Det føles som om det er veldig mange år siden. Jeg var nettopp ferdig utdannet lege og etter turnustjeneste ved Stavanger Universistetssykehus gikk turen videre til distriktsturnus i Sandnes.
Jeg husker ikke alle detaljene. Jeg hadde legevakt på Sandnes. Om natten hadde politiet gjennomført en razzia på Dale asylmottak. De tok seg inn på rommene og lyste folk i øynene med lommelykter, befalte dem å kle på seg, og lette gjennom sakene deres.
Asylsøkerne fikk ingen forklaring, men politiet var visstnok ute etter dokumenter som de mente var gjemt bort.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Mennesker i oppløsning
Dagen etter var det ikke bare ørebetennelser og streptokokkhalser som satt på venterommet på legevakten. Der satt også flere av beboerne på asylmottaket. De var i oppløsning. De fleste kom fra land hvor politiet er noen som ikke representerer rettferdighet og orden, men undertrykking og frykt. De pleide ha mareritt om at politiet skulle komme om natten. Nå skjedde det. Ikke i Irak, Iran eller Afghanistan – men på Sandnes. Vi som har vokst opp i trygge omgivelser i Norge kan bare prøve å forestille oss hvilken frykt som skapes.
I autoritære regimer benyttes strategien med å hente folk om natten bevisst for å bryte folk ned, for å skape frykt og for å trakassere. I Norge vet vi at Gestapo benyttet strategien under krigen. Myndigheten i Syria gjør det samme. Fra skrekkfilmen «Aliens» kjenner vi setningen «They mostly come at night. Mostly.»
LES OGSÅ: – Mange av mine elever sørger i dag
Husker ikke hva jeg gjorde
Tilbake på legevakten husker jeg livredde mennesker. Utfallet var forutsigbart. Selvsagt var de livredde.
Hvordan kan jeg legge barna mine i kveld? spurte en. Han fortalte om et barn som var plaget med mareritt om natten – og som ikke ville legge seg. Hvordan kan jeg fortelle barnet mitt at det er trygt å legge seg til å sove? Hvordan skal jeg kunne sitte på sengekanten og synge vuggevise?
Hva jeg gjorde husker jeg ikke. På doktorskolen lærte jeg hva man skal gjøre med utslitte hofteledd, hjernehinnebetennelse og ankler med overtråkk. Jeg var klar for hjerteinfarkt, hjerneslag og sprukne hovedpulsårer. Men jeg lærte aldri hva man skal si til et barn som er redd for å bli hentet av politiet om natten. Jeg tror egentlig bare at jeg lyttet. Kanskje fikk noen av dem et par sovetabletter. Kanskje hjalp det litt. Hva vet jeg.
Hvordan det gikk med dem fra venterommet vet jeg ikke. Jeg møtte dem aldri igjen. Bare et kort møte den gangen for så mange år siden.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
De knuste et vindu
Natt til i går ble tolv år gamle Neda hentet av politiet. De knuste et vindu i døren og brøt seg inn. De lyste Neda i øynene med en lommelykt, befalte henne å kle på seg og tok henne med seg. Bare noen timer senere var hun kastet ut av landet.
Jeg tenker på at det var ikke så mange år siden den natten på legevakten. Neda har bodd på Dale i ti år. Hun bodde der den gang, og hun har bodd der siden. I alle disse årene har hun levd i usikkerhet. Det som for meg virker som lang tid, må ha vært en evighet for henne. Kunne det vært Nedas foreldre jeg møtte den gangen? Jeg vet ikke. Jeg husker ikke. Det spiller vel egentlig ikke så stor rolle hvem sine foreldre det var. Det var noens foreldre.
Og hva man sier til barn som er redd for at politiet skal komme om natten og hente dem?
Det vet jeg fortsatt ikke. Jeg hadde vel håpet at det ikke lenger var et aktuelt spørsmål.
