Når grensen mellom Norge og Russland i Barentshavet i nord er et faktum, må nordrnorsk politikk og samfunnsliv kjenne sin besøkelsestid og utnytte det nye momentum som er skapt for et enda tettere samarbeid mellom alle de landene som grenser til verdens nye ressursregion.
Og når den nye given i nord for alvor tar løs, vil det være viktig for alle å huske at samarbeidet i Barentsregionen var tuftet på et sterkt folkelig samarbeid. Uten å trekke det for langt, kan en si at enigheten om grensen i Barentshavet skyldes avtalen som ble skrevet under i Kirkenes i 1993, særlig på grunn av det tillitsskapende folkelige samarbeidet.
Må bli eksperter på nord
Norge og Russland har med sin grenseavtale tatt store steg inn i neste fase i utviklingen av Arktis. Dette vil også trekke Danmark/Grønland, USA, Canada opp av godstolen for å gjøre ferdig rammeverket for en felles eksistens i en av verdens minst utforskede regioner.
Dersom nordnorske politikere og næringslivsledere ønske å holde den statusen de har fått til å drive en smule internasjonalt arbeid i nord, må ambisjonen være å bli eksperter på det som nå kommer til å skje. Det må tas en debatt om hvordan en skal unngå å bli skjøvet ut på sidelinjen, og hvordan landsdelens folk kan ha i alle fall litt råderett over ressursene i nærområdene.
Ta igjen det tapte
Politikerne har en stor oppgave å løse, og det er mye å ta igjen. Interessen for å delta aktivt i nordområdesatsingen kunne vært større.
Mange i nord holder seg borte fordi de mener det har vært for mye ord, og lite handling, men nå kan utviklingen skyte fart.
Etter at Norge og Russland ble enige om hvor grensen mellom landene skal gå ute i Barentshavet, har de som har vært kritiske til resultatene av Barentssamarbeidet og Norges nordområdesatsing, fått svar på tiltale.
Far Stoltenbergs geniale sjakktrekk
Thorvald Stolenberg er Barents-samarbeidets far, og det var dette instiusjonelle, langsiktige og nøkterne samarbeidet mellom Norge, Russland, Sverige og Finland i nord, som er grunnlaget for den for den tryggheten, tilliten og personlige vennskaper mellom premissleverandørene som er nødvendig for å få gjennombrudd i fastlåste konflikter.
Barentssamarbeidet, ble et perfekt verktøy for å få grensen i Barentshavet på plass, og far Stoltenbergs visjon har bidratt sterkt til at sønnen Jens i går kunne feire en av sine store politiske stunder.
Alle de lange reisene og tilsynelatende resultatløse møter i Barents-samarbeidet får nå mening når grenseavtalen mellom Norge og og Russland er en realitet.
Prosesser tar tid
Når storslagne prosesser starter, som for eksempel nordområdesatsingen til utenriksminister Jonas Gahr Støre, forventer mange raske resultater, og ofte skyldes denne forventningen retorikken som følger i kjøvannet.
Retorikk og visjoner har for de fleste av oss liten mening før vi ser resultatene, ofte etter mange års arbeid.
Retorikken gir mening til politikere som opererer på et høyt nivå, og slik sett dannes ofte et grunnlag for en kløft mellom politikere og folket.
Ketsjup-effekt
Det som til nå har tatt lang tid å bygge i nor dområdene, kan nå skyte fart, ikke minst fordi energiressursene og nye fartøyleder trigger krefter som til nå har holdt seg unna.
Dersom nordnorske politikere vil unngå å bli tatt på sengen, må den regionale institusjonsbyggingen starte. Vi ser kimen til denne i Nordområdesentret i Bodø og i Polarinstiuttet i Tromsø -samt i Kirkenes, der Barentssekretariatet ligger.
Disse utgjør et godt utgangspunkt for videre bygging, men handling må starte nå.