Hopp til innhold

– Trodde jeg endelig hadde funnet tryggheten

Eman og to små døtre flyktet fra Syria til slektninger i Norge. Én tabbe gjør at de lever i skjul og frykter å bli sendt ut av Norge: De fulgte reglene.

Montasje Eman og barna

KRIGSFLYKTNING: Eman er én av de 262 syriske flyktningene som siden 2011 har fått avslag av UDI fordi de gjennom Dublin-avtalen skal sendes til et annet europeisk land. Hun forteller at hun har nær familie i Norge, men sendes likevel tilbake til Italia.

Foto: Siv Sandvik/NRK Mohamad Mohamad/Reuters

– Please, no police.

Eman er tydelig nervøs når NRK møter henne og døtrene på fire og seks år et sted i Norge. Alenemoren er livredd for å bli sendt tilbake til Italia, landet hun kom til som båtflyktning i oktober i fjor.

Som NRK forteller i dag, har Norge siden 2011 avvist 272 syriske flyktninger fordi de var innom et annet europeisk land på reisen hit. Eman er én av dem. Her er hennes historie.

– Jeg kan ikke risikere å måtte dra tilbake til Italia etter alt jeg har vært gjennom for å komme hit. Vi flyktet fra døden. Vi var heldige som overlevde. Så kommer jeg til Norge, der familien min er, og myndighetene vil ikke engang behandle søknaden min.

Eman snakker så fort at tolken sliter med å henge med når hun forteller om flukten fra den palestinske flyktningeleiren Yarmouk utenfor Damaskus. Om lik i gatene, hus som ble bombet, snikskyttere, kidnappinger og terrorister som ikke brydde seg om ofrene var voksne eller barn. Hun rakk å komme seg ut av den beleirede leiren før det var for sent. Ifølge Amnesty er rundt 20.000 sivile nå fanget i området. Mennesker spiser hunder og katter for å overleve. Mange sulter til døde.

– Vi kunne ikke overleve der. Vi hadde ikke noe annet valg enn å flykte, sier Eman.

Artikkelen fortsetter under bildet:

Yarmouk flyktningeleir i Syria

SULT: Eman forteller at hun flyktet fra den permanente flyktningeleiren Yarmouk utefor Damaskus før leiren ble stengt. I slutten av januar i år sto tusenvis av desperate innbyggere i leieren i kø for å få mat.

Foto: Uncredited / Ap

Hun og døtrene kom seg fra Damaskus til Kairo med fly 19. september i fjor. Målet var Norge, der Eman forteller at hun har en søster, en bror og flere fettere og kusiner.

– Så flyktninger bli slått og sparket

Men utenfor det krigsherjede Syria ventet nye farer. Eman forteller om skruppelløse menneskesmuglere i Aleksandria som stjal penger og dokumenter. Om vakter som avslørte det første fluktforsøket, men som lot seg bestikke og slapp dem fri.

Om netter under presenninger før båten som skulle ta dem til Italia endelig kom. Om sju dager om bord en i liten, overfylt båt sammen med over hundre andre flyktninger. Om den kaotiske redningsaksjonen som hjalp den lille familien og resten av passasjerene over i et større skip, som fraktet dem inn til øya Sicilia.

Eman portrett

MISTET ALT: Eman er en statsløs palestiner født i Syria. I Yarmouk jobbet hun som farmasøyt før krigen brøt ut.

Foto: / NRK

Der ble de først møtt av helsepersonell. Deretter ble de fraktet til et mottak Eman beskriver som et fengsel. Uniformerte vakter krevde fingeravtrykk av alle som kom.

Mange av båtflyktningene presset nevene sammen og nektet. De visste at et fingeravtrykk til italienske myndigheter binder dem til å søke asyl der. Drømmen om å bosette seg i Nord-Europa, der velferdsordningene er bedre og jobbene flere, knuses ved hjelp av litt blekk på en finger som presses ned mot et ark.

Eman forteller om opprivende scener der vaktene brukte rå makt for å sikre at alle la igjen fingeravtrykk. Flere skal ha blitt slått og sparket.

