«Som å se langrennsstafett i OL i hjembygda til Northug»

Post-kort fra Kenya, 14. april: Det er det jeg håper å finne ut av i andreetasjen i dette slitne bygget. I underetasjen er det en løpebutikk som heter Runners Point. Her oppe skal det være et samlingslokale hvor det er mulig å se sportsbegivenheter på TV.

Vi er ute i god tid, men det er det flere som er. Det er kø inn bak forhenget i døra. På innsiden er det praktisk talt fullt. Hvis jeg skal tippe vil jeg anta at rommet er i underkant av 50 kvadratmeter. Fremme henger det to TVer høyt oppe på veggen.

De er langt unna samme antall tommer jeg har på TVen i egen stue. Vendt mot skjermene sitter det folk tett i tett i plastikkstoler. Vår eneste mulighet er å snike oss inn på bakerste rad i høyre hjørne.

Trangt om plassen

Her er det mulig å krige til seg en plass på en trebenk. Vi får de siste sitteplassene. Det er allerede over 100 stykker her inne som har betalt inngangsbilletten på to kroner. Her er det ikke mange som har TV hjemme. De fleste har ikke en gang innlagt strøm.

Fortsatt er det en halvtime til London Marathon starter.

Det har blitt snakket om London Marathon hele uken vi har vært her. Det kanskje mest pengesterke maratonløpet i verden har lokket verdens beste baneløper Mo Farah til å møte verdensrekordholder Wilson Kipsang, olympisk mester Stephen Kiprotich og en rekke andre sterke kenyanere og etiopere.

På kvinnesiden skulle banelegenden Tirunesh Dibaba møte Itens sterkeste kvinner, Florence og Edna Kiplagat, i sin maratondebut. Mulige utfall har vært det heteste diskusjonstema på veiene rundt Iten i lang tid.

Stemningen er rolig helt fram til vi ser løperne på startstrek for første gang. Da våkner forsamlingen. De lokale får applaus. De fleste her ser ut til å være løpere, og ser dagens favoritter på trening hver eneste uke.

Bor like i nærheten

Verdensrekordholder Kipsang blir presentert på skjermen. Han bor 400-500 meter unna der vi sitter og har brukt premiepengene sine på et hotell som ligger rett nede i veien for der vi bor. Flere her slår han garantert på kortere intervaller på den lokale jordbanen.

Pussig nok får Mo Farah, mannen med fire banegull fra siste OL og VM, like stor applaus. Forklaringen er nok at han har bodd i Kenya i tre måneder i vinter, for å forberede seg til nettopp dette løpet. Faktisk bodde han på et av naborommene våre helt fram til dagen før vi ankom.

Det betyr at mannen, som får minst åtte millioner kroner bare for å starte, har bodd like enkelt som oss i ukesvis. 12 kvadrat, to enkle senger, et skrivebord, et lite skap, to myggnett, en enslig pære i taket og varmt vann i dusjen. De fleste studenthybler i Norge skinner i forhold til dette.

Saken fortsetter under bildet

Sansene skjerpes

Med en gang starten går skjerpes sansene i rommet. Det er på ingen måte høylytt, men jeg merker at folk følger med. De slenger en kommentar eller to til sidemannen, og fortsetter å stirre på skjermen. Pågangen er stor og lufta begynner å bli dårlig.

Eieren klatrer opp på en stol og starter en gammel vifte i taket. Det hjelper ikke så mye.

I døråpningen står det så mange som det er plass til. I vinduet på veggen bak oss kan vi se fem-seks ansikter klistre seg det møkkete glasset fra utsiden. En mann prøver å dra for gardinen så de kan se bedre. Dette er som om folk samles for å se langrennsstafett i OL i hjembygda til Petter Northug. Ingen vil gå glipp av dette.

Da jeg ruslet rundt i Iten med Timothy Limo, 800-meterløperen, viste han meg husene til toppløperne vi ser på TV i dag. Han pekte til høyre og venstre. Det var vanskelig å henge med. Stjernene bor bedre enn de andre, men det ser ikke ut som noen fantastiske luksushus.

Toppløperne hjelper

Limo forteller at mange av toppløperne hjelper fire-fem av de nest beste løperne. De håndplukker noen talenter, gir dem litt utstyr og penger til mat og husleie. Dermed har de alltid noen å trene med hvis de har lyst. Har de bruk for en fartsholder, så har de flere å ta av.

Samtidig hjelper dette løpersamfunnet Iten fremover. Talentene får anledning til å satse. Og når de begynner å tjene penger vil de støtte noen under seg igjen.

Det går langt ut i løpet før stemningen når kokepunktet. Det er først når de lokale jentene løper fra det etiopiske håpet Dibaba at vi virkelig merker engasjementet. Dibaba mister en drikkeflaske og må stoppe. Plutselig er Edna og Florence Kiplagat alene i tet. Spontan jubel og applaus fyller rommet. Nå er Iten i førersetet.

I herreklassene er Mo Farah overraskende svak. Folk er forundret over det han presterer. De har sett han på banen og veiene her i tre måneder. Han har virket sterk. I stedet er det verdensrekordholder Kipsang som tar kommandoen. Han er en av byens viktigste løpere og virker som vanlig supersterk. De fleste her drømmer om å bli som Kipsang. Maraton er virkelig blitt populært.

Saken fortsetter under bildet

Maraton preger samfunnet

Flere butikker og kiosker i Iten har tatt navnet fra kjente maratonløp som Boston og London. Løper man en virkelig god maraton får man mye penger bare for å starte neste gang. Så venter nye premiepenger og startpenger hvis man holder nivået.

Ett godt maratonløp kan sørge for et bra liv for en løper og hele hans familie i mange tiår fremover. I distriktet her er 10 000 norske kroner en god årslønn forbeholdt de få.

Stemningen når kokepunktet når Edna og Florence Kiplagat kommer samlet inn på oppløpet på The Mall i London. Det er vanskelig å si hvem de ønsker skal vinne. De klapper og roper. En del reiser seg fra setene sine.
Florence Kiplagat så vi på jordbanen her så sent som tirsdag. Da hadde verdensrekordholderen på halvmaraton ikke en gang bestilt billetten til London har vi blitt fortalt. Det virker som de kenyanske utøverne har et helt annet forhold til høydetrening enn i Norge. De tenker ikke på Iten som noe annet sted enn der de bor. Så reiser de ned i lavlandet tidsnok for å rekke løpet. Ole Einar Bjørndalen

ville aldri gjort det samme.

Klappes i mål

Fjorårets maratonverdensmester Edna Kiplagat setter Florence Kiplagat på plass i spurten til stor jubel. Jeg tror de roper like mye for at Iten tar de to første plassene. Noen minutter senere kommer Kipsang alene inn på oppløpet i herreklassen.

Han har vist et av tidenes startfelt ryggen og forsvart maratontronen. Nye penger kommer til å rulle inn på kontoen. Kanskje han bygger et hotell til? Eller kommer til å støtte en av løperne i rommet vi sitter med utstyr og penger?

Det som er sikkert er at folk her er fornøyd. Han klappes i mål på en kanontid. Like etter strømmer folk ut på gata igjen. Jeg må innrømme at det er godt å reise seg fra den harde smale trebenken.

Akkurat i dag eier Iten løpeverden. Jeg har en følelse av at de er stolte av sine helter, men at de også føler at dette er normalt. Det er sånn det skal være. Byens beste løpere skal være best i verden. Neste uke møtes de alle på trening igjen.