De to bøkene er blitt forbløffende forskjellige.
Beundring og taktfullhet
"Januar 1981. Det er vinter og det er kaldt og det er maktkamp." Slik åpner Frank Rossavik sin bok om Einar Førde.
Tor Obrestad velger på sin side å åpne med en skildring av Førdes begravelse i Nordberg kirke den 1. oktober i 2004. Og selv om Obrestad har et godt språk, så er det akkurat som om han ikke har rukket å skrive seg ut av den beundringene og taktfullheten som er på sin plass i en nekrolog, men som blir drepende kjedelig i en biografi. Obrestad har også en hang til å komme med konklusjonene, der jeg kunne ønske meg spørsmål.
Var det nå egentlig slik at Førde hadde helt andre politiske dimensjoner enn Gro Harlem Brundtland, slik Obrestad hevder på første side?
Stiller spørsmål
Rossavik er på sin side mer opptatt av å stille spørsmål. Kan det ha vært noe noe ved Førde som menneske som gjorde at han ikke nådde helt til topps i norsk politikk, og ble kringkastingssjef isteden?
En god biografi trenger en drivende og tydelig konflikt. Hos Rossavik kommer konflikten en fuktig kveld på Tostrupkjelleren i Oslo i 1962. Den unge Einar Førde sier til en venn at det ikke er så lurt å være mot Nato, fordi flertallet av velgerne aldri vil bli Nato-motstandere. Denne opportunismen eller pragmatismen følger Førde gjennom den ene politiske striden etter den andre og skaper driv og fallhøyde i fortellingen til Frank Rossavik.
Vestlandsk arroganse
Førde hadde lært på bedehuset å holde medrivende taler, men samtidig hadde han også evnen til å komme med ganske krenkende og upassende utfall om mennesker rundt seg. Han framstår i begge biografiene som en mann breddfull av vestlandsk arroganse, samtidig som han giftet seg med en pen pike fra Oslos beste vestkant. Han var en medieyndling, men samtidig så mente jo Carl I. Hagen at Frp fikk nye stemmer hver gang Einar Førde viste seg på TV.
Privat, men ikke grafsende
Frank Rossavik graver også dypt inn i Førdes privatliv. Der Obrestad holder seg på taktfull avstand, går Rossavik i detalj også om at Førde i flere år hadde en elskerinne. Allikevel blir ikke Rossavik verken dømmende eller grafsende. Dette var tross alt søttiåra – og Rossavik skriver gjennom fortellingen om Førde fortellingen om en hel generasjon unge arbeiderparti-politikere – som kom til makten i den perioden da Norge forandret seg fra å være en sosialdemokratisk ettparti-stat, som Jens Arup Seip kalte det – til en oljestinn kapitalistisk stat med et markedsvennlig Arbeiderparti.
Tvilsomme sovjetiske diplomater
Ingen av biografiene presenterer banebrytende og nye innsikter om Førdes liv så langt jeg kan se – verken om Førdes kontrollerte omgang med tvilsomme sovjetiske diplomater eller fra Førdes tid som kringkastingssjef. Nå foreligger altså to biografier om en av de mest fascinerende politikerne i norsk etterkrigshistorie.
Tor Obrestads bok er blitt et taktfullt venneportrett. Frank Rossavik har skrevet strålende og ikke minst morsom politisk biografi som alle med bare et snev av interesse for norsk politikk etter krigen bør få med seg.
Tor Obrestad: Einar Førde. Ein biografi.
(Det norske samlaget 2007)
Frank Rossavik: Stikk i strid. Ein biografi om Einar Førde.
(Spartacus 2007)