Utslitt og redd fikk Eman beskjed om at hun ikke hadde noe å være bekymret for. Prosedyren var ren rutine. Hun gjorde som hun ble fortalt og ga italienske myndigheter avtrykket av fingeren sin.

Skjebnesvangert fingeravtrykk

Der og da tenkte hun ikke videre over det. Hun hadde ikke hørt om Dublin-regelverket som sier at søknaden skal behandles i det første landet asylsøkeren kommer til. Det eneste som sto i hodet hennes var å komme seg ut av Italia og videre nordover til Norge til broren og søsteren.

Etter at de slapp ut fra mottaket på Sicilia sov de noen netter i en moské i nærheten. Der fikk de hjelp til å kjøpe togbilletter til Milano. Sammen med om lag 200 andre syrere sov de flere netter på togstasjonen i storbyen. Hjelpeorganisasjoner kom med tepper og mat, og syrere i eksil hjalp dem med billetter nordover.

Artikkelen fortsetter under bildet:

Eman på togstasjonen

SOV PÅ GULVET: En italiensk journalist og hjelpearbeider ved Community of Sant'Egidio møtte Eman og barna da de sammen med flere hundre syriske flyktninger overnattet på togstasjonen i Milan i oktober i fjor.

Foto: Stefano Pasta / Community of Sant'Egidio

To ganger ble hun stoppet av politiet og sendt tilbake. Desperasjonen vokste. Frykten var der hele tiden. Den eldste datteren var nærmest stum og hadde voldsomme mareritt hver natt. Den yngste var utagerende og redd.

Men Eman ga ikke opp. På tredje forsøk kom de seg ut av Italia uten å bli oppdaget. I Tyskland måtte de kjøpe tjenester fra menneskesmuglere for å komme seg til Norge via Danmark.

Den 28. oktober oppsøkte de norske myndigheter for å søke om beskyttelse. Eman begynte endelig å føle seg trygg. Men hos UDI dukket fingeravtrykket hennes opp i databasen. Avtrykket røpte at Italia var det første europeiske landet hun kom til på sin flukt fra krigshandlingene i Syria.

Sjokkert over avslag

Som båtflyktning har hun tatt seg ulovlig inn i det sør-europeiske landet, og etter Dublin-regelverket skulle hun sendes tilbake. Allerede 4. november sendte UDI en anmodning til italienske myndigheter om å motta Eman og barna hennes.

10. januar 2014 kom det formelle avslaget på søknaden om beskyttelse. Den lille, syriske familien skulle sendes til Italia etter Dublin-regelverket.

– Ordet sjokk kan ikke beskrive hvordan jeg følte det da jeg fikk beskjeden. Jeg hadde et så stort håp, men så vil de ikke akseptere søknaden min, engang. Barna skjønner ikke så mye, men de spør meg hele tiden hvorfor jeg gråter, sier Eman.

Norge står fritt til å gjøre unntak og velge å behandle asylsøknaden her. Avtalen åpner blant annet for at asylsøkere med familietilknytning til Norge eller flyktninger med særlige behov kan få søknaden sin vurdert her, selv om de på papiret er «dublinere» som skal sendes tilbake.

Men UDI fant ingen særlige grunner til at Eman og familien skulle få bli.

De viser til at søsken ikke teller som nær nok familie til at søkeren har en tilknytning til riket som er sterk nok til at søknaden skal behandles her. Ifølge unntaksreglene må det en forelder, barn eller ektefelle til.

Heller ikke opplysningene om at den eldste datteren lider av en lungesykdom veier tungt nok. Kun akutt sykdom, eller en pågående behandling som ikke kan avsluttes, regnes som god nok grunn.

Leger advarer mot å sende familien ut

Eman sendte en ny klage, denne gang med informasjon fra helsepersonell og andre som hadde møtt familien da de bodde på Hå mottak i Rogaland. Legen ved mottaket skrev at både mor og den eldste datteren viste tegn på posttraumatisk stresslidelse. Barnevernstjenesten i kommunen var inne i bildet for å sikre at mor fikk hjelp til å ta seg av barna sine.

