Så går det altså stadig an å si noe helt nytt og musikalsk oppsiktsvekkende gjennom jazzens slitne standardrepertoar. I hvert fall når to av Narvikjazzens sterkeste tradisjonsbærere går i allianse. For Kjersti Stubø (41) er ikke bare kresen i sitt valg av låter, men også av pianist og musikalsk leder:
I verdensklasse
Jørn Øien framstår her som en gjennomoriginal og briljant arrangør i verdensklasse. Valget av de åtte kammermusikerne Musikk i Nord-ensemblet som medspillere er også et lykketreff som Øien får maksimalt ut av.
Heftig og intrikat
Her er komposisjoner av Henry Mancini, Leonard Bernstein, Cole Porter, Irving Berlin og Jobim satt i lys de aldri hadde tenkt seg men garantert ville likt. Med introduksjoner så åpne og flertydige at du sitter i garnet fra første tone, for deretter å bli satt på de utroligste prøver som lytter. Det dreier seg om de heftigste reharmoniseringer og ikke minst intrikat rytmelek hvor du virkelig kan lure på hvor vi er - inntil Kjersti Stubø lander oss med sin alltid bunnsolide ener. Hun utfordrer med leken ordløs scat-sang og utfordres elegant tilbake av strykekvartetten og blåsertrioen i ensemblet. Jørn Øiens pianospill svinger grassat og trommis Håkon Mjåset Johansen stortrives hørbart.
Tenksom
Innimellom opplever vi den store ro og tenksomhet, som i tolkningen av en Lill Lindfors-tekst, for ikke å snakke om en symfonisk anlagt intro som gir standardlåta You’ve changed nytt format. Den polyrytmiske versjonen av Queen-låta Radio Ga Ga åpner en ny verden og viser ellers strålende opptaksteknikk fra Bodøs Store Studio. Avslutningslåta Mood er en komposisjon av Narviks altfor unge døde gitarist Thorgeir Stubø, med tekst fra hans den gang 17-årige datter Kjersti Stubøs skrivebordskuff. En bønnfallende kjærlighetserklæring som du hører best alene.
How high is the sky
- Kjersti Stubø, vokal
- Jørn Øien, piano/arr
- Jon Rune Strøm, bass
- Håkon Mjåset Johansen, trommer
- MiNensemblet
- Bolage BLGCD018
