– Jeg skal snart gi ut bok jeg også nå! Kråkfoten!

Kåre Ingebrigtsen smiler fra øre til øre. I en halvtime har han snakket med NRK om jobben han har gjort som Rosenborg-trener – til nå.

Etter årevis med snakk, er det nå opplest og vedtatt: Rosenborg er på vei tilbake til røttene. Det er igjen de gamle postulatene om artig og angrepsvennlig fotball som gjelder på Lerkendal, de som er oppsummert i boka «Godfoten», skrevet av Nils Arne Eggen.

Ingebrigtsen har lest boka, selvfølgelig. Men enda viktigere:

– Jeg har jo levd den, påpeker han, der han sitter foran pokalskapet i Brakka.

Seks av pokalene har han selv vært delaktig i å bringe i hus, i perioden 1988 til 1992. De første årene av Rosenborgs virkelige storhetstid.

Budskapet: Angrip!

Fotballfagfolk vil nok hevde at Ingebrigtsens lag fortsatt er et ganske godt stykke unna de beste RBK-årgangene når man ser på struktur og spillemønster. Bevegelsene styres ikke av autopilot.

Alle som ikke er fotballeksperter, ser først og fremst følgende: Rosenborg går i angrep. Rosenborg skaper sjanser. Rosenborg scorer mål. Og Rosenborg vinner fotballkamper.

Forvandlingen er en historie med mange elementer, og vi skal komme tilbake til flere av dem. Spesielt skal vi dvele ved to, som henger nøye sammen.

Allerede på sin første trening med laget, tirsdag 22. juli i fjor, ga Ingebrigtsen en beskjed som vi lar høyreving Pål André Helland sette ord på:

– Noe av det første han sa da han åpnet kjeften sin i garderoben, var at vi er Rosenborg, vi skal stå høyt. Vi skal alltid spille hvert minutt av en kamp som om det står 0-0, der vi skal gå for å score mål. Uansett om vi leder 2-0 eller 3-0, så skal vi gå for neste.

40 prosent mer trening

Alle som har prøvd, vet at det er fysisk krevende å drive stormløp mot et motstandermål i 90 minutter. Trenerens mål fikk derfor en konsekvens: Rosenborg-spillerne måtte komme i bedre form. De måtte trene mer.

Kåre Ingebrigtsen hevder han ikke er så opptatt av det som skjedde på Rosenborgs treningsfelt før han selv kom dit, og vil derfor ikke tallfeste endringen.

Folk med lang fartstid på Lerkendal forteller at det dreier seg om minst førti prosent økning i treningsmengde fra Per Joar Hansens regime.

To økter for dagen ble regelen, ikke unntaket. De fleste øktene med en varighet på mer enn to timer.

Ingebrigtsen hevder han ikke var overrasket over det fysiske nivået i Rosenborg. Han ser det nemlig i sammenheng med det han mener har vært en trend i Norge.

– Jeg synes vi har hatt en tendens i norsk fotball til å trene mindre og mindre. Det fortrinnet vi hadde tidligere, det har vi sluppet. Plutselig ble det halvfarlig og skummelt å trene for mye. Alle snakket om «freshness» og overskudd. Vi spiller jo ikke mer enn 40-50 kamper i året. Når de i Europa spiller 70, så kan vi jo trene og samtidig være ganske friske i beina, sier Ingebrigtsen til NRK.

Tysk lærepenge

Selv dro han til Tyskland for å få bekreftet sin hypotese om at norske klubber har sakket akterut treningsmessig.

– Jeg var hos Per Ciljan Skjelbred, Vegard Eggen Hedenstad, Tarik Elyounoussi, Ruben Yttergård Jensen og Moa og snakket med dem om hvordan de opplevde hverdagen i Bundesliga, hvordan de opplevde forskjellen på hvordan det trenes i Bundesliga og hvordan det trenes i Norge. De hjalp meg, satte opp sine treningshverdager. Konklusjonen var at vi kan trene mer i Norge, forteller Ingebrigtsen.

Han mener det er en forutsetning for å lykkes internasjonalt at Norge befinner seg i den andre enden av skalaen.

