Hopp til innhold

En halv gul sol

Biafra er ikkje lenger berre magre, storøygde småbarn når ein har lese Adichies roman ”En halv gul sol”.

Chimamanda Adichie: ”En halv gul sol”. Gyldendal 2007

Chimamanda Adichie: ”En halv gul sol”. Omsett til norsk av Mona Lange. Gyldendal 2007

Foto: Gyldendal

Chimamanda Adichie er student i USA. Ho er også ein prislønt nigeriansk forfattar av dikt, romanar, noveller, essays og skodespel. Som så mange andre afrikanske forfattarar, har ho altså ein formidabel avstand til det ho skriv om, i alle fall geografisk. No er andre romanen hennar, ”En halv gul sol” ute på norsk.

”En halv gul sol” viser til Biafras flagg, der motivet er ei halv sol. Og det er nettopp Biafra-krigen Adichie skriv om her, ein krig som var over ti år før ho sjølv var fødd.

Alle mot alle

Eg vil tru mange tru får opp bilde av eit Biafra-barn i minnet når det er snakk om denne krigen, og det er absolutt ein del av bildet, ettersom blokkering av matforsyningar til sivilbefolkninga vart nytta som våpen frå Nigerias side, i kampen for å slå ned forsøka på statsdanning blant igbo-folket søraust i landet. Staten Biafra fekk eit kort liv. Men i denne konflikten ligg alle tenkelege spenningar, og Adichie målar det heile med sterke fargar og brei pensel:

Det er igboar mot hausaer, muslimar mot kristne, by mot land, akademikarar mot kloke koner, korrupte forretningsmenn mot alle andre enn seg og sine interesser, og i bakgrunnen spøker naturlegvis den tidlegare kolonimakta England som har etterlate seg eit solid grunnlag for konfliktar. Slik argumenterer akademikaren Odenigbo, ifølgje boyen som tjuvlyttar i dørsprekken:

”…mitt poeng er at den eneste autentiske identitet for afrikaneren er stammen, sa herren. – Jeg er nigerianer fordi en hvit mann skapte Nigeria og gav meg den identiteten. Jeg er svart fordi den hvite mann har konstruert begrepet svart som det mest mulig forskjellige fra hans hvit. Men jeg var igbo før den hvite mann kom.” (s 30)

Eit slikt lite avsnitt kunne ein skrive ei avhandling om. For finst det verkeleg ein ”autentisk identitet” bakom alle konstruksjonar? Og viss den finst, let den seg rekonstruere i Afrika etter kolonitida? Forfattaren let debattane gå friskt mellom panafrikanarar, tribalistar og andre i forkant av den væpna konflikten, og motsetningane blir ikkje enklare av at du har slike som Richard, ein kvit engelskmann med djup interesse for tradisjonell religion og kultur blant igboane, medan den svarte kokken hans, Harrison, set si ære i å halde eit strengt europeisk kjøkken og ler hånleg av forsøk på lokal kokkekunst.

Fortolkar

I sentrum av romanen er ein rik igbo-familie med to døtre. Gjennom ekteskap, venskap og tenarskap får forfattaren med heile mangfaldet, og den 500 sider lange historia om ein kamp vi veit vil ende med nederlag, er både medrivande og lærerik, både gru- og lattervekkande.

Om eg skulle ha ein kritisk merknad, er det at teksten av og til blir for omstendeleg og pedagogisk, forfattaren forklarer og tydeleggjer poenga i ein grad som får meg til å stusse. Og dermed er eg tilbake der eg starta, nemleg med avstanden. For dette er ikkje ei bok på igbo om igboar for igboar, eller om nigerianarar for nigerianarar. Denne romanen er skriven på kolonispråket engelsk, i USA, for eit vestleg publikum. Dermed kjenner forfattaren seg nøydd til å fortolke sin eigen kultur og forklare kva som skjer på ein måte du ikkje vil finne i ein norsk eller i ein engelsk roman. Slik kommuniserer romanen noko om kolonitida også utanfor teksten, og slik blir også ei svak side ved romanen paradoksalt nok ein kvalitet.

Kulturstrøm

  • TMZ: Limp Bizkit-bassist Sam Rivers er død

    Limp Bizkit-bassisten Sam Rivers er død, skriver TMZ.

    Han ble 48 år. TMZ viser til en post på bandets offisielle Instagram-konto.

    – I dag mistet vi vår bror. Vår bandkamerat. Vårt hjerte, skriver bandet.

    Det amerikanske bandet ble i september presentert som et av de store på festivalen Tons of Rock i 2026 i Oslo. De har aldri spilt i Norge før.

    Rivers var med å starte bandet, kjent for «Break Stuff», «Rollin’» og «Nookie» på 90-tallet, men forlot det i 2015. Årsaken var en leversykdom forårsaket av mye alkohol. Etter en levertransplantasjon kom han tilbake tre år etterpå.

    Dødsårsaken er ikke kjent.

    en mann som spiller gitar foran en folkemengde
    Foto: Yalonda M. James / AP / NTB
  • Ingen nordmenn har klart det etter dem

    Lørdag 19.oktober 1985 ringte telefonen i leiligheten der Morten, Magne og Pål bodde i London. Det var med beskjeden om at låta deres Take On Me hadde nådd 1.plass på den amerikanske Billboard Hot 100-lista. Nå hadde a-ha den singelen som var mest spilt på radioer og mest kjøpt av folk i hele USA. Etter det har ingen nordmenn hatt musikk på toppen av den listen!

    -Vi startet på toppen sier Magne Furuholmen i intervjuet du kan høre i Musikklivet, og denne endret alt.

    Take On Me startet som "The Juicy Fruit Song", med bare melodien og riffet til Magne og Pål i deres første band Bridges. Mortens sang på refrenget er inpirert av Richard Strauss «Also sprach Zarathustra». Tempoet er like raskt som en moderne technolåt. Og videoen med tegneseriesekvensen var banebrytende, og ofte etterlignet siden.

    40 år senere listes Take On Me fortsatt opp blandt popens beste låter. Riffet gjør sangen gjenkjennlig på få sekunder. Og fortsatt er det nesten umulig å synge som Morten på refrenget, som går over 2 1/2 oktav.
    - Den var ikke laget for å være noen sing-a-long, forteller Magne i Musikklivet.

    Morten Harket, Magne Furuholmen og Paul Waaktaar-Savoy
    Foto: Michael Ochs Archives / Getty Images
  • – Bare så vidt han er en artist

    Flo Rida (46) er for mange unge studenter selve lyden av barndommen deres, og torsdag kveld opptrådte han i Norge.

    Han byr på nostalgi – ikke ulikt nylig norgesaktuelle Pitbull, en annen 2010-tallshelt innen partymusikk fra Florida.

    Og nostalgi selger tydeligvis: Amerikanerens konsert på studentfestivalen Uka – Norges største kulturfestival – ble fullstendig utsolgt.

    Men var det kveldens forestilling verdt de 800 kronene som hver student punget ut med? Overhode ikke, mener NRK P3s anmelder Even Samir Kaushik.

    Flo Rida på UKA 2025 i Dødens dal, Trondheim
    Terningkast 2 Konsert

    «Minimal innsats og gigantisk gevinst»

    ANMELDELSE: Flo Rida på Uka