De spiste sine kamerater

Det er den uruguayanske regissøren Gonzalo Arijon som står bak filmen. Han er barndomsvenn med flere av dem som var om bord i flyet. Han er også deres fortrolige. For å kunne lage denne filmen har Arijon brukt lang tid på å bygge opp tillitsforholdet til de medvirkende, og han har evnet å lage en dokumentar som kommer nært inn på de overlevende.

For hva foregikk egentlig inni hodet på disse menneskene som fikk seg til å spise menneskekjøtt?

Gjennom intervjuer, rekonstruksjoner og besøk på stedet hvor flyet krasjet, får vi klart for oss hvilke fysiske, psykiske og åndelige utfordringer de stod overfor.

Fotograf og venn

Filmfotografen Cesar Charlone har festet filmen til lerretet. Han er også barndomsvenn av de overlevende, og skulle egentlig vært med i flyet.

Hans filmatiske grep gir oss en ubehagelig anelse om hvor innesperret disse menneskene må hå følt seg i isødet i Andesfjellene.

Ubarmhjertig skjebne

Det var en lystig gjeng som gikk om bord i flyet på Carrasco flyplass i Uruguay en varm oktoberdag i 1972. De fleste var med i et rugby-lag fra Montevideo som skulle spille vennskapskamp i Santiago i Chile. Noen hadde med seg familie og venner.

Fredag 13. oktober styrter flyet i Andesfjella, og landet på 4000 meter over havet. 12 omkom i krasjet, 5 dagen etterpå.

Mange av de som overlevde, var hardt skadet. Det fantes ingen medisinske hjelpemidler, og to medisinerstudenter måtte improvisere for å lege de skadde.

De hadde verken klær eller sko til å beskytte seg mot kulden. Om natten sov de i flyskroget, tett inntil hverandre for å holde varmen, og om dagen gikk de som var i stand til det, ekskursjoner for å finne en vei ut av marerittet.

Nytteløs leting

Uruguayanske, argentinske og chilenske myndigheter hadde satt i gang en leteaksjon, men det hvite flyet som gikk i ett med snøen, ble ikke oppdaget. De overlevende hadde funnet en radio om bord og hørte at letingen var gitt opp.

Da et snøras en dag dekket flyet, og enda åtte omkom, var fortvilelsen uendelig.

Blytung avgjørelse

Litt sjokolade og snacks og noen flasker vin var det de hadde av næring. De delte broderlig, men forrådet tok snart slutt. Det fantes ingen vegetasjon, og ingen dyr som de kunne spise. De svalgte tannpasta, de smeltet snø, og de tygget på læret på koffertene.

Avgjørelsen om å spise menneskekjøtt ble tatt under nøye overveielse. Det var en tung bestemmelse, særlig fordi det blant de døde var venner og familie.

-Vi ble tvunget til å foreta oss ting som andre mennesker ikke kan forestille seg, sier en av de overlevende i dokumentaren. En annen forteller at det hadde utviklet seg et primitivt samfunn hvor nye lover og regler ble laget.

Ideen om å spise menneskekjøtt satte i gang et skred av følelser. De var katolikker, og noen av dem trakk paralleller til den den hellige nattverd. Andre hadde sterke reservasjoner, men innså til slutt at det var den eneste måten å overleve på.

I filmen beskriver de hvordan de skar biter av kroppene, hvordan de brakk seg og hvordan kvalmen steg opp i dem.

Redningen

Roberto Canessa, Fernando Parrado og Antonio ”Tintin” Vizintin la til slutt ut på en ekstremt strabasiøs ferd over fjellene. Det var deres siste forsøk på å nå det chilenske lavlandet og finne hjelp. Underveis gjorde Tintin vendereis– det var ikke nok å spise for alle tre. Roberto og Nando fortsatte. De var19 og 20 år, hadde ingen erfaring, intet utstyr og lite å spise.

Til slutt nådde de snøgrensen. På andre siden av elven, ved foten av Andesfjellene, befant den chilenske gjeteren, Sergio Catalan, seg. Han skaffet hjelp, og 22. desember ankom et helikopter og tok med seg halvparten av de overlevende. Resten ble reddet lille julaften.

Pressen hadde fått med seg hva som skjedde, og Roberto og Nando ble straks verdenskjente. Svaret på spørsmålet om hvordan de hadde overlevd, sjokkerte en hel verden.

Prisvinner

Dokumentaren deltok i Sundance-festivalen 2008. I 2007 vant den Grand Prix du Jury under den internasjonale dokumentarfilmfestivalen (IDFA) i Amsterdam i 2007.

Det er tidligere laget flere filmer og skrevet bøker om hendelsen. Mest kjent er spillefilmen ”Alive” fra 1993 basert på Piers Paul Reads bok med samme tittel.

  Hjemmeside for 30-årsjubileet for hendelsen