– Vi har jo en ambisjon om å komme oss ut i Europa. Da må vi i hvert fall være fullt på høyde med de europeiske lagene treningsmessig. Vi har ikke penger og kan ikke hente de store individualistene, men vi kan fortsatt skape gode kollektiv, påpeker han.

Økt treningsmengde innførte han umiddelbart i fjor sommer – for å komme lengst mulig før 2015-sesongen. I vinter har det vært hardkjør i den grad at spillergruppa har gitt beskjed om at grensa begynte å nærme seg.

– Litt «sutrat»

– Det var en periode i vinter de lurte på om vi var «steike toillat». Da lå vi opp mot ei grense av hva folk tåler, og kanskje litt over. Når spillerne blir så slitne som de var, så blir de litt «sutrat». Og det forventer jeg. Da blir det tenning på trening og tøft. Det er sånn det skal være. Når de kjenner på det nå, tror jeg de føler det var vel verdt det, de periodene da det var tøft i vinter.

– Var de for slitne eller var de bare ikke vant til å være så slitne?

– Jeg tror ikke de var vant til å være så slitne. Det skal være tungt og det skal være tøft å være sliten. Det er godt å kjenne på at selv om du tror du er helt ferdig, så har du fortsatt mer å gå på.

I all hovedsak er spillerne enige i at det nye treningsregimet er positivt. Morten Gamst Pedersen sier til NRK at han har gledet seg til trening hver dag siden oppkjøringa startet i januar.

Det samme gjelder Pål André Helland, som sier det sånn:

– Vi må trene mye for å tåle å trene mye, så da kan vi øke mengden gradvis etter hvert. Men akkurat nå kan vi ikke legge så mye mer «køl» i ovnen, for da går pipa tett!

Betenkningstid: Null sekunder

Tett pipe er ikke av de tingene Kåre Ingebrigtsen har med i sine planer for Rosenborg Ballklub. Men planene inneholder mye annet. Og de tok fort form da han hastet hjem til Trondheim i fjor sommer.

Vi rykker tilbake dit. Til mandag 21. juli 2014. Dagen da det ble kjent at Per Joar Hansen var ferdig som RBK-trener.

Dagen før hadde Rosenborg slått Sogndal 1-0 på Lerkendal. Viking, med Kåre Ingebrigtsen som assistenttrener, hadde spilt 0-0 mot Lillestrøm.

– Vi holdt på å analysere kamp i Stavanger. Så fikk vi høre at Per Joar hadde sluttet i Rosenborg. Så ringte telefonen min, og så sier Thomas Perreira at «det er Rosenborg som ringer». Og så var det det!

Derfra gikk det fort. Klokka tre samme dag var Ingebrigtsen på plass på Lerkendal. Senere på dagen ble han presentert som RBK-trener.

– Jeg hadde mor og far min på besøk, fruen og dattera var i Stavanger, og jeg måtte reise fra alt. Jeg hadde et hus som jeg hadde beiset to vegger på. Så det ble en dag med voldsomt kaos. Vi mistet litt oversikt, sier Ingebrigtsen.

Han var overhodet ikke forberedt på at forespørselen kunne komme. Men drømmen om å trener Rosenborg hadde han i seg.

– Da jeg bestemte meg for å satse på trenergjerningen, gikk jeg jo opp til Rune Bratseth og spurte hva jeg måtte gjøre for å bli hovedtrener i Rosenborg. Da måtte jeg ut og skaffe meg erfaring, og det gjorde jeg. Da Rosenborg dukket opp og spurte om jeg kunne komme til Trondheim, da … betenkningstida var null sekunder, innrømmer han.

Som ville hester

Tirsdag 22. juli ledet han sin første trening. Torsdag 24. juli ledet han sin første kamp, da Rosenborg slo Sligo Rovers 3-1 på bortebane. Da var allerede angrepsordren gitt, og spillerne responderte umiddelbart.

De fire første seriekampene med Ingebrigtsen endte med tre tap og én seier – og 6-12 i målforskjell. Rosenborg skapte mye – men målene kom først og fremst i feil ende av banen.

– I de første kampene freste vi ut – uten mål og mening, skulle jeg til å si. Det var jo en mening, men det var ikke mange defensive fibre som lå inne. Det måtte vi ta tak i etter noen runder. Vi hadde sluppet villhestene løs, så da var det på tide å begynne å strukturere litt, konstaterer Ingebrigtsen.

Etterpå har alt gått så meget bedre. For de 13 neste kampene har endt med 11 seirer, én uavgjort og bare ett tap. Målforskjell: 36-9.

Lerkendal-tribunene er fulle. Og folk er begeistret. De ser 4-3-3-mønsteret de er oppflasket på. De ser et lag som angriper nesten konstant, og med mange mann. Ballen går fortere framover. Og når innleggene kommer, står folk som oftest i kø foran målet.

Det er dessuten de samme spillerne som spiller nesten hver gang. I de samme rollene. Slikt skaper nemlig trygghet, mener sjefen, akkurat som Nils Arne Eggen i sin tid mente det. Og ikke minst er det en håndfull lokale gutter som blomstrer.

Vil bli snakket om

Trønderhjertene banker litt ekstra når det er unge gutter med trønderdialekt som drar lasset: Høyreback Jonas Svensson løper ikke bare som Roar Strand. Han har også blitt en habil førsteforsvarer.

Ole Selnæs har tatt eierskap til den sentrale midtbanerollen og er i ferd med å bli en ballsentral som får folk til å tenke på Bent Skammelsrud.

Fredrik Midtsjø har lagt beslag på den venstre indreløperplassen, posisjonen som i gamle dager tilhørte Ørjan Berg, der han stadig viser prov på driv og teknisk finesse.

Og på høyrevingen herjer Pål Andre Helland. En skuddsterk dribleving som verken står tilbake for Kent Bergersen eller Totto Dahlum når det gjelder å begeistre publikum, og samtidig har det like mye i kjeften som selveste Mini.

Da blåser folk i at indreløperne noen ganger havner litt for høyt i banen og at det slett ikke er umulig for en god motstander å utnytte en viss defensiv ubalanse.

– For oss handler det om at folk som kommer til Lerkendal skal se hva vi prøver på, se hvordan vi ønsker å spille fotball. Vi kommer ut på Lerkendal foran 20.000, og 15.000 av dem kan 4-3-3. Det er viktig for oss at folk i Trondheim mandagene sitter og diskuterer Rosenborg. Da diskuterer de spillestil, og det er det vi jobber for, sier Kåre Ingebrigtsen.

Tjenesteforsømmelse

Det er som å høre Nils Arne Eggen. Det er som å lese «Godfoten». Og mens enkelte av hans forgjengere har vært opptatt av å distansere seg fra Eggen, er Ingebrigtsen bare glad for sammenligningen. Derfor bruker han også Eggen aktivt som mentor.

– Det er fordi jeg tror jeg har veldig mye å lære av ham. Jeg har Nils og Bjørn Hansen som går i kulissene her. Og hvis jeg ikke skal benytte meg av den erfaringa de har, så er det litt tjenesteforsømmelse. I hvert fall når jeg ønsker å spille tilnærmet den samme fotballen som vi gjorde tidligere i Rosenborg.

Selv fikk Kåre Ingebrigtsen aldri oppleve mesterligaeventyret. Nå er drømmen å skape et nytt et. Selv om norsk fotball i øyeblikket virker akterutseilt, tror han ikke det er umulig.

– Klart vi kan skape et lag som kan spille i mesterligaen! Det er ikke sikkert vi klarer å skape et lag som spiller elleve år på rad i Champions League. Norsk fotball har flere gode lag som har muligheten for å komme seg inn.

– Hva er den største hindringen?

– Vi må bli bedre! Vi må bli så gode at vi fortjener å komme oss dit. Vi har ikke vært flink nok i Norge de siste årene til å jobbe godt nok til å skape gode nok spillere og gode nok lag til å komme ut. Nå ser jeg konturene i Molde, og det jobbes godt i Odd, Strømsgodset, Vålerenga og Rosenborg. Så på sikt håper jeg vi begynner å få ut lag som skal gi oss erfaringen til å komme oss ofte dit.

Skal Rosenborg tilbake til mesterligaen, er det i hvert dall ingen tvil om hvor ferden må starte – med et seriegull.