Ifølge utlendingsmyndighetenes egne papirer «fant legen stor grunn til å uro med tanke på at klageren og barn skal returneres til Italia for behandling av saken derfra».

Eman med døtrene

SAMMENSVEISET: Denne lille familien har gjennomgått mye de siste årene.

Foto: Siv Sandvik / NRK

Også en annen fastlege sendte et brev som beskrev familiens helseplager. I tillegg til psykiske plager som følge av traumer, lider Eman av sterke smerter i nakken, hodet og magen. Legen mente det var for tidlig å fastslå om Eman lider av posttraumatisk stresslidelse (PTSD), men var klar på at helseplagene var så omfattende at hun bør få saken sin behandlet i Norge.

UDI mottok også et brev fra en sykepleier ved Jæren distriktspsykiatriske senter som mente Eman trolig lider av PTSD. Sykepleieren vurderte at det det ville vært svært uheldig om Eman og døtrene ble sendt ut av Norge.

Men advarslene fra fagfolkene var ikke nok til å få UDI til å endre mening. Den 9. april i år avslo de klagen. Heller ikke bønnen om å utsette utvisningen ble hørt.

«I denne saken ser vi ikke at det foreligger hensyn som tilsier at Norge skal vurdere beskyttelsesbehovet til klageren», skriver de i vedtaket. De ber familien henvende seg til italienske myndigheter for å få den helsehjelpen de trenger.

Frykter å bli tvangssendt ut av landet

Den 25. april opprettholdt Utlendingsnemnda (UNE) vedtaket fra UDI. Vedtaket ble sendt til Politiets utlendingenhet, og Eman frykter nå å bli tvangssendt ut av landet. Hun og barna har reist fra mottaket i Rogaland, og bor nå hos venner og kjente. De sover aldri lenge på ett sted. Redselen for å bli sendt ut er altoppslukende.

– Jeg trenger hjelp, trygghet og fred for meg og mine barn. Jeg trenger ro, og folk rundt meg som jeg kan stole på som kan hjelpe meg og barna mine. I Italia har jeg ikke det, sier hun.

Eman forbinder Italia med fattigdom, arbeidsløshet, håpløshet og fare. Den lille tiden hun bodde på mottak ga ikke lyst til å reise tilbake.

– De puttet oss i noe som lignet et fengsel, så slapp de oss løs uten noe informasjon om hvor vi skulle gå for hjelp. De behandlet oss som dyr. Jeg følte meg ikke som et menneske, forteller hun.

Mest av alt frykter hun at de ikke får den helsehjelpen de trenger.

– Det eldste barnet har problemer med hjertet, og i Italia får man ikke like mye medisinsk hjelp som her. Barna trenger også regelmessig terapi, men jeg frykter de ikke får det de trenger der. I den korte tiden jeg var der så jeg folk som bodde på gaten. Det er umulig å få jobb der. Det er ingen sikkerhet i Italia.

UDI: Sånn er reglene

Hanne Jendal, som leder asylavdelingen i UDI,sier hun har stor forståelse for at Eman ønsker å bli i Norge. Likevel står hun fast på at den lille familien må ut av landet.

Hanne Jendal er leder for asylavdelingen i UDI

FÅ UNNTAK: Hanne Jendal sier UDI foretar en grundig, individuell behandling av alle Dublin-saker. Men hun bekrefter at terskelen for å gjøre unntak er høy.

Foto: UDI

– Det er veldig høy terskel for å kunne gjøre unntak fra Dublin-forordningen. Jeg skjønner veldig godt at kvinnen og barna ønsker å være i Norge sammen med bror og søster, men ifølge regelverket er ikke det nær nok familie til at vi kan gjøre unntak. Hvis vi skulle gjort unntak, måtte kvinnen hatt enten ektefelle eller barn i Norge fra tidligere. Sånn er reglene.

– Det er også noe som heter «særlige grunner». Kan ikke helhelhetsvurdering her tilsi at det foreligger særlige grunner som gjør at søknaden skal behandles her?

