Under klimaforhandlingene i Peru, som pågår nå, vil flere sikkert nevne «det grønne skiftet». Både miljøbevegelse, forskere og klimaministeren snakker som om det er en global realitet.
Forutsetningen som ligger til grunn for dette skiftet, er det såkalte togradersmålet. Nemlig at jordens gjennomsnittlige overflatetemperatur ikke må bli mer enn to grader høyere enn hva den var fra førindustriell tid. For å nå togradersmålet mener klimaforskere at to tredjedeler av utvinnbar fossil energi må bli liggende i bakken. Vi må heller hente energi fra alternative energikilder.
HØR: Kronikkforfatteren i Søndagsavisa: – Det grønne skiftet er en drøm
Eventyrfortelling
Dette er en stor utfordring for en nasjon hvor olje er den viktigste eksportnæringen. Derfor fortsetter stort sett norsk olje- og gassindustri videre, gjerne begrunnet med at den er mer miljøvennlig enn annen internasjonal fossil industri.
I det offentlige ordskiftet blir fortellingen om et grønt skifte stadig forsterket: Den går nå ut på at det er en realitet som er på vei til å forandre verdens energiproduksjon, og at det er bakstreversk ikke å ta dette inn over seg.
Mindre olje, mer etterspørsel
Men det er ikke så enkelt. Vi er blitt avhengige av fossile energikilder, og 90 prosent av det globale energiforbruket er fremdeles fra kull, olje og gass. Det forbrukes globalt over 30 milliarder tønner olje årlig. Dette tilsvarer over 60 stabler med oljetønner oppå hverandre herfra til månen!
LES OGSÅ: CO2-nivået høyere enn på 800.000 år
Vi oppdager stadig færre nye ressurser, nå langt mindre enn 10 milliarder tønner årlig. Med økende levestandard og befolkning over hele verden som etterspør olje til en økende transportnæring nærmer vi oss raskt et punkt hvor etterspørselen etter olje ikke dekkes. Dette vil skje kanskje i løpet av bare ti år, men ganske sikkert innen 20 til 30 år.
Nesten ingen alternativer
Om situasjonen da er som nå, er det ikke usannsynlig at vi står foran en global økonomisk krise som får forrige finansnedtur i 2008–2010 til å virke ubetydelig. Vi har ikke alternative energikilder i dag som kan måle seg med olje i effektivitet og anvendbarhet.
Ett scenario kan være bruk av militærmakt fra de sterkeste nasjonene for å sikre sin befolkning nok drivstoff. De som kjemper for et grønt skifte snakker sjelden om dette.
Hvordan dekke forbruket?
Det grønne skiftet bygger på en illusjon om at 10 milliarder menneskers energiforbruk uten videre lar seg dekke av fornybare energikilder. Hvis det skal være mulig, må solenergi være den mest sentrale energikilden. Det vil kreve stor plass, for eksempel ørkenområder, og deretter må energien lagres og transporteres dit den trengs.
Hvis ikke nasjonene selv skal skaffe mesteparten av sin egen energi, så vil de være fullstendig prisgitt de nasjonene som eier disse områdene. Derfor er det lite sannsynlig at dette blir en realitet, så lenge en nasjon selv kan skaffe energi fra lokal produksjon, enten det er fra kull, kjernekraft eller andre tilgjengelig kilder.
SE I YTRING-TV: Klimaministeren debatterer det grønne skiftet
Hva med de siste 90 prosentene?
Det grønne skiftet er globalt sett så langt vekk at det i beste fall kan karakteriseres som en drøm. De siste fem årene er det installert ny sol- og vindkraft i et tempo som betyr at det tar mange hundre år før man når det globale behovet. Land som Danmark og Tyskland har foretatt en energiomlegging fra nesten null prosent fornybare kilder til opp mot ti prosent.
Men hva med de neste 90 prosentene? Hva med resten av verdens nasjoner, hvor flere er langt mer folkerike og tett befolket slik at de ikke har mulighet til å avsette landområdene som fornybar energi krever?
Land som Norge og Sveits har en geografi som muliggjør fornybar vannkraft i stor skala. Men kan et par fjellrike land være energibatterier for hele Europa? Norsk vannkraft utgjør mindre enn en halv prosent av Europas energibehov. Det blir som å sette inn et lommelyktbatteri i en hybridbil og håpe at bilen kan kjøre på det.
LES OGSÅ: Redd klimaet – glem naturen!
Løsningene
Derfor har ikke det grønne skiftet enkle hurraløsninger. Det krever internasjonalt samarbeid og forsakelser. På klimaforhandlingene i Lima bør Tine Sundtoft gå i bresjen for at Norge fremover bør ha lavest mulig oljeutvinning.
For Norge er olje i kjente reservoarer «cash» som ikke kan nulles ut i verdi av en fremtidig krise. En slik politikk vil også sikre denne resursen til flere generasjoner fremover.
Vi må også si ja til mer vindmøller og vannkraft og legge en langsiktig plan om å hel-elektrifisere transportsektoren. Sistnevnte vil begrense våre utslipp og gjennom et voksende elbil-marked vil vi bidra til forbedret batteriteknologi. Ikke minst bør Norge delta i internasjonale forskningsprosjekt som har som siktemål å levere ny bærekraftig energiteknologi i et omfang som kan erstatte oljen.
Det som ikke trengs mer av er nye dyre nasjonalt isolerte månelandingstiltak som elektrifisering av sokkelen er nok et eksempel på.