Høygravide Dagny måtte rømme fra bombene med 3-åring på bagasjebrettet

– Vi var sjeleglade for at vi var kommet oss ut av byen, forteller Dagny Scheid, som husker 25-årsdagen sin godt.

I slutten av mai 1940 var hun høygravid og hadde en datter på tre år. I dagene før bombeangrepet som la Bodø i ruiner hadde tyske bombefly vært på flere mindre bombetokt over byen. Dagny og ektemannen Salamon bestemmer seg for å evakuere byen.

– Vi var ikke de eneste i gata vår. Mange som hadde familie eller kjente på landet eller hytte på fjellet forlot byen.

De pakker det aller nødvendigste, og med tre år gamle Astrid på bagasjebrettet sykler de ut av byen og en mil nordover til Løp hvor Dagnys svigerfamilie driver gård.

Måtte gjemme seg bak steiner

– Vi hørte flyene og flyalarmen ulte mens vi syklet. Vi ble redde, og søkte tilflukt bak noen store steiner.

Britiske fly i Bodø

Bodø var ikke et av tyskernes mål under invasjonen 9. april. I mai hadde tyskerne ennå ikke tatt seg bryet med å okkupere Bodø. Men britiske Royal Air Force hadde bygget en alliert flyplass i byen og bodøværingene hadde deltatt i byggingen.

Flyplassen sto ferdig 26. mai, og den ble umiddelbart tatt i bruk av tre britiske Gladiator-jagere. Dagen etter slår tyske bombefly til.

27. mai 1940 var en strålende vårdag i den fredelige kystbyen Bodø. Det var varmt og klart og sjøen ligger blikkstille. Allerede i 08-tiden slipper tyske fly de første bombene over flyplassen. Utpå ettermiddagen kommer det neste angrepet. Minst fire bomber treffer sykehuset som er tydelig merket med Røde Kors-merker. Flammer og røyk velter ut fra taket og ut av vinduene i øverste etasje.

Med nød og neppe blir de 141 pasientene brakt i sikkerhet – blant dem er 93 britiske soldater. Deretter kommer en ny bølge tyske fly, som slipper sine bomber over forsvarsløse mennesker.

Selv om familien Scheid befinner seg en mil utenfor byen, får de med seg det som skjer.

– Det var et skremmende syn. En enorm røyksøyle veltet opp over Rønvikfjellet. Det var vanskelig å fatte. Selv om byen hadde forberedt seg på angrep, håpet mange bodøværinger i det lengste at byen skulle bli spart, forteller Dagny.

Sørgelig syn

Da det siste flyet blir borte i horisonten, begynner folk å komme ut fra kjellere og tilfluktsrom. Det er et sørgelig syn som møter de 1.500 menneskene som fortsatt oppholdet seg i byen. Praktisk talt hele sentrum står i brann og er ikke annet enn en ruinhaug.

Av byens 760 hus er 420 gått tapt i det tyske angrepet. Men verre enn det – 15 mennesker har mistet livet under bombingen.

– Vi kom oss i sikkerhet. Vi følte lettelse. Men vi ante ingenting om hvor ille det var inne i byen. Etter noen dager dro mennene tilbake for å se. Da de kom tilbake var de preget av sjokk og var triste til sinns, forteller Dagny.

1. juni rykker tyskerne inn i Bodø. Fortroppen er ikke på mer enn 28 mann som fredelig sykler inn i byen. Alle norske og allierte tropper er evakuert dagen før, så det oppstår ikke kamphandlinger.

Etter hvert ble det flere tyskere i Bodø, og det samlet seg til slutt en tysk befolkning på rundt 6.000 personer – like mange som nordmennene i byen. I tillegg var det minst 6.000 krigsfanger og tvangsarbeidere, så Bodøs innbyggertall tredoblet seg på få måneder til over 18.000.

Nød og armod

Storparten av byen var borte. Men huset til Scheid-familien i bydelen Rønvika sto trygt.

– Vi var blant de heldige. Huset sto, og vi hadde familie som drev gård utenfor byen. Det var knapphet på mat og køer overalt.

Dagny jobbet ved Bodø forsyningsnemnd, som sikret forsyningen av de mest nødvendige forbruksvarene til innbyggerne, som til mat, brensel og drivstoff. Hun tok imot rasjoneringskort og delte ut brød og melk til Bodøs befolkning.

– Seks av ti bodøværinger var hjemløse. Det tok flere år før livet ble normalt. Du måtte bare stå på, jobbe og vente på bedre dager, forteller Dagny.

Svart kaffe, geitemelk og hardt arbeid

På stuebordet hjemme hos Dagny ligger en konvolutt, det er gratulasjonen fra kong Harald. I dag er det 100-årsfest med familie og venner – og ordføreren kommer også for å gratulere.

– Jeg kan egentlig ikke tro at årene siden krigen har gått så fort. Inni meg føler jeg meg fortsatt som ei ung jente. Men det er klart. Når barna dine passerer 70 og stadig flere av vennene dine faller fra, går det jo etter hvert opp for en, ler Dagny.

Hvorfor akkurat hun har greid å nå hundre, har hun klare formeninger om.

– Som barn drakk jeg mye geitemelk. Som voksen har jeg drukket mye svart kokekaffe. Fisk har jeg også spist mye av. Også ler jeg mye, ofte på de gale stedene, smiler hun.

Dagny har også spilt håndball i mange år og vært aktiv i Norske Kvinners Sanitetsforening.

– Jeg har vært i arbeid og aktivitet hele mitt voksne liv, hatt mange forskjellige jobber. Fritidsproblemer har jeg aldri hatt, sier 100-åringen.

– En typisk hundreåring

Margareth Bondevik, som har forsket, tatt doktorgrad og skrevet bok om livskvaliteten til våre eldste innbyggere, er ikke overrasket når hun hører om Dagny Scheid. 100-åringen i Bodø er nemlig en typisk norsk hundreåring.

– Det er noen fellestrekk ved de som lever til de er 100 år. Det nesten er litt «survival of the fittest» – de som har vært gode til å tilpasse seg livet lever lengre. Gode gener spiller selvsagt inn, men det er også noe med personligheten som går igjen hos mange. De har godt humør og er optimister av natur.

De som er rundt hundre i dag ble født i starten av forrige århundre, og mange av dem startet livet i fattigdom.

– De har ikke hatt noe lett liv. De jobbet fysisk og bygget opp landet. De har lang erfaring i å mestre motgang og ta det som kommer, forteller hun.

– 100 ikke «de nye 80»

Et annet fellestrekk ved norske hundreåringer er at de får en fornyet livsgnist.

– 100 ikke «de nye 80». 80-åringene opplever at de blir en byrde for samfunnet og dem rundt seg. 100-åringer blir møtt med respekt, og alle vil ha oppskriften på hvordan bli hundre. Det er stas å ha en hundreåring i familien.

Samler russekort

Dagny Scheid ble enke i 2001, men har ingen problemer med å få dagene til å gå. Hun bor fortsatt hjemme, og klarer seg selv. Tre dager i uka er hun på aktivitetssenter for å treffe andre. 17. mai var hun ute og samlet russekort til oldebarna.

– Jeg har mange yngre venner og kjenner folk over hele Norge. Dersom jeg kjeder meg legger jeg kabal.

Hun ser TV for å holde seg oppdatert på det som skjer i verden. Hun liker ikke alt hun ser.

Redd russerne

– Heldigvis har vi klart å bevare freden all disse årene. Men nå begynner sannelig russerne å bråke igjen. Det er skummelt med disse russiske flyene. Det har ingenting her å gjøre, sier Dagny Scheid.