– Det er helt riktig at vi kan gjøre unntak når det foreligger særlige grunner, men her skal det veldig mye til. Det kan være helsemessige forhold, men da må det være snakk om akutt, livstruende sykdom hvor det er satt i gang behandling som ikke kan avbrytes. Selv om hun får en eller annen form for behandling i Norge, mener vi at hun også har rett til nødvendig helsehjelp som asylsøker i Italia. Hvis hun får opphold, får hun samme rett til helsehjelp som italienske borgere.

– Hun forteller selv om et ublidt møte med italienske myndigheter. Hun skal ha sett asylsøkere bli banket opp og hun frykter å ende opp arbeidsledig på gaten fordi det er få jobber å få i Italia. Hva sier du til hennes bekymringer når det gjelder retur til Italia?

– Vi i UDI følger situasjonen i Italia nøye. Vi mener at asylsøkere får en forsvarlig behandling i Italia, både når det gjelder asylsaken, men også når det gjelder eventuell medisinsk behandling.

– Du sier at terskelen er svært høy. Kan man ikke tenke seg at flyktningestrømmen fra Syria er så stor at man bør senke terskelen?

– Hvis vi skal senke terskelen, så er det et spørsmål som politikerne i Justisdepartementet må svare på.

– Barnas beste er å bli i Norge

Som NRK forteller i dag krever både Norsk organisasjon for asylsøkere (Noas), Norsk folkehjelp og Amnesty International Norge at alle Dublin-returer av syrere stanser.

Artikkelen fortsetter under kartet:

Dublin-returer fra Norge

Noas har også engasjert seg spesielt i Emans sak.

I en omgjøringsbegjæring til UNE argumenterer de for at barnas beste tilsier at myndighetene bør bruke humanitærklausulen og behandle søknaden i Norge.

– Vi mener at det er svært urimelig å sende denne enslige kvinnen og hennes to små barn tilbake til Italia. Hun har søsken i Norge, og familien har vært gjennom svært traumatiske opplevelser både i krigen og under reisen til Norge, sier juridisk rådgiver André Møkkelgjerd.

– Det bør være mulig å bruke unntakene som ligger der i dag. Hun trenger oppfølging, og når hun har en familie i Norge er det mye mer naturlig at det er Norge som behandler saken hennes og eventuelt gi henne opphold, fortsetter han.

Møkkelgjerd mener avslaget vitner om manglende bruk av skjønn og en stivbeint tolkning av regelverket.

– Dette er bare ett av flere eksempler på at skjønn ikke blir brukt. Ut fra hvordan man leser både loven og tanken bak Dublin-samarbeidet, så tilsier alt at denne saken bør behandles i Norge.

Eman: – Vi kan jo ikke fly hit

Eman håper nå at omgjøringsbegjæringen Noas har sendt på hennes vegne blir tatt til følge.

– De må ikke bare se på lovene og reglene, de må bruke menneskeligheten sin. Jeg snakker ikke bare på vegne av meg selv. Jeg ber om at norske myndigheter behandler disse sakene her. Vi har rømt fra krigen i Syria, vi har svevd mellom liv og død og risikert alt for å komme hit.

Hun rister oppgitt på hodet over forklaringen fra norske myndigheter om at Italia må behandle søknaden hennes siden det var det første landet hun kom til.

– Norske myndigheter og UDI vet at folk ikke kan fly hit. De må jo komme gjennom andre land for å komme hit. Der blir de tvunget til å gi fingeravtrykk. Alle som flykter må komme via Italia eller andre land i sør, sier hun.

Jendal sier UDI er klar over at mange flyktninger gjør alt de kan for å slippe å gi fingeravtrykk i det første europeiske landet de kommer til. De som lykkes i å holde avtrykket unna databasen, har større sjanse for opphold i Norge.

Uten fingeravtrykk blir det svært vanskelig for UDI å bevise overfor et annet europeisk land at det er de som sitter med ansvaret for å vurdere behovet for beskyttelse.

– Det er en mye, mye vanskeligere prosess uten treff på fingeravtrykk, sier Jendal.

*Av hensyn til Emans sikkerhet har NRK valgt kun å bruke fornavn.

AKTUELT NÅ