Post-kort fra Kenya, 11. april: Jeg prøver å virke kald og rolig til tross for at nervene har gjort sitt inntog innvendig. Det er nesten så jeg angrer litt på det jeg har begitt meg ut på.
Samtidig er det utrolig spennende. Jeg har vært på en del fellestreninger i mitt liv, men dette er noe jeg ikke hadde klart å forestille meg.
I et veikryss, fire kilometer utenfor sentrum av Iten, står jeg sammen med 200 kenyanske løpere og David fra Irland. Jeg må innrømme at jeg føler meg litt beglodd. De lurer nok litt på hva jeg gjør her. Det hjelper ikke at min reisekompis Anders flyr rundt og tar bilder.
Anders har gått på NTNU og har alltid vært litt smartere enn meg, så han meldte seg frivillig til å være fotograf.
- Post-kort fra Kenya, 8. april: «Hva i all verden driver de med, som gjør dem så fantastisk gode?»
- Post-kort fra Kenya, 9. april: «Jeg skjønner ikke at det er mulig, særlig i denne høyden»
- Post-kort fra kenya, 10. april: «Hvite mann, hvordan har du det?»
Humoristisk instruksjon
Klokken er to minutter på ni da en av løperne stiger opp på en liten forhøyning og hysjer på forsamlingen. Så følger en lang rekke ord på kalenjin. Et stammespråk jeg behersker dårlig.
Den lille talen inneholder instruksjoner for den treningsøkten vi alle straks skal ut på, og har tydeligvis en humoristisk tone, for plutselig ler alle kenyanerne rundt meg. Jeg forstår fortsatt like lite. Det jeg vet, er at vi skal løpe hardt, og at feltet kommer til å bli sprengt i fillebiter.
Etter å ha sett nivået her nede så er jeg engstelig for om jeg klarer å holde følge med noen i det hele tatt. Motet stiger ikke akkurat når jeg titter rundt meg. Tynne, sterke løpebein så langt øyet ser.
Her og nå ser de ut som perfekte løpsmaskiner hele gjengen. Jeg føler meg som en elefant i forhold.
Les videre under bildet.
3-1 «fartlek»
Plutselig er de ferdig med å le. Massen setter seg i bevegelse. Jeg spør sidemannen om hva som er dagens variant.
– 3-1, er svaret.
Det betyr at vi skal løpe tre minutter hardt og ett minutt rolig annenhver gang i inntil 10 kilometer.
Heldigvis skal det første minuttet gå rolig. Håpet mitt er at jeg skal klare å henge med en av de tregeste jentene. Tiden vil vise. Etter ett minutt i rolig jogg, piper det i 200 klokker rundt meg.
Starten har gått.
Fartlek heter treningsformen. Den ble funnet opp av den svenske treneren Gösta Holmer på 1930-tallet, og går under det samme navnet her. Hver torsdag klokken 9 er det en fellesøkt av denne typen.
Mestere og hvem som helst
– Mange av de store stjernene deltar når det er fartlek. Henger man med i teten der, så vet man at man holder mål internasjonalt. Men alle kan være med. Det er ingen restriksjoner, har 800-meterløperen og kjentmann Timothy Limo fortalt meg.
– Kenyanere liker å trene sammen.
Det betyr at hver eneste uke kan de unge kenyanske håpene trene med verdens beste. Verdensrekordholder på maraton, Wilson Kipsang, er en av de som ofte er med. Men ikke i dag. Han har dratt til London for å forsvare maratontronen på søndag.
Les videre under bildet.
Tenk om norske tenåringshåp i fotball kunne trene med Cristiano Ronaldo hver uke. En kan bare forestille seg hva det har å si for motivasjonen.
Her er ingen låste treningsfelt, vakter og gjerder. Det finnes ingen hemmelige treningstriks. Det er bare å møte opp. Så finner man ut hvor lista ligger.
– Trening er den eneste tingen som skjer på tid her, så ikke bli sene, er rådet vi får på treningscampen.
Taxi
Via kontakter får vi bestilt en taxi så Anders skal få tatt bilder underveis. Da kan jeg hoppe inn i bilen når jeg har fått nok. Sjåføren er med på leken.
I Iten sentrum ser vi at det er en rekke løpere langs veien. Alle er på vei til samme startpunkt. Oppvarming er viktig, så jeg spretter ut av bilen og begynner å løpe i samme retning.
