–Jeg er vokst opp i et diktatur, og har gjennom førti år blitt tutet ørene fulle av hva som er en forfatters plikter. Jeg blåser i hva en forfatters plikter er. Det er boken som skal gi leseren noe vesentlig, ikke forfatteren. Han har ingen plikt på seg til verken å tale makthavernes eller opposisjonens sak. Hans eneste plikt er å skrive gode setninger.
Sentral forfatter
Kraftsalven tilhører Peter Esterhazy (født 1950). Han er ingen hvemsomhelt, men en av Ungarns ledende forfattere. Han tilhører en av landets eldste adelsfamilier; bestefaren Moric Esterhazy var en kort periode statsminister. Selv skulle Peter bli matematiker, han tok realfagsutdanning, men valgte skrivingen. Jeg møter ham i Oslo sammen med forlegger og landsmann Gabi Gleichmann. På sitt nystartede Agora forlag, et underforlag til Aschehoug, vil Gleichmann fremme ny og viktig europeisk litteratur - og starter med å gi ut Peter Esterhazy.
Først far...
Jeg snakker ikke ungarsk, Esterhazy ikke mye engelsk, så vi har forlegger Gleichmann med som tolk. Esterhazy forteller at hans politiske innsats i dag først og fremst består i å skrive på ungarsk, å opprettholde språket både som skjønnlitterær forfatter og som avis-spaltist. Han innrømmer at fremtidstroen som var sterk etter Murens fall, nå er svekket kraftig. De intellektuelles posisjon er marginalisert, mener han.
Men Esterhazy har hatt større politiske ambisjoner. I et diktatur, som det sovjetiske, er det umulig ikke å være politisk, sier han, og mener at alle bøkene hans - som gjerne beskriver hans eget familiedynasti, med romanen "Himmelsk harmoni" om faren som den kanskje aller viktigste - har hatt politisk betydning. Under alt han skriver ligger en hyllest av mangfoldet, et forsvar for den individuelle friheten. Han måtte derfor ta et oppgjør med sin egen roman, da det ble kjent, etter at "Himmelsk harmoni" var skrevet, at faren som han hadde hyllet i så varme ordelag, hadde samarbeidet med sovjetmakten.
Men det er litteraturen, og ikke forfatteren, som skal bli stående som viktig, fremholder han.
Så mor
Peter Erterhazy: 'Ingen kunst', oversatt av Kari Kemeny, Aschehoug (Agora) 2013
Esterhazy-familien var inntil 2. verdenskrig en av Ungarns aller rikeste. Kommuniststyret fratok familien all eiendom i 1948 og forviste dem