Når heier egentlig kvinner på kvinner i den offentlige debatten?
Jeg ser at enkelte kvinner som har en stemme i samfunnet bruker taletiden sin på å rakke ned på kvinners hobbyer og andre prioriteringer. Taleføre og ressurssterke damer med foten godt inne i viktige fora. De snakker ned kakebakst og samvær med barn. De mener at de vet best. Bedre enn nesten alle andre. Er det god taktikk om man ønsker å bidra til et godt og trygt samfunn? For det er jeg overbevist om at feministene vil. Leve i, og skape et stadig bedre samfunn.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Hvem presser?
Jorunn Stokke Aamodt skriver i sin kronikk på NRK Ytring at bloggere er med på å øke presset mot kvinner. Hvilket press? Hvem presser? Menn? Andre kvinner? Eller er det sånn at mange kvinner bruker mye energi på å presse en eneste person, nemlig seg selv?
For meg ser dette noe annerledes ut. Ved å glede oss med at andre gjør det bra, gir vi noe videre. De fleste av oss har noe å streve med her i livet, og om det ikke er alvorlige ting, så har mange av oss hverdagslige utfordringer som barneoppdragelse, tid og aktiviteter som skal gå i hop, middager som skal lages, svømmetøy som skal henges opp, regninger som skal betales. De fleste former for samliv innebærer oppturer og nedturer, og vi arbeider hele tiden med å finne oss selv og vår vei som mennesker.
Den glansede overflaten
Underveis er det bra med klapp på skulderen, og nye innspill. I noen blogger foregår dette veldig mykt og forsiktig, andre bloggere skriver med mer brodd. Dette handler om hvor bloggeren er i seg selv, kanskje trenger hun en helt fredelig plass i verden mens det stormer rundt henne? Hva vet vi? Ingen er bare hva vi ser. Jeg tenker at man viser de sidene av seg selv som man kjenner at man makter å vise, eller det vi tror at andre vil se. Noen ganger er det kanskje bare den glansede overflaten.
En annen ting er at det er morsommere å lese de selvironiske bloggene som viser et bilde av en Rema-pose med gymtøy i en stol med kommentaren: «Slik kommer det nok til å se ut her i morgen også, men da er det kanskje en pose fra Kiwi». (Fritt sitert fra bloggen «Pias Verden» en gang i dens spede begynnelse). Men det krever litt mer mot.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Vi kunne nok alle hatt glede og nytte av å ha mer mot, som er en av de gode konsekvensene av alder og erfaring. Som nybakt mamma blir de aller fleste både vettskremt og stressa av de forskjellige rådene folk gir. Flinke piker vil gjøre alle glad, man blir nødt til å skuffe noen og ta sine egne valg, bli mamma på sin måte. Vi utvikler oss hele tiden, også utover foreldrerollen.
Velg bort
Jorunn Stokke Aamot sier at vi må ta vare på de tause bloggleserne. Jeg vurderer det som umulig å gjette meg til hva de tause mener, tenker og føler, og vil heller oppfordre folk til å stå opp, velge og velge bort, på selvstendig grunnlag.
En blogg vil aldri vise oss som hele mennesker, og jeg tenkte det heller ikke som en forpliktelse da jeg opprettet en blogg; å utlevere meg og familien på alle plan. Det gjør jeg ikke i privatlivet heller. Jeg tar ikke alle jeg kjenner med på demokratiske avgjørelser for meg og familien.
Jeg øver på å klappe meg selv på skuldra når jeg gjør noe bra. Jeg vet at det både gjør meg mindre selvopptatt, og mer raus med andre. På den måten slipper jeg å vente på at andre skal si at jeg er flink, på en indirekte måte, nærmest som et uhell, slik vi har for vane her i Jantelovens hjemtrakter.
Dårlig samvittighet
Jeg er ganske flink til mye. Flink nok. Det er du og. Det betyr ikke at jeg gjør ting perfekt. Jeg vet at det er utmattende å være perfekt. Hva skulle jeg brukt livet på da, om det ikke var noe å jobbe mot?
Noe av det mest bortkastede jeg kan tenke meg, er å ha dårlig samvittighet for ikke å være perfekt. Hvem orker å omgi seg med det perfekte? Det er fint som inspirasjon, men kjedelig å ha tett innpå seg. For vi vet alle at bak det perfekte finnes det et helt vanlig menneske. Som antagelig er helt utslitt av å late som. Livet består i å være i utvikling, finne nye tanker og løsninger. Da må man både tåle å være åpen for annerledes tanker, annerledes prioriteringer. Lytte. Tenke. Revurdere.
Kronikkforfatteren blogger på Ellens oase.
