Demonstrasjonene mot den sittende regjering fortsetter, selv om nye meningsmålinger viser at flertallet av ungarere ikke vil at gatas parlament skal fremtvinge et regjeringsskifte.
Men samtidig er folk flest skuffet over at regjeringspartiene foran valget i april ikke fortalte dem at de planla store reduksjoner i velferdstilbudene.
Ungarn har mange tapere og flere blir det når regjeringen nå skal gjennomføre en økonomisk politikk som reduserer det enorme underskudd på statsbudsjettet. Det er på hele ti prosent av bruttonasjonalproduktet, mens EUs pengeunion (EMU) setter grensen ved tre prosent.
Striden har dype røtter
Men splittelsen i der ungarske folk går enda dypere enn til den aktuelle strid om økonomi og sosialpolitikk. Den dreier seg om hele etterkrigsperioden da kommunistene hadde makten takket være Sovjetunionen.
Sovjetiseringen var ekstra upopulær i Ungarn fordi den ble gjennomført av jødiske kommunister som flertallet av ungarere hadde stilt seg skeptiske til siden Bela Kun-republikken på slutten av den første verdenskrig. Bela Kuns rådsrepublikk sosialiserte banker, fabrikker og jordeiendommer og slo brutalt ned all opposisjon.
Rød og hvit terror
Men reaksjonene under admiral Miklos Horthy var minst like harde. Den røde terror ble avløst av den hvite terror. I ettertid opplevde ungarere flest Bela Kun-regimet som meget ille, og mange fremhevet det jødiske element, mens Horthy ble fremstilt som en redningsmann fra bolsjevikene.
Horthy rehabilitert
Etter 1990 ble Horthy rehabilitert og fikk en ny offisiell begravelse. De mørke sider ved hans politikk før og under den annen verdenskrig ble oversett av ungarere flest.
Sosialisme på ungarsk var et absolutt fremmedelement. Ungarerne opplevde den måten Moskvas lokale håndlangere opptrådte på etter at sovjetstyrkene drev tyskerne ut av Ungarn, som spesielt brutal og ydmykende. Det gjorde ikke saken enklere at mange av Moskvas håndplukkede menn var jøder.
Bresnjev-doktrine før Bresnjev
Stalins død i 1953 ga nytt håp i Ungarn så vel som i de andre satellittland. Særlig Krusjtsjovs avstaliniseringstale på den 20. partikongress våren 1956 oppmuntret alle dem som håpet at den stalinistiske undertrykkelse var et tilbakelagt stadium. Men den brutale undertrykkelse av arbeideroppstanden i Øst-Berlin i juni 1953 burde ha tjent som en påminnelse om at Moskva ikke ville tillate at kommunistpartiets maktmonopol ble rokket ved og at statens kontroll over produksjonsmidlene ble svekket.
Lojalitet til Warszawa-pakten og Comecon var et ufravikelig krav. Lenge før Bresnjev kom til makten, eksisterte det i praksis en Bresnjev-doktrine.
Stalinisten Rakosi beholdt makten
I Ungarn var den første liberalisering, med rehabiliteringen av Imre Nagy som et høydepunkt, kortvarig. Nagy ble statsminister i 1953, men Matyas Rakosi beholdt posten som partisjef. Han saboterte Nagys reformpolitikk og overbeviste russerne om at Imre Nagy ikke var mannen de skulle satse på. I I955 måtte Nagy gå av, og Rakosi samlet på ny all makt i sine hender. Først etter den 20. partikongress innså Kreml at det ikke hadde noen hensikt å beholde Rakosi lenger. Men den nye partisjef, Ernö Gernö, var med sin stalinistiske fortid ikke noe heldig valg.
Gemyttene lot seg ikke dempe
Selv ved å fjerne Rakosi klarte verken Kreml eller den ungarske partiledelse å dempe gemyttene. Ikke engang statsbegravelsen av Laszlo Rajk, som var blitt henrettet etter en skueprosess der han som følge av tortur innrømmet alt anklageren ønsket, skapte ro. I Petöfi-klubben og i andre fora vokste motstanden mot regimet. Sandor Petöfi var den store nasjonale dikter og frihetskjemper som døde i opprøret i 1848-49 da russerne kom Habsburgmonarkiet til hjelp. Nikalai II ble etter dette kalt ”Europas gendarm”.