Foran meg løper en jente som ikke ser så rask ut. Vi kommer i prat. Hun forteller at hun har løpt i 18 måneder. Nå løper hun to økter hver dag. Målet er å komme seg ned i 35 minutter på 10 kilometer gateløp i den kenyanske høyden.
Da tror hun at en manager vil sende henne til utlandet for å konkurrere. Hver torsdag løper hun fartlek mot verdens beste løpere for å bli bedre. Ut fra tidene hun forteller om, skjønner jeg at vi er på samme nivå. Det gjør meg litt lettet.
– En del av kenyanerne er håpløse på å bedømme farten. De kliner til fra start og ser hvor lenge de holder, fortalte en engelsk mellomdistanseløper meg rundt middagsbordet i går.
Les videre under bildet.
Løpere suser forbi
Så da starten går er jeg forberedt. Jeg har lagt meg langt fremme i feltet med vilje slik at jeg skal få et inntrykk av farten til de beste. Etter få sekunder suser det løpere forbi meg på alle kanter.
Grusveien er bare tre meter bred, men de som vil, finner seg en vei frem. Noen er mer ivrige enn andre. Jeg faller drastisk bakover i feltet til tross for at jeg har bestemt meg for å starte hardere enn jeg pleier.
Den første «pausen» kommer beleilig. Jeg puster som en hvalross allerede. I starten av det andre draget observerer jeg at det nå nesten bare er jenter rundt meg.
På et rett motbakkestrekk kan jeg se teten langt oppe i veien. Feltet er sikkert 200 meter langt. Det var det siste jeg så til fronten av feltet.
– De beste tar det det med ro i starten. De ligger bak og kontrollerer. Det er først på slutten de slår til, forteller Limo meg. Det får jeg selvfølgelig aldri observert selv.
Formtest for eliten
For eliten er dette en bra formtest. Har man ikke dagen, så blir man fort satt på plass i Kenya. I lokale terrengløp hender det rett som det er at verdensstjerner ender langt nede på resultatlista i harde treningsperioder.
Det er så mange som vil vise seg frem for managere og lokale talentspeidere at konkurransen er knallhard. Alle har et mål om å komme seg til løp i utlandet for å tjene penger og bli berømte. Den ukentlige fartsleken er en god målestokk på hvor du står på veien mot drømmen.
Selv kjemper jeg nå en ensom kamp mot kenyanske jenter. Etter at irske David har passert og løpt fra meg er det ikke mange herreløpere å se. Det kommer noen få bakfra som tydeligvis har kommet for sent til start.
Etter 15 minutters løping ser vi at noen allerede har stoppet opp. En løper sitter på huk i grøfta i det vi passerer. På en rar måte gir det litt motivasjon. Man velger selv hvor lenge man vil holde det gående.
Jeg har et kontinuerlig tilbud om å hoppe inn i taxien som foto-Anders henger ut av, og må innrømme at det er mer og mer fristende. Men så lenge jentene rundt meg holder ut, kan jeg ikke gi meg.
Alle har troen
Det slår meg hvor optimistiske de er. Selv om de puster hardt i pausene så starter flere av dem for tøft på hvert eneste drag. På slutten av dragene tar jeg ofte innpå igjen.
Den optimismen kjenner jeg igjen fra de fleste løperne vi har snakket med. De sier de føler seg i bra form, har alltid tro på personlig rekord i neste løp og at årets sesong kan bli gjennombruddet. For noen er det realistisk, for andre er det et stykke unna. Men alle virker å ha troen.
Det er sikkert derfor stadig flere nå har gitt opp hardkjøret og i stedet har gått over til rolig gange. De har overvurdert seg selv.
Jeg bestemmer for at åtte drag er nok. Mot slutten av det syvende draget løper vi inn i et veikryss. Dette virker å være et populært sted å gi seg, for her står det mange og puster ut.
Jentene rundt meg gir seg, og det siste draget blir jeg løpende alene med taxien kjørende rett bak meg. Det er en lettelse å kunne hoppe andpusten inn i bilen etter åtte tøffe kilometere.
Jeg har overlevd min heftigste fellesøkt noensinne. Den opplevelsen kommer til å bli husket lenge. Det er ikke sikkert jeg får oppleve noe lignende igjen.
I morgen skal jeg treffe en norsk løper som slår mine fire dagers Kenya-erfaring med ett år.
Jeg vil dele mine opplevelser i Kenya her på nrk.no denne uka, samt på twitter og instagram (@NRKPost). På sosiale medier og i kommentarfeltet under tar jeg gjerne i mot spørsmål og kommentarer angående min reise.