Barnevernet: – Har aldri vært borti noe lignende

NRK forteller i dag historien om barnet som ble født i et selvbygd hus i skogen og foreldrene som er på flukt fra systemet.

Sentralt i den fortellingen står barnevernet. Foreldrene Runar Muhammed og Alice stoler ikke etaten og frykter at de skal bli fratatt det kjæreste de har.

I flere uker har de levd på hemmelig adresse og NRK var med da de to pakket sekken for å forlate Norge.

– Vi må gjøre oss til flyktninger. Vi har ingen rettigheter og det har foreløpig ikke barnet vårt heller. Hennes sikkerhet blir best ivaretatt hos oss, ikke i hendene til barnevernet, sier Runar Muhammed.

– Meget spesielt

NRK var sist i kontakt med Runar Muhammed og Alice 20. mars. Hvor de siden har tatt veien er det få som vet. Barnevernet vet det i hvert fall ikke.

– Jeg synes det er meget spesielt at de vil flykte landet. Det må være i deres interesse at vi får gjort ferdig våre undersøkelser og avsluttet denne saken, sier Tone Hilde Birkelund som er leder for barnevernstjenesten i Bodø.

Hun gjentar ordet «spesielt» flere ganger og en sånn type sak er åpenbart ikke dagligdags.

– Jeg har aldri vært borti noe lignende i min tid i barnevernet, sier Birkelund.

Og det er kanskje heller ikke så rart.

Bodd i skogen i fem år

Runar Muhammed, som er født og oppvokst i Bodø, har de siste fem årene bodd i skogen i Bodø-marka i et selvbygd hus.

Sommer som vinter har skogsområdet kan kaller «Hidden Valley» vært hans hovedtilholdssted. Det har det også vært den siste tiden for rumeneren Alice, som Runar Muhammed møtte på reise for et par år siden.

Paret vil ikke være avhengige av penger, men leve i pakt med naturen, og forbruke minimalt med ressurser. Livet de har levd har gått ubemerket hen hos myndighetene, men det snudde seg da to ble til tre.

Tre uker etter fødselen må paret ut av skogen. Da begynner det Runar Muhammed betegner som ei håpløs, ukevis vandring mellom offentlige kontorer for å få registrert babyen. Etter kort tid blir det sendt ei bekymringsmelding til barnevernet.

– En utfordrende sak

Ifølge barneloven skjer da følgende: Når barnevernet får en bekymringsmelding må de innen en uke konkludere om de skal starte en undersøkelse eller ikke.

Bestemmer barnevernet seg for å forfølge saken har de ytterligere tre måneder på seg for å finne ut om de må sette inn tiltak eller om de kan henlegge undersøkelsen.

Men før barnevernet rekker å konkludere rømmer altså Runar Muhammed og Alice. De mener barnevernet har vært vanskelig å samarbeide med, og hevder de ikke har fått svar på mailer som de har sendt.

Også for barnevernet har saken vært vanskelig. En ting er at saken er unik, en annen er at foreldrene er vanskelig å få tak i.

– Det er klart at det i dagens samfunn er en utfordring å kommunisere med klienter når de ikke er tilgjengelig på telefon eller har en fast adresse, sier Birkelund.

Hun forteller at det er umulig for barnevernet å diskutere sak per mail av personvernhensyn, og at det er forklaringen på hvorfor paret har opplevd å ikke få svar på mailer.

– Vi kan ikke gjøre en undersøkelse per mail. Vi må møte klientene som vi har en sak på og det har vært en utfordring å få møte familien.

– Gir ingen garantier

Barnevernet rakk kun å ha to møter med Runar Muhammed og Alice før de gjorde seg utilgjengelige. Foreldre krevde en garanti for at barnevernet ikke skulle ta barnet ved neste møte, men den fikk de aldri.

– Vi kan ikke gi noen garantier. Det er ikke sånn vi jobber. Vi må sette i gang tiltak ut ifra hva undersøkelsene avdekker. Vi kan ikke på forhånd si at vi vil gjøre sånn eller sånn, sier Birkelund.

– Men det er jo heller ikke slik at vi bare tar et barn fra foreldrene uten at vi har en god grunn. Det er en lang prosess før noe sånt skjer.

(artikkelen fortsetter under)

– Mange lever annerledes

Runar Muhammed og Alice uttrykker flere ganger at de er redd barnevernet ikke skal akseptere måten de lever på.

Men det er ikke nødvendigvis en reell bekymring, mener Birkelund.

– I Norge er det mange som lever annerledes, og det er det rom for. Når systemene våre ikke kjenner igjen ting, så må vi tenke alternativt. Det er vi åpne for også i denne saken. Vi har kompetanse for å takle de fleste situasjoner, sier hun.

– Er ikke livsstil viktig i denne sammenhengen?

– Vi ser ikke på livsstil. Får barnet mat og stell og har det ryddig og greit rundt seg, har ikke vi noe grunnlag for å blande oss inn. Ut fra det undersøkelsen viste så langt var det ikke noe grunnlag for at vi skulle ta barnet fra foreldrene, sier Birkelund.

Nå som familien har rømt landet er det lite barnevernet kan gjøre. Undersøkelsen stoppet i det familien krysset landegrensen.

– Vi kan gi beskjed til myndighetene der de befinner seg om at de må følge opp familien, men ut over det har ikke vi mandat til å gå inn i andre land, sier Birkelund.

– Ingen trenger frykte oss

Birkelund tror en generell frykt for barnevernet har bidratt til å gjøre saken så fastlåst som den er.

– Det skyldes kanskje at vi ikke har vært flinke nok til å formidle hvordan vi jobber. Vårt mandat er å sørge for at barn har det de trenger av mat og stell, omsorg og kjærlighet. Ingen trenger å frykte oss fordi vi gjør den jobben.