–Fattig på verdens beste fiskeplass

– Vi kunne fått nytte av det faktum at at vi bodde på verdens beste fiskeplass. Ingen ville kunnet konkurrert med oss.

Ordene kommer fra den pensjonerte læreren og politikeren Geir Liland. Han snakker om finnmarkskysten, og hvordan kapitalen har blitt ført ut av fylket i løpet av 500 år.

Lengre nede i saken kan du lese at han ikke er alene om å mene dette.

Trekker linjer tilbake i tid

Liland mener å kunne trekke linjer helt tilbake til 1500-tallet på hvordan ressurser i nord blir hentet ut, mens befolkningen selv blir sittende utarmet igjen:

– Norsk fiskeripolitikk blir til når fremmed kapital, som ikke tilhører Finnmark, søker kontakt med de styrende. Slik som i 1562, da bergensere reiste til København og fikk eksportretten.

– Hundre år etter ligger landet øde, og målet er å hjelpe folk som bor der det ikke er fisk, til å berike seg på fisk fra Finnmark. Middelet er alltid det samme; å legge restriksjoner på de som bor her, slik at de ikke kan utnytte at de bor på verdens beste fiskeplass.

Store karteller

Etter andre verdenskrig ligger Finnmark nedbrent.

– I 1948 kom den nye fiskeeksportloven. Det ble bestemt at den som skulle ha eksportrett måtte ha stort nok landanlegg, måtte ha kapital nok, og fem års erfaring fra eksportbedrift. Og det var ikke mange i Finnmark som i 1948 hadde bygd et stort pakkhus.

– Alt var brent, vi satt å rota i aska etter verdenskrigen. Og de som ikke hadde pakkhus, fikk ikke eksportere. Det er jo slik i Norge at «kapitalen» ønsker seg eksportretten, og de bodde jo i sør. Så det var Bergensere, folk fra Ålesund og Møre som fikk eksportrett.

Fiskeeksporten i Norge ble med denne loven gjort om til en spesialvare, og det ble opprettet 7 karteller som hadde rettighetene og skulle kontrollere prisene på eksportvarene.

Hadde flaks

I Finnmark var det få fiskekjøpere som hadde fått stablet seg på bena etter krigen. Firmaet til Trygve Nissen i Dyfjord var en av de få som fikk eksportere tørrfisk. Han bygde et stort pakkhus i 1948, og huset står fortsatt i Dyfjord.

– Det er bare bygd litt ut, ellers er det samme størrelsen. Og da kunne de ikke nekte ham eksportrett, fordi han hadde erfaring fra eksportbedrift. Han hadde kapital nok, og hadde tilfeldigvis bygd pakkhuset.

– Var det mange slike i Finnmark?

– Det var ikke mange som hadde så stort pakkhus da, jeg tror ikke det var mer enn tre-fire stykker i hele Finnmark som fikk beholde eksportretten. Alle andre mistet den.

Ingen mulighet til å bygge kapital

Dette førte til at de som allerede hadde mistet anleggene og pakkhusene under krigen mistet enda mer. Og med den nye eksportloven ble fiskekjøperne langs fjordene og i bygdene presset ut av markedet:

– Du skal eksportere fisk, men du har ikke rett til å eksportere. Så du er fisketilvirker, og må selge til en eksportør som har monopol på å selge fisk. Og han trykker ned prisen så langt han kan. Nedenifra har du råfiskloven som trykker råfiskprisen opp.

– Og mellom råfiskloven og monopolet til eksportørene ble alle sammen knust og forsvant. De hadde ingen mulighet til å søke ut i markedet og danne nisjer, eller å trykke ned fiskeprisen. De kunne ikke belaste fiskerne og de hadde ingen mulighet til å eksportere selv. I Finnmark kunne man ikke akkumulere kapital.

Selvopplevd

Liland forteller at han selv opplevde hvordan saltfiskkjøpere forsøkte å lure Nissen i Dyfjord, da han som ungdom jobbet ved bruket.

– Nissen hadde ikke eksportrett på saltfisk, så det kom ei skute til Kjøllefjord for å kjøpe salfisk hos Nissen.

Fiskekjøperen forsøkte å vrake fisk over minstemålet, for så å kjøpe den vraka fisken billigere.

– Men Nissen var jo et millionfirma, med gode forbindelser, og kunne trosse de der karene. Men alle de små fiskekjøperene rundt om, de måtte stå og se på at de stjal fisken deres på bruket. Ikke nok med at de hadde satt prisen ned, men de vraka han ned også. Og dersom de protesterte ville de jo aldri mer få solgt saltfisk.

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Tror ikke Finnmark kommer til å tjene på egne ressurser

Og slik var det nok mange bygder som måtte se sitt endelikt. For ikke alle var så heldige å ha Trygve Nissen som fiskekjøper.

– Dyfjord ble så sentralt, for det var herifra han eksporterte fisken, og han kjøpte inn fra andre også. Andre steder bor det ikke andre folk i det hele tatt, fordi fiskekjøperne der ikke hadde eksportrett, og gikk konkurs.

På slutten av åttitallet ble denne eksportloven opphevet og Nissen solgte bruket i Dyfjord. I dag er det krabbefiskere som leverer til bruket. Men Liland har ingen lyse fremtidshåp for at Finnmark noen gang kan ta ut kapital for sine egne ressurser:

– Det får vi aldri, de som styrer er så glad i kapital, vi er et kapitaldemokrati. Det er jo ingen som får tom mage i dag, og lager bråk.

Mener myndighetene overser loven

Førsteamanuensis ved universitetet i Tromsø, Peter Ørebech har havrett og fiskerirett som spesialfelt.

Han er enig med Liland, og mener vi i dag har et utmerket lovverk som skal beskytte rettighetene til befolkningen langs kysten, men at myndighetene overser lovverket:

– Når ringnotflåten, som i all hovedsak kommer fra Hordaland og Møre og Romsdal, ligger og fisker for 750 millioner kroner i Varangerfjorden, så må alle finnmarkinger stå med hendene i lomma å kikke på. De får ikke høstet noen verdens ting.

– Og det er jo stikk i strid med det som er den gamle norske loven i fra 1775, som er en av de eldste lovene vi har i lovboka, hvor det står at «De Herligheder, som hidindtil have været tilfælles for hele Bygder eller Almuen i Almindelighed, være sig Fiskerie i Havet også vider, forblive fremdeles til saadan almindelig Brug.»

• Les loven hos Lovdata

– Det er et åpent område. Det er en almenning, hvor finnmarkingene har rett å høste. Men det har de ikke rett til, for nå må de kjøpe fiskerettighetene – stikk i strid med denne gamle loven.

Tror ikke politikerne tør ta kampen

Men Ørbech tror ikke denne loven vil bli tatt i bruk før finnmarkingene selv krever det.

– Det er jo visse muligheter politisk, fordi det er støtte på stortinget. Vi har for eksempel den nye loven om reguleringer av deltakelse i fisket, den følger jo bare opp denne gamle loven fra 1775. Der var det et enstemmig storting som i 1999 sa at fisket tilhører det norske folk i fellesskap, ingen kan forevig eie fisket. Ingen kan for evig holdes ute fra fisket.

– Og det ble gjentatt i 2001, i forbindelse med endringen av saltvannsfiskeloven. Slik at det er jo politisk støtte her, man må bare kjøre det gjennom byråkratiet i fiskeridepartementet, og ta kontrollen der. Men der er det på en måte ingen politiker som våger seg inn.