I Norge er det bred enighet om at vi bør fremme norsk næringsliv og delta i markeder verden over. Norge er en liten, åpen økonomi og vårt velstandsnivå er betinget av internasjonal handel. Vimpelcom-saken, der Telenor er tungt inne på eiersiden i et selskap som er beskyldt for korrupsjon, minner oss om at det er stor forskjell på markedene vi går inn i.
I noen land påfører autoritære regimer befolkningen stor skade gjennom korrupsjon og andre utfordringer. Slike problemer ønsker ikke vi i Norge å være del av, og mange stiller nå spørsmål ved tilstedeværelsen av norske bedrifter i slike land.
Myndighetene har et særlig ansvar
Men korrupsjonsproblemene i Usbekistan er ikke løst ved at norske bedrifter holder seg unna. Hvis problemet er på politisk nivå, krever det en politisk løsning. Norsk industri er til stede i alle verdens regioner – også i de mest utfordrende markedene. Den norske staten tjener betydelige beløp på verdier skapt i land med mye korrupsjon. For norske myndigheter burde dette innebære et særlig ansvar for å støtte opp under internasjonale antikorrupsjonsskyts rettet mot «korrupte regimer».
Å ta de store bedriftene er den enkleste løsningen for alle. Frivillige organisasjoner, journalister, myndigheter, OECD, Verdensbanken – for alle sammen er det mer fristende å holde bedrifter ansvarlig. På politisk nivå vil man unngå å forstyrre den «gode dialogen» med myndigheter. Begge sider av en korrupt avtale må holdes ansvarlig, men utviklingen vi har sett de siste ti årene tyder på at myndighetssiden slipper for lett unna.
Bestikke seg inn i markedet
Å ta bedriftene er gjerne blitt en kompensasjon for utilstrekkeligheten overfor politisk korrupsjon. I et internasjonalt politisk miljø er det imidlertid ikke mangel på makt. Det er mulig å påvirke situasjonen i Usbekistan, men det krever jo politisk vilje.
Vi vet dessuten at utenlandske selskapers investeringer, arbeidsplasser og teknologi faktisk fremmer utvikling – og dette er særlig viktig i land som ellers er dårlig styrt. Hvordan kan det da være mest forsvarlig å holde seg unna? Videre er det korrupsjon i alle land, også i Norge. Hva er kriteriet for at det er etisk uakseptabelt å etablere seg i et marked?
LES OGSÅ: Russisk media fokuserer på Telenor
Politisk støtte
Den positive effekten av tilstedeværelse er avhengig av måten etableringen skjer på. Hvis man bestikker seg inn i et marked, bidrar man til å opprettholde et korrupsjonsproblem som undergraver landets utvikling. Korrupte avtaler på høyt nivå er ofte kombinert med tyveri av statlige ressurser og lukrative rammevilkår for de involverte, mens samfunnet ellers får dårligere løsninger. Bedrifter som tjener på korrupsjon er dermed parasitter, heller enn velgjørere, og tilstedeværelse kan vanskelig forsvares fra et etisk perspektiv.
Spørsmålet om tilstedeværelse avhenger dermed av hvordan bedrifter forholder seg til korrupsjon og krav om bestikkelser. Hva en bedrift gjør internt løser imidlertid ikke dens problemer med eksterne portvokter-krav – av typen det ser ut til å være i Usbekistans marked for telelisenser. Hvis korrupte aktører med støtte politisk kontrollerer inngangen til et marked, hjelper det lite å ha en ryddig stue hjemme.
LES OGSÅ: Baksaas avhørt i korrupsjonssaken
Rødt, gult og grønt lys
Det er store utfordringer knyttet til styresett og rammevilkår. I mange markeder er det grønt lys og utenlandske bedrifter kan trygt kjøre på: regler respekteres stort sett og bestikkelser er sjelden eller aldri et tema. I andre markeder er lyset gult. Her er det nødvendig å være varsom. Ekspansjonsvurderinger når lyset er gult handler like mye om partnervurderinger som etterspørsel i markedet. Korrupsjon er et problem, men mange bedrifter navigerer seg unna.
Når varsellyset er rødt er situasjonen farefull. Dette er land hvor myndighetene ikke er legitime. Demokratisk styresett er en fasade. Befolkningen rammes av mangelfulle offentlige tjenester, særlig innen helse, utdanning og infrastruktur. Utenlandske bedrifter skal selvsagt ikke nøre opp under slik korrupsjon. Blir det umulig å etablere seg uten å betale bestikkelser, bør de ikke gå inn.
Antikorrupsjonsstrategi
Norge kan ikke forventes å løse Usbekistans problemer, eller for den saks skyld problemene i Sør-Sudan, Kasakhstan, Myanmar eller Afghanistan. Men vi kan ha sterkere politisk samarbeid internasjonalt for å finne felles løsninger og for å legge press på regimene.
LES: – I beste fall naivt av Telenor
Ved flere anledninger, som på G20s antikorrupsjonsmøte i juni, har jeg tatt til orde for at hvert land bør ha en utenrikspolitisk antikorrupsjonsstrategi i tillegg til bistandssamarbeidet. En slik antikorrupsjonsstrategi er særlig relevant siden Norge har en slik stor geografisk spredning på næringslivet. Der norske politikere nå mumler når de får spørsmål om Vimpelcom eller Angola kunne de mer rakrygget svare hva de faktisk hadde gjort.
Ikke en syndebukk
Som del av en slik strategi må Norge ta tak i de delene av problemet som norske aktører er involvert i. Det er kriminelt å bestikke seg inn i markeder. Det kan se ut til at Telenor har vært klar over Vimpelcoms suspekte overføringer til presidentdatterens selskap. Telenor er dermed ikke en syndebukk. Problemene i Usbekistan krever like fullt mer omfattende tiltak enn en eventuell norsk straffesak mot Vimpelcom og dens involverte eiere.
SE JON FREDRIK BAKSAAS I DAGSNYTT 18:
