Presten som må protestere

Fader Christoforos Schuff (37) møter meg på gårdsplassen utenfor huset på Greipstad i Vest-Agder, der han bor sammen med sin kone og tre døtre. Et ortodoks kors henger godt synlig på den ene ytterveggen. Det overrasker meg ikke. Schuff er ikke av typen som gjemmer seg bort.

Den ortodokse presten er kjent for å stå opp for det han mener. Det har ført til reaksjoner på godt og vondt. Kritikken har ofte kommet fra hans egne.

Det skjedde også da han i høst og vinter brukte det meste av tiden sin på å hjelpe flyktninger på Lesvos i Hellas. Abbeden i et av klostrene på øya, mente Shuff burde tilbringe mer tid i kirken.

Det er Schuff ikke enig i.

– Kirken er ikke et sted, det er en forsamling av mennesker. Strendene og flyktningleirene på Lesvos er min kirke. Kristne må stille opp for mennesker i nød, sier han.

Forrige lørdag kom han hjem til Greipstad. Da hadde han vært på Lesvos i mesteparten av de sju siste månedene. Dagen etter troppet han opp foran Stortinget for å vise sin protest mot regjeringens innstramminger i asylpolitikken. Sammen med flere andre slo han opp telt på plenen foran Stortinget.

Målet var å minne politikerne på hvilke forhold mange flyktninger lever under.

Etter hvert kom politiet og bad dem om å dra fra stedet. Det endte med at Schuff og fem andre ble satt i arrest.

Ifølge avisen Vårt Land, hadde de ikke søkt om å få demonstrere på forhånd, noe Schuff mener burde være unødvendig. Han synes det er et brudd på ytringsfriheten.

– Klarer ikke å la være

Helt fra han var barn, har Scuff gjort opprør mot det han mener er feil og urettferdig. Han klarer nesten ikke å la være.

– Hvis det er noe som opprører meg, kan jeg ikke bare sitte stille å se på. Jeg må reagere på en eller annen måte, sier han.

Han ler litt av seg selv og sier at det nesten er som en tvangshandling.

Noen ganger protesterer han ved å delta i demonstrasjoner. Andre ganger deler han tanker og meninger i en kronikk eller gjennom en sang.

Schuff har gitt ut flere plater og singler. Han bruker forskjellige musikkgenre, alt etter hvem han ønsker å nå ut til.

Akkurat nå holder han på med en «rap», som har fått tittelen «Om vi gir faen».

Sangen handler om nettopp flyktninger, og budskapet er tydelig:

«Om vi gir faen, er det oss selv vi dreper. Alle er mer en papirer, noen tall, begreper.»

Innimellom Schuffs egne ord, lyder et opptak av Sylvi Listhaug, der hun sier:

«Det aller viktigste vi skal gjøre, det er å stramme inn og å sørge for at tilstrømningen til Norge går ned...»

Schuff har liten forståelse for innstrammingene i asylpolitikken her til lands.

– Politikken i Norge skal bygge på den kristne og humanistiske kulturarven. Jeg mener det bør resultere i en mye rausere asylpolitikk. For meg er det helt uforståelig at kristne kan ha en slik holdning, sier han.

Vil kjempe mot urettferdighet

Schuffs baserer sine meninger på tanken om at alle mennesker har lik verdi og bør behandles med respekt.

Han tror noe av svaret på hvorfor det har blitt så viktig for ham, ligger i oppveksten. Som barn var han skoleflink og veldig interessert i historie. Han leste side opp og side ned om hvordan indianerne hadde blitt behandlet opp gjennom historien, og syntes det var urettferdig.

Mange år senere valgte han å vise sin sympati med et annet folkeslag.

Da debatten om tiggerforbud stormet som verst, var Schuff den som satte seg ned sammen med rumenske tiggere midt i gågata i Kristiansand.

Schuff kommer ikke med høylydte protester. Han gjør det på sin måte, rolig og behersket.

Likevel har det han har gjort, blitt lagt merke til. To ganger har han fått priser for sitt arbeid for fattige og vanskeligstilte.

Går uten sko midtvinters

Og det er ikke bare når han protesterer, at han vekker oppsikt.

Han er som regel kledd i en svart prestekjole. Rundt halsen har han et smykke med et kors av tre som henger godt synlig over den fotside kjolen.

Under den litt rufsete kanten, stikker det fram et par vinterbleke føtter. Han går ofte uten sko, også når det er kaldt ute.

Det har han gjort de siste 17, 18 årene.

Første gang var da han arbeidet blant indianerstammer i Mexico. De var fattige og mange hadde ikke sko. Da Schuff var sammen med dem, tok han like godt av seg sine egne sko og gikk barføtt som de andre.

På spørsmål om han gjorde det for å leve seg inn i hvordan de hadde det, svarer han at han tror det var grunnen.

Ifølge ham selv, har han en tendens til å gjøre slike ting, ofte fordi han bare føler at han bør det.

Siden oppholdet i Mexico, har Schuff fortsatt med å ta av seg skoene et par dager i uka. Sånt blir lagt merke til.

Noen har skjelt ham ut. Andre har anklaget ham for å gjøre det for å få oppmerksomhet.

– Jeg har stilt meg selv spørsmål om hvorfor jeg gjør det, om mine intensjoner er dårlige, sier han.

For å forsikre seg om at det ikke er tilfelle, overlater han det til tilfeldighetene. Et par, tre ganger i uka, slår han mynt og krone. Blir det mynt, går han uten sko.

Selv skjønner han ikke hvorfor reaksjonene har vært så sterke. Han synes det må være opp til ham om han vil gå med sko eller ikke.

Fikk kreft

Uansett bryr han seg ikke nevneverdig om hva andre måtte mene, og nå i enda mindre grad enn før.

Det skyldes til dels sykdommen.

Høsten 2012 fikk han diagnosen follikulært lymfom, en saktevoksende, men uhelbredelig type lymfekreft. Selv om han kan ha mange år igjen å leve, vet han at hans tid er begrenset.

– Det er interessant å leve med et tidsperspektiv. Det har gjort meg mindre redd. Tidligere ytret jeg meningene mine på en litt mer forsiktig måte. Nå driter jeg i det, sier han.

Kreften gjør at han må hvile mer enn før, men han har ikke tenkt å sette seg ned og slappe av. Han vil fortsette å kjempe for flyktningene.

Støttende familie

Familien støtter ham i det han gjør.

Da Schuff bare måtte dra til Lesvos for å hjelpe, fikk han et klart ja av kona. Hun trodde han hadde noe å bidra med.

I september reiste han ned til øya han har bodd på i flere perioder av sitt voksne liv. Han kan språket, kjenner kulturen og vet hvordan ting fungerer.

Når andre stod fast, kunne Schuff hjelpe.

Da de lokale myndighetene ville sende vekk FN, gikk Schuff inn i forhandlingene. Han fikk forhandlet fram en avtale om å etablere en transittleir for flyktninger.

Schuff selv fungerte som leirsjef. Han ble også en slags koordinator for medisinske nødtilfeller.

Skuffet over sine egne

Han er imidlertid skuffet over det han opplevde blant sine egne på øya.

Ifølge ham var det liten vilje til å hjelpe.

– Det finnes tusenvis av senger i klostrene på Lesvos. Ikke et eneste ble åpnet for flyktningene. Da jeg ba om å få bruke et av klostrene til å distribuere ting til flyktningene, fikk jeg beskjed om at de ikke ville ha noe med dem å gjøre.

– Hva tror du er grunnen til det?

– Det er mange biskoper og prester som viser fremmedfrykt. De snakker om en invasjon, og at de kommer til å ødelegge troen vår. Folket derimot, har stilt opp.

Selv mener han kirken burde stått i frontlinjen.

– Mange lukker øynene for det som skjer

Tiden blant flyktninger har gjort sterkt inntrykk.

Han har sett barnefamilier sove på gata uten tepper og uten mat. Han har sett flyktninger bo i gjørma.

Schuff mener mange lukker ørene og hjertet for det som skjer i verden nå.

– Vi ser det på nyhetene. Vi er fullstendig klare over hva som skjer. Likevel er det få som våger å si at dette er galt, sier han.

– Hvis du hadde makt til å ta beslutninger på vegne av Norge. Hva hadde du gjort?

– Da hadde jeg bestemt at Norge umiddelbart skulle ta imot 50 000 flyktninger.

– Er Norge i stand til det?

– Jeg tror vi kunne klart 100 000, sier Schuff.

Til Lesvos igjen

Planen er å reise til Lesvos igjen i mai. Akkurat når det blir, avhenger av fengselsoppholdet som venter.

Etter protesten foran Stortinget, fikk han en bot på 9000 kroner. Den nekter han å godta. Da må han sone straffen i fengsel.

Når intervjuet er over, spør Schuff om å få sitte på til byen der han skal møte en venn. Han har ikke bil, et bevisst valg han og kona har tatt. De ønsker å leve enkelt og ikke fokusere på materielle verdier.

Før vi skal dra spør jeg om han skal gå med sko i dag. Han svarer at han ikke gjorde det i går, så han tror det blir sko i dag.

Jeg går og setter meg i bilen.

Ute er det sju varmegrader og litt regn i lufta.

Noen minutter senere kommer Schuff ut av døra, uten sko. Han fant ingen rene sokker i farta. Da blir det nok en dag uten sko.