Spontant opprør
Da Wladislav Gomulka seiret i den polske maktkamp 19.-20. oktober 1956, utløste dette store sympatidemonstrasjoner i Budapest. Gerö forsøkte å få situasjonen under kontroll, men hans klossete radiotale gjorde bare vondt verre. Det kom til et spontant opprør der radiohuset ble stormet og det hemmelige politi ble jaktet på. 24. oktober tilkalte Gerö de sovjetiske styrker som var stasjonert i Ungarn, til å opprettholde ro og orden. Imre Nagy ble igjen statsminister, og Janos Kadar, som i likhet med Rajk hadde vært fengslet og torturert, overtok partiledelsen.
Ut av Warszawa-pakten
På dette tidspunkt lot det til at sovjetledelsen var villig til å godta vidtrekkende politiske og økonomiske reformer, men utviklingen var kommet for langt. Opprøret spredte seg og Nagy måtte bare følge med. 30. oktober bøyde han seg for kravene fra revolusjonskomiteene og arbeiderrådene om politisk demokrati og full nasjonal selvbestemmelsesrett. 1. november overrasket Nagy Moskva og resten av verden med å erklære at Ungarn ville tre ut av Warszawa-pakten og bli en nøytral stat under FNs beskyttelse.
Moskva slår til
På det tidspunkt var den militære intervensjon forlengst planlagt og nye, ferske avdelinger var på vei. Sovjetunionen så sin stilling i Sentral- og Øst-Europa truet og fryktet at den fremskutte sikkerhetspolitiske linje de hadde bygget opp etter 1945, skulle falle sammen. Natten til 4. november stormet sovjetiske tropper Budapest. Nå ble det satt inn ferske forsterkninger som ikke ante hva det dreide seg om og som ikke hadde noen sympati for opprørerne.
Felle for Maleter og Nagy
Dagen før hadde russerne lokket forsvarsminister Pal Maleter i en felle. Under påskudd av forhandlinger arresterte russerne ham og hans følge. Senere begikk de det samme løftebrudd overfor Imre Nagy da han forlot den jugoslaviske ambassaden der han hadde søkt tilflukt. Ungarerne kunne etter dette aldri stole på russerne.
Russiske soldater på opprørernes side
Mange sovjetiske soldater hadde i de første sammenstøtene sluttet seg til frihetskjemperne. De falt enten i kamp eller ble henrettet av sine egne. På den nasjonale æreskirkegården for 1956-ofrene, der både Imre Nagy og forsvarsminister Pal Maleter ligger, er det en egen fellesgrav og et monument for russere som ga sitt liv for ungarernes frihet.
En sterk opplevelse
Jeg fikk være med på å legge ned en krans på Imre Nagys grav da jeg i 1991 var i Ungarn for å motta ”Frihetsmedaljen av 1956”. Det var en meget sterk opplevelse, ikke minst fordi overlevende frihetskjempere fortalte meg at russerne før henrettelsen hadde brukket armen på Nagy og både arm og ben på den lange Maleter for å vannære dem. Deretter hadde de latt hester trampe på de gjenfylte graver, som ble holdt hemmelige i mange år for at ikke ungarere skulle valfarte dit.
Dommerne tok de dødsdømtes hus
Jeg møtte flere som var blitt dømt til døden, men fikk dommen omgjort til livsvarig eller til lange fengselsstraffer. Deres bitterhet var ekstra stor når de fortalte meg om hvordan dommere og anklagere som de hadde sittet overfor i rettssalen, overtok deres hus og leiligheter.
En person berettet at han etter 1989 hadde møtt sin dommer på gaten i Budapest. Denne bodde fortsatt i huset hans. En annen dommer levde i ensomhet, foraktet av alle, da han døde i en konfiskert leilighet. Han hadde forgjeves forsøkt å få hjelp av naboene, men ingen hørte hans skrik. Han klarte ikke å åpne døren ut. På den fantes dype kloremerker etter mannens dødskamp. Beretteren syntes det var til pass for ham.
Ofrene kan ikke tilgi
Det er slike erfaringer man må ta med skal man forstå den bitterhet og de skarpe motsetninger som har eksistert i det ungarske samfunnet siden 1989 og som slo ut i de voldsomme demonstrasjoner høsten 2006. Ofrene og deres etterkommere kan ikke tilgi at så mange av de gamle kommunister har sluppet fra det uten å måtte stå til ansvar og at de i tillegg har gjort det så godt under markedsøkonomien.
Ingen hjelp fra Vesten
Oppstanden ble slått ned etter et par ukers harde kamper, der de fysiske ødeleggelser var omfattende og ca 200 000 mennesker mistet livet. Frihetskjemperne hadde ingen sjanse mot overmakten, og den hjelp de var blitt stilt i utsikt av Radio Free Europe og Radio Liberty, kom aldri. Det var ingen realiteter bak håpet om at USA og NATO skulle intervenere i Ungarn. Dessuten kom Suez-krisen samtidig, og det oppstod en farlig splittelse mellom Frankrike-Storbritannia og USA.
Hvem eier 1956-revolusjonen?
I forbindelse med femtiårsfeiringen kan man spørre: Hvem eier 1956-revolusjon? Allerede før de dramatiske begivenheter i Budapest i september 2006 så vi hvordan tilhengerne av den sosialistiske regjering og opposisjonen kjempet om hvem som skulle ivareta minnene fra 1956. Denne splittelse preger også den ungarske diaspora. Debatten i selve Ungarn og blant ungarere i utlandet er meget livlig, ofte direkte hatsk. Dette kom blant annet til uttrykk da sosialistregjeringen tok initiativet til å bygge et monument på plassen der en åtte meter høy Stalin-statue ble revet ned av frihetskjempere 23. august 1956.
President Bush forsøkte å ”ta” folkeoppstanden
Men selv om den ungarske høyresiden er sterkt kritisk til en regjering der de fleste av medlemmene var medlemmer av det gamle kommunistpartiet og beriket seg på privatiseringen etter 1990, så har nesten alle fløyer reagert på president George W. Bushs forsøk på å slå mynt på 1956-minnet.
Da Bush besøkte Ungarn i juni 2006, sa han at dagens irakere kunne hente inspirasjon og håp fra ungarernes kamp for sin frihet og nasjonale uavhengighet. Dette reagerte de fleste ungarere på, liksom flertallet av befolkningen hele tiden hadde vært absolutt imot å sende soldater til Irak. Mange ungarere mente at USAs president burde ha bedt det ungarske folk om unnskyldning både for Yalta, som etterlot Sentral- og Øst-Europa bak Jernteppet, og for ”løftebruddet” i 1956..
György Konrads kommentarer
Den internasjonalt kjente ungarske forfatteren György Konràd, som også er blitt oversatt til norsk, forklarte i et intervju med Süddeutsche Zeitung denne polarisering med at det i Ungarn fortsatt hersker en kaldkrigsstemning mellom høyre og venstre. Mange ungarere ønsker seg en ny revolusjon der restene og arvtagerne etter det kommunistiske regimet blir totalt fjernet. I 1956 kunne ungdommen spille en heroisk rolle. Det er vanskeligere i dag.
Historiske forbilder
Konràd peker på at revolusjoner alltid følger historiske forbilder. Folkeoppstanden i 1956 hentet næring fra frihetskampen i 1848-49, og mye av demonstrasjonene høsten 2006 spiller på 1956. I 1956 var det radioen som spilte en avgjørende rolle; nå er det fjernsynet. Det forklarer stormen på fjernsynshuset i 2006, selv om det her var nyfascister og fotballpøbel som gjorde hærverk. Flertallet av demonstrantene tok avstand fra denne vold, men kunne intet gjøre for å forhindre den.
Ingen gjentagelse av 1956
György Konràd understreker imidlertid at det som nå hender, ikke er noen gjentagelse av 1848 eller 1956. Denne gang er intelligentsiaen mye mer tilbakeholden. Den støtter ikke gatedemonstrasjonene og tar klart avstand fra all vold, selv om den ikke aksepterer at regjeringen løy for å vinne valget.
Diktsamlingen ”Til Ungarn”
Jeg vil oppsummere dette tilbakeblikk med å gå lenger tilbake til mine personlige erfaringer fra arbeidet med diktsamlingen ”Til Ungarn” som ble utgitt av Det norske studentersamfunn i 1957 til inntekt for ungarske flyktningstudenter. Hensikten med utgivelsen var mer politisk og kulturell enn å skaffe penger. Jeg ville at dette skulle være en åndelig håndsrekning til det ungarske folk i en tid da stridsvogner og bajonetter så ut til å være enerådende. Ungarn 1956 og utviklingen i de andre østland var ikke bare en politisk kamp. Det var en åndskamp.
