«Jeg har sett når demokratier blir født og stater får sin grunnlov. Og jeg har sett dem rakne.»

Jeg har sett når demokratier blir født og stater får sin grunnlov. Og jeg har sett dem rakne. Hvorfor gikk det galt?

«Free at last»

Det er tjue år siden valgvinneren Nelson Mandela på en kjølig maidag sto på valgvaken på Hotel Carlton i Johannesburg og hevet stemmen forsiktig:

«Endelig kan vi rope det fra takene: Free at last!».

Det er bare tre år siden president Salva Kiir, på en steikende junidag sto med den bredbremmede hatten under en teltduk i Juba og erklærte at staten Sør-Sudan var født. Det var deres 17. mai, og deres 1814.

Fra konflikt til folkestyre

Alle disse tre grunnlovene - vår egen og de to afrikanske - ble til på tampen av dyp konflikt. Europa hadde vært i krig og Norge var et krigsbytte som dansker og svensker var ute etter.

I Sør-Afrika hadde raseskillepolitikken gått i knas, i Sør-Sudan gikk 21 års krig mot slutten, men var ikke over. Makt skulle overgis, og slett ikke frivillig.

Norge forhandlet med seg selv, eidsvoldforsamlingen besto av norske storbønder, storkarer, prester og amtsmenn som utgjorde forsamlingen. De hadde én stemme hver.

I Sør-Afrika satt president Frederik Willem de Klerk på den ene siden av bordet. Han hadde hæren og politiet, statsadministrasjonen og formalitetene i ryggen. På den andre siden av bordet satt Nelson Mandela, tidligere fange.

Han hadde ikke engang stemmerett, men han hadde flertallet av folket, iallfall de fattigste, bak seg.

Sammen ble de enige om å gi hverandre vetorett. De måtte bli enige. De hadde begge den samme styrke.

På et hotell ved Naivashasjøen i Kenya satt Sudans visepresident Ali Osman Taha overfor geriljaleder John Garang.

Taha hadde all makt og var villig til å tape den. Garang hadde bushen og alt å vinne.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Uferdig demokrati

I Norge tok det sytti år før parlamentarismen overtok den kongestyrte makt, hundre år før kvinner fikk stemmerett.

I Sør-Sudan slapp kvinnene til fra første dag, med krav om 25 prosent representasjon i alle styrende organer.

Sør-Afrika fikk en grunnlov med full likestilling for kjønn, seksuell legning, rase og religion.

Hvor er demokratene?

En grunnlov er ikke nok til å lage et demokrati. Man trenger også ... demokrater, og dem får man ikke kjøpt.

Det vil ta et par generasjoner å oppdra barn og ungdom til å forstå hva det betyr å ha innflytelse, og bruke den.

De trenger media som kan dytte på de vanskelige kravene og avsløre korrupsjonen.

Det er ikke nok med en ytringsfrihet på papiret dersom journalistene ikke tør bruke den, av frykt for å bli banket opp. Et helt folk må vende seg til at det skal høres når de folkevalgte har planer.

Sentralbank og fotballag

Hva konstituerer en nasjon, egentlig?

Bortsett fra de styrende organer?

Jo, rettsvesen, sentralbank, forsvaret, eget flyselskap, fjernsynsstasjon og et brukbart landslag i fotball.

Den nye tid

Det var mye som er nytt. Da ANCs kjempende medlemmer endelig vant kampen mot apartheid, og fikk seg jobb i statsadministrasjonen sa de, at nå var det vår tur.

Og så skulle de gjennomføre det de hadde vært enige om. De skjønte ingen ting når de fikk vite at det skulle de ikke.

Nå var de byråkrater og måtte overlate politikken til de folkevalgte.

Det var ikke enkelt for dem, heller.

Politiske nederlag var personlig ydmykende. Da Cape Town fikk en ordfører fra opposisjonspartiet, sa ANC lokalt: Vi skal gjøre byen uregjerlig. Det klarte de forresten ikke.

Mangler alt

I Sør-Sudan fantes det fire kilometer asfalt. Landet hang ikke sammen, og folkegruppene hadde ikke lært å leve sammen.

Kommunene fungerte ikke, det var altså ingen til å iverksette tiltakene som demokratisk ble bestemt i hovedstaden Juba.

Det manglet rutiner og saksgang, arkiver og referater. Forskrifter var vedtatt, men ingen visste hvordan de skulle følges.

Og ingen så det når en europeisk entreprenør fylte byråkratenes lommer med dollar for å få flyttet noen papirer og undertegnet en kontrakt. Politiet manglet jurister, departementene manglet statsvitere, økonomer og statistikere.

Konfliktens geografi

Rett før jul gikk hele demokratiet i Sør-Sudan i oppløsning. Regjeringspartiet smuldret opp, regjeringsmedlemmer var blitt avsatt og gjorde revolt.

Visepresidenten stakk av med halve hæren. Hvordan kunne det skje? Det skal det nok skrives doktorgrader om, men hovedgrunnen var mangel på demokratisk maskineri.

Det skulle vært noen konfliktløsende organer, mer medbestemmelse i partiet så lederen ikke kunne bli allmektig, en opposisjon som kunne holde president Salva Kiir i ørene.

Da, i nødens mørke, er det bare en ting som hjelper, og det er den ubegripelige afrikanske evnen til å tilgi. Den er ikke nedfelt i noen grunnlov, men lever i folkedypet. Og der har Afrika noe vi mangler.