Da Trude Lorentzen var 15 år gammel, tok moren hennes Mia sitt eget liv ved å hoppe fra syvende etasje på sykehuset hvor hun var innlagt. Drøyt ett år og tre måneder gikk fra hun ble syk til hun var borte.
I begynnelsen av boka «Mysteriet mamma» gjør Lorentzen det til et poeng at morens kropp treffer gress og ikke asfalt.
– For meg er det symbolsk for overlevelsen, og hvordan hjernen min har tenkt. Det er jo hjerteskjærende forferdelig. Det kommer jo ikke til å gå over. Men det går an å få et lykkelig liv igjen. Historien kan falle litt på plass inni meg ved at jeg forholder meg til den, sier Trude Lorentzen til NRK.no.
Boka ble dels til som følge av en artikkel hun skrev i Dagbladet, komprimert om sykdommen og morens død.
- Les mer: «Mamma er død. Frivillig»
Uforsvarlig utforskning
I arbeidet med boka har Lorentzen gjenlevd morens 46 år lange liv gjennom innholdet i esker på loftet til sin far. Men det tok over 20 år før hun våget seg inn i det store mysteriet. Hadde det ikke vært for sin far er hun usikker på om hun i det hele tatt hadde gjort det.
– Kanskje hadde det gått an å gå resten av livet og fortrengt. Men jeg tenker at nå når jeg har gjort dette, og vært gjennom det, så føler jeg meg mer robust totalt sett, sier Lorentzen, og legger til:
– Jeg har beveget meg farlig langt inn i å forstå depresjon. Man blir jo nesten litt deprimert selv. Jeg kom til et punkt der jeg kjente at det ikke var forsvarlig lengre.
«Mysteriet mamma» er en utforskning, og en nær personlig skildring blant annet av Lorentzens møte med det hun kaller «stemmer som i beste mening mener veldig mye». Selv om tittelen kanskje tilsier at de siste sidene skal komme med en avsløring, understreker Lorentzen at det ikke er en oppklaring med to streker under svaret hun er ute etter.
– Troen på at det finnes en fasit har jeg egentlig aldri hatt, sier hun.
Lorentzen, som også er journalist i Dagbladet Magasinet, har vært opptatt av at boka skal være som en skjønnlitterær fortelling som berører, og ikke en hevnbok og udugelig psykiatri og om hvem som har skyld.
– Jeg trengte å høre det
Lorentzen har oppsøkt flere fagfolk for å få en forståelse av hvordan hennes mor kunne bli syk over natten. Etter å ha lest morens journal er det uenighet blant dagens eksperter om behandlingsmetodene som ble brukt og som kunne vært brukt.
Sjokket over at hennes mor kunne bli psykisk syk over natten er ikke noe ekspertene deler med henne.
– De er ikke like overrasket som meg. Jeg trengte å høre at det faktisk kan skje, og at det ikke er noe jeg har fantasert. Det var viktig for meg, sier hun.
Men spørsmålet om arvelighet er likevel stort. Lorentzen innrømmer at hun ofte tenker på om det samme kan skje henne. Hun identifiserer seg veldig mye med hvordan moren var som frisk.
– Hun var, og jeg tror jeg er ganske lys til sinns, munter og utadvendt. Slik føler jeg meg, og da er det desto mer skremmende at jeg på nært hold at et menneske kunne forandre seg slik over natta. Fra å være slik hun alltid hadde vært, til å bli ugjenkjennelig, sier hun.
Fikk bedre karakterer
Etter morens død rømte Lorentzen inn i både «fotosyntese og stiloppgaver om Sovjetunionen». Hun ble ekstremt flittig på skolen som en måte å slippe å tenke på det som hadde skjedd.
– Det handlet også om å få bekreftelse på at jeg var flink, og at jeg gjorde ting riktig. Jeg følte at jeg var veldig nær ved at det kunne gå veldig galt med meg også. Det var så små marginer. Senere i livet har jeg hatt en tendens til å tro at hvis noe går dårlig, så kan det når som helst ende i avgrunnen, forteller hun.
Lorentzen har snakket med mange mennesker underveis i skriveprosessen. Fagkilder, venner og familie. Flere av dem som har blitt kjent med henne som ung voksen har fortalt henne at de har fått et inntrykk av henne som en manisk person som alltid var mer velforberedt enn andre, satt lengre på jobb og ga jernet helt vanvittig.
– De sier ikke bare det som et kompliment, innser hun.
20 prosent risiko
En av ekspertene hun var i kontakt med hadde en teori om bipolar lidelse som forklaring på morens dødsfall. En versjon der man kan fungere nesten litt over gjennomsnittet bra, og man blir sett på som et veldig ressurssterkt menneske. Til alt snur og selvtilliten rakner. Lidelsen har en like stor depresjonsfare.
– Han viste meg en graf som illustrerte livet til mamma. Hun lå litt over normalt stemningsleie, og da hun tok selvmord gikk grafen rett i kjelleren. Jeg føler jo jeg ligger litt over jeg også med tanke på jobb og skole, innrømmer Lorentzen.
Hun har spurt fagkyndige om hun også kan risikere den samme skjebnen, og svarene hun har fått synes hun er skremmende.
– Den samme eksperten sa at for dem som blir syk på den måten er det 80 prosent genetisk betinget. Hvis det var det mamma hadde, og når mine gener også er blandet med pappa sine, da er det 20 prosent risiko for meg. Det er en skremmende tanke, sier Lorentzen.
(Saken fortsetter etter bildet)
Vesentlig å bidra til åpenhet
Selvmord er et stort samfunnsproblem. Ifølge Lorentzen er det som en annenrangs død.
– Det blir så dysset ned, og blir snakket så lite om at man nesten ikke tror det skjer, sier hun.
For henne har det handlet om å tørre å gå inn i noe ubehagelig, som tidligere har vært veldig fristende å bare forte seg vekk fra. Samtidig er det kanskje litt skummelt å ikke forholde seg til det.
Likevel hadde hun ikke forutsett at så mange kunne relatere seg til historien. Hun forteller at hun nesten ikke har en samtale uten at den hun snakker med kjenner noen som er berørt av det samme.
– Overføringsverdien kan jo også gå inn på litt andre relasjoner. En pappa som dro og fant seg en ny familie for eksempel. Foreldre kan jo ta uforståelige valg og tilsynelatende svikte på forskjellige måter, sier Lorentzen, og legger til:
– Det å bidra til åpenhet tror jeg er ganske vesentlig.
Sunt å sette punktum
På nattbordet hennes ligger bøker om alt fra Albert Åberg til selvmord. Det har vært et tungt og mørkt år, men nå tror hun det er sunt at et punktum settes.
– Livet her og nå trenger jo at jeg er til stede. Jeg har fanget mammas skjebne mellom permene, og tenker at når barna blir eldre så vil jo boka være en fin måte å kommunisere med dem på. Fortelle dem hvem hun var. Historien er jo også deres historie, sier Lorentzen.
Hør Trude Lorentzen lese utdrag fra boka «Mysteriet mamma» i Kulturhuset.
- Hele innslaget kan du høre her.