Det lyktes meg å få disse norske sentrallyrikere til å gi sine bidrag – Jan Magnus Bruheim, Magli Elster, Claes Gill, Henriks Ibsen, Carl Keilhau, Halvor J. Sandsdalen, Harald Sverdrup, Aslaug Vaa og Arnulf Øverland.
Claes Gills ”Gloria Victis”
Det dikt som kom til å ha sterkest virkning på ungarere i eksil og jeg tror også på norske lesere, var Claes Gills ”Gloria Victis”. Claes Gill hadde bare utgitt to diktsamlinger, ”Ord i jern” og ”Fragment av et magisk liv”, men tilhørte allerede den norske sentrallyrikken. ”Gloria Victis” var det eneste nye dikt han tillot publisert, og det er nå med i nye samlinger.
Jeg var sammen med Claes Gill natt og dag i flere uker den gang. Jeg leste elleve utkast som han alle forkastet, ved å rive dem i stykker eller kaste dem på peisen. Det tolvte, ”Gloria Victis, lot han meg få trykke, under tvil:
Gloria Victis! – Glem dem aldri!
Glem aldri de falne
som roper til oss med død i sin munn,
at liv, langt eller kort, i dødens stund
veies på vektskålen opp med seiershåpets svimle sekund.
Gloria Victis! – Glem dem aldri!
Glem aldri de levende,
de som med døden i sind, må trosse sitt nederlag
leve, synge for sine barn, streve fra dag til dag,
håpende intet – intet uten sitt hjertes siste slag.
Det Claes Gill gjorde, var noe som sjelden kom frem i våre vestlige reaksjoner på undertrykkelsen i øst – Øst-Berlin 1953, Ungarn 1956 og Tsjekkoslovakia 1969, tre merkepæler i min grunnholdning. Selv om vi ikke skulle glemme de falne, heltene, så var det viktig ikke å overse de som skulle leve videre i fortvilelse og uten håp slik det den gang så ut for oss og for dem.
Dette memento grep ungarere i eksil og oversatte Claes Gill til mange språk, ja, til enda flere språk enn selve diktssamlingen ”Til Ungarn”. Ungarerne forstod bedre enn vi i vest at øst-vest-konflikten også var en åndelig kamp som måtte vinnes med åndelig midler.
Kadars umulige rolle
Det er forståelig at det tok tid før vi i Vesten, og ungarerne selv, kunne få et noe mer nyansert bilde av Ungarn under Kadar. Janos Kadar ble stygt torturert av stalinistene og satt lenge i fengsel, men han stilte seg til sovjetmaktens disposisjon i 1956.
Han forsøkte å vinne ungarernes passive aksept, om ikke akkurat direkte godkjennelse, ved slagordet ”Den som ikke er imot oss, er med oss”. Stalinistenes program var jo det motsatte: ”Den som ikke er for oss, er mot oss”.
Janos Kadar var forhatt av de ungarere som mistet sine kjære i oppstanden eller ble fengslet og frarøvet sine eiendommer. Ofrene så aldri noe formildende i Kadar. Andre mente Kadar tross alt var det beste de kunne få.
”Gulasjkommunismen”
For de som ikke stod i direkte opposisjon til regimet, var forholdene i Ungarn fra begynnelsen av 1960-tallet mer liberale enn i noe annet østland, Polen unntatt. ”Gulasjkommunismen” ga dessuten ungarerne en høyere levestandard enn rumenere, bulgarere og til og med polakker hadde. Men direkte populær ble Kadar aldri. Til det var han for fjern og for belastet av 1956.
Forfatteren György Konrad, som selv ble fengslet på et relativt sent tidspunkt, gir en karakteristikk som etter min mening er dekkende:
”Han var en mann med mange ansikter. Det fantes en viss jovialitet og vennlighet hos ham. Han var en bra taktiker. Han var intet ondt menneske. Men han var tvers igjennom lojal mot Sovjetunionen og ettparti-systemet.”
Kadars skyldfølelse
Kadar ble pint av en enorm skyldfølelse. Mot livets slutt ble han nesten gal. Han skrev sine memoarer fra morgen til kveld, og om kvelden spiste han opp alt det han hadde skrevet. Kadar var et menneske full av angst, sier Konrad, Imre Nagys spøkelse torturerte ham. I forbindelse med femtiårsjubileet er Kadar nærmest blitt en ”ikke-person”.