Forfatter Dag Hoel lanserte denne uken boken «Halleluja Armageddon», hvor han anklaget enkelte israelsvenner for å bidra til økt spenning i midtøstenkonflikten. Dersom man tror konflikten er iscenesatt av Gud, slik som den ytterste høyre kristenfløy, bidrar man til å fyre opp under konflikten heller enn å skape forsoning, sier han i et intervju med avisen Dagen.
Vi som kjenner de ulike kristne miljøene i Norge godt, vet at bildet er langt mer nyansert. De fleste kristne israelsvenner er velmenende troende med et ekstra hjerte for et folkeslag som endelig i 1948 fikk sitt eget hjemland etter 2000 år i diaspora. Vi som tilhører den yngre generasjonen kristne vrir oss samtidig i stolen når vi ser enkelte kristne legge ut eller støtte hatske meldinger i sosiale medier, enten det er mot journalister eller mot meningsmotstandere. Det kan vi på ingen måte identifisere oss med eller godta.
Mer likegyldige?
Neste generasjon evangeliske kristne i Norge vil neppe bidra til denne type polarisering, skal vi tro trender både i USA og i Norge. Flere kommentarer denne våren, for eksempel i Middle East Quarterly (MEQ), peker på at såkalte «millennials» (unge voksne mellom 18 og 30 år) blant evangeliske kristne i USA i stor grad enten glir mot et mer nøytralt ståsted eller mot økende likegyldighet når det gjelder konflikten.
Signalene når også Israel; i en kronikk i The Jerusalem Post 20.3.2014 fremlegges et modererende syn på graden av holdningsendring blant unge i USA, men da på bakgrunn av sakens store omtale i amerikanske medier.
En liknende kommentar finner vi fra redaktør i Dagen, Tarjei Gilje. Han påpeker samme trend her hjemme og mener også at israelsvenner som tar i bruk usaklig og hatsk retorikk, spesielt i norske nettdebatter, bidrar til å vaksinere unge kristne mot et positivt Israel-engasjement. Jeg tror han har rett.
LES OGSÅ: «Hvorfor jeg støtter Israel»
Få frem nyansene
I stedet for å la seg vaksinere mot engasjement, skulle jeg ønske flere unge kristne fremover bidrog til å nyansere konflikten. Slik kan den norske debatten virke positivt på partene, heller enn å bidra til økt spenning. Vi skal ikke ha for høye tanker om hvordan norsk midtøstendebatt i det hele tatt spiller noen rolle for aktørene i regionen. I beste fall kan den bidra til at også de stridende over tid får større forståelse for den andre parts behov.
For egen del har midtøsteninteressen vokst frem fra en bakgrunn i evangeliske kristne miljøer i Norge. Det ledet meg først til et tomåneders kibbutzbesøk som 19-åring, etterfulgt av flere besøk både til Israel, Vestbredden, men også til Libanon, Syria og Jordan.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Ny virkelighetsoppfatning
To erfaringer fra Libanon sitter sterkt i. Den ene: Hvor tragisk og dehumaniserende det er å vokse opp som palestinsk flyktning i Libanon med få eller ingen muligheter til å bruke utdannelsen du har fått i altfor trange skolebygg av FN. Den andre: Hvor intenst hatet mot jødene var, både fra høytstående religiøse ledere jeg traff i Libanon, men også fra servitører på Thank God It's Friday i Beirut eller på gaten i Amman. Alle ville ha jødene ut av Midtøsten og «tilbake dit de kom fra – til Europa, Russland eller USA».
Som relativt tett på kristne ungdomsmiljøer kjenner jeg meg derfor igjen i utviklingen hvor våre foreldre og besteforeldres direkte bibelinspirerte virkelighetsoppfatning i midtøstenkonflikten ikke slukes rått fordi den ikke gir et fullgodt bilde av den reelle konflikten. Den gir ikke et godt kompass å navigere med i den norske debatten.
Muslimske miljøer
Dette vil gjøre noe med den norske midtøstendebatten om få år, tror jeg. For det første vil det være færre kristne som engasjeres i organisasjoner som ensidig støtter Israel uten evne til å nyansere. Slike israelsvenner trenger landet neppe egentlig, fordi det ikke på noen måte bidrar til å løse konflikten. For det andre vil det dempe det emosjonelle trykket fra kristne israelsvenner, simpelthen fordi neste generasjon vil få en større avstand til konflikten – eller fordi besøk i regionen også vil innbefatte kontakt med palestinere.
Paradokset i dag er at samtidig som unge kristne modererer sitt syn sammenlignet med foreldre og besteforeldre, synes muslimske miljøer å radikaliseres. Et viktig spørsmål blir derfor om moderate muslimer vil komme på banen, slik at også den propalestinske virkelighetsoppfatningen av konflikten nyanseres. Først da vil norsk midtøstendebatt kunne flyttes fra de ekstreme ytterpunkter.
