Skjelettbarna på Afrikas horn

Det var dette som møtte TV-fotografen Mohammad Amin i 1984.

Han fikk med seg BBC-reporteren Michael Burke, og sammen dro de inn i Etiopia for å avdekke en sultkatastrofe som regimet den gang for 26 år siden ville holde skjult for verden.

De landet på en flystripe, og Michael Burke kunne skue ut over et folkehav på flere tusen mennesker. Skinnmagre, grå i huden, de sto i støvet og de sa ingenting. Det var en uhyggelig stillhet.

Det var, sa Michael Bruke, en hungerskatastrofe av gammeltestamentlige dimensjoner.

Alle i de vestlige giverlandene skjønte umiddelbart hva han mente, og Amins poetiske bilder av en hungersnød vekket flere enn Bob Geldof.

Verden reddet mange, men ikke den ene millionen som sultet i hjel.

Sult og elendighet

Nå er vi der igjen.

Ti millioner mennesker i de samme områder er berørt, og nødhjelpsorganisasjonene kjemper om oppmerksomheten og konkurrerer i elendighetsbeskrivelse. Virkemidlene er likevel avdempet. Vi har vært spart for den verste nødhjelpspornografien.

Likevel, Afrikas Horn byr visst ikke på annet enn lidelse.

Men det er fordi mediene begrenser seg til å dekke sensasjonen, og fordi nødhjelpsorganisasjonene bare når ut med katastrofevarslene.

For det er store områder i Etiopia, Kenya og Uganda som er rammet av den samme tørken, men hvor folk ikke sulter i hjel. De har fått sin mat, og vann hadde de fra før. Der er boret brønner i omfattende utviklingsprogrammer, som gjør at de både får drikke og vann til sitt enkle jordbruk.

På Afrikas Horn kommer tørken jevnlig. De klarer seg i det daglige, men trenger hjelp de sesongene hvor regnet uteblir. Da settes tiltakene inn.

Fattigdom er uunngåelig, men hungersnød kan avverges. FNs matvareprogram har lenge kjørt ut mat til områder nord i Somalia. Der har de overlevd.

Fattigdommens usselhet

Vestlige journalister blir slått av fattigdommens usselhet og kaller den nød.

Men det er vanlig å være fattig på Afrikas Horn. Det er normalt å være sulten. De har til ett måltid om dagen. Bedre formidlede familier har to.

Når hungerskatastrofen rammer, har de ingen måltider, kanskje får de mat bare hver tredje dag.

Men de kunne hatt mat, dersom det var boret brønner. De kunne sett bedre ut om de gjorde noe annet enn å drive et håpløst landbruk.

Kanskje burde de inn i pengeøkonomien. Selge skinnprodukter og lærvarer, dyrke høy framfor å sende kyra på grasganger. Det finnes kataloger av forslag til løsninger som er mer bærekraftige enn det folk driver med nå.

• Forsker: – Regima må ta noko av skulda for hungersnauden

Ribbeinas skygger

I Etiopia er infrastrukturen en helt annen enn den var i 1984, da Michael Burke fant de gammeltestamentlige skrekkscenene. Derfor har de klart seg.

Uganda og Kenya er begge siviliserte samfunn med politisk orden nok til å håndtere langvarig tørke.

Det er Somalia som svikter, de har ikke hatt en president på tjue år. Folket har rømt, og samlet seg i noen monsterflyktningleirer. Det er dem vi gir penger til.

• Les: - Hele det sørlige Somalia vil sulte
• Les: FN: – Hungersnøden har spredt seg til tre nye områder

Flyktningleirene er redningen, men også noe av det verste som skjer. For der kommer de til å bli værende, ikke hjemme den dagen regnet kommer, og de skulle dyrket jorda. Hva i all verden skal lokke dem hjem, nå som de ikke trenger å bekymre seg for det daglige brød?

• Les: Slik skal dei underernærte borna få livet tilbake
• Les: Lille Minhaj vant kampen mot døden

Det er her Etiopia har lykkes, med den samme tørke. Folk er blitt der de er, de klarer seg, fordi langvarige utviklingsprosjekter har gjort noen av dem selvberget.

Likevel er omdømmet det samme. Etiopia er nød og katastrofe. Ingen tar ferien der.

Men landet er ett av Afrikas ledende med en voksende økonomi, religioner som lever i fred med hverandre, eksport av kaffe, bare femten prosent er fattige. Her er elver og høye fjell, de har aldri vært kolonisert og har en rikdom i utsmykninger og kulturtradisjoner det blir praktbøker av.

Men det får vi ikke øye på. Ribbeina står i veien.