Wolfmother lener seg tungt på arven etter bluesbaserte tungrock-grupper fra 1960- og -70-tallet som Led Zeppelin, Cream og Black Sabbath. Og med et salg på over 1,4 millioner eksemplarer har debuten deres bevist at dette er gangbar rock også på 2000-tallet.
Innenfor denne delen av rocken handler det delvis om å låne og turnere gamle knep. Men noe av poenget er også at man må gi det hele en ny twist. Det gjør ikke Wolfmother.
Bra hyllestband
Som i «White Feather» er alt riktig på overflaten til Wolfmother. Godt hjulpet av en usedvanlig feit produksjon fremviser de en ubestridelig kunnskap om de korrekte instrumentene og effektene. Likevel er det vanskelig å ta denne 70-talls riffingen og oppblåste bombastiske stadionrocken på alvor. Men som hyllestband til gamle helter hadde dette vært perfekt.
Irriterende vokal
Kompet i verset i «Sundial» reproduserer den sårt etterlengtede rapmetal-gruppen Rage Against the Machine. I «Far Away» bikker det over i 80-talls kommersiell hår-heavy uten å bidra med noen ny minneverdig melodilinje. Her når jeg også metningspunktet når det gjelder vokalen til Andrew Stockdale, som beljer tynt og nasalt som den eldre Axl Rose.
Posøren
Det er påfallende at Stockdale, den som er igjen fra orginalbesetningen, var den ene som kunne lite annet enn å posere og kaste på sin fine afro-sveis under Quartfestivalen i Kristiansand i 2006. Som gitarist hadde Stockdale ikke kontroll. Det har han for så vidt på plate. En dyr og flink produsent kan som kjent fikse på mye i studioprosessen.
Ikke ferdig klekket
Wolfmother er denne retrorockens boyband: Kalkulerte, litt glatte, helt ufarlige og ganske så fengende. De som likte debuten, vil like nye «Cosmic Egg». Men de som vil ha noe kvassere og ferdig klekket, bør gå for beslektede store band som Queens of the Stone Age og Mastodon. For Wolfmother er fremdeles best egnet som en festlig seanse med tv-spillene Rock Band eller Guitar Hero.
