På sitt forrige album, «Analogue», rocket a-ha opp soundet sitt med smårufsete gitarpartier. Men på nye «Foot of the Mountain» som slippes neste uke, er strengene oftest så vidt hørbare mellom pulserende synther.
Lydene kjenner man igjen fra 1970-tallets proto-elektronikapionérer som Kraftwerk og 80-talls Depeche Mode. Men disse gruppenes henholdsvis kjølige minimalisme og dramatiske melankoli, finner man ikke i a-has univers for tiden. a-has musikk akkurat nå er trygt plassert midt i veien og skreddersydd for kommersiell voksenradio.
Slapt og baktungt
«Shadowside» er treg og svulstig, som mye annet på «Foot Of The Mountain». Skyggesiden som antydes er ren overflate. Men låten fungerer greit som et oppvisningsnummer for det høyere registeret til Morten Harket.
Det finnes et par spor på skiva med en viss fremoverlent energi. «Sunny Mystery» blåser litt liv i siste del av albumet. «Riding the Crest» er kanskje platens beste og mest fengende øyeblikk, og ganske sikkert en kommende singel.
Ellers er «Foot of the Mountain» en slapp og baktung sak. Tempoet er gjennomgående tilbakelent med forsiktig trippende synthpulser som nesten blir irriterende i sin manko på fremdrift. «What There Is» er så ensformig og flat at det nærmer seg en katastrofe. Selv ikke et dyrt og pompøst strykearrangement kan redde stumpene av dette.
Hvor er låtteften?
Det største problemet med «Foot Of The Mountain» er mangelen på de gode refrengene. I dette segmentet av popen er det livsviktig at i hvert fall de sitter som en kule. Så hvor blir det av låtteften til Norges popkonger?
De hadde litt av den på forrige album, godt hjulpet av noen av popbransjens proffeste låtsmeder. Produsentene må muligens ta noe av skylda for ikke å ha dyrket frem de beste sidene til a-ha denne gangen.
Retro på feil måte
I tillegg blir det minus for lydbildet de har kledd a-ha opp i. Streamen som denne anmeldelsen er basert på, skal være bra nok til å kunne si at produksjonen både er tam, utdatert og låter billig.
Synthentusiastene blant fansen får nok sitt, men a-ha tiltrekker neppe mange nye tilhengere med «Foot Of The Mountain». Med nød og neppe skulle dette være akkurat middels nok til å holde ved like den ikke ubetydelige fanskaren som er spredt over hele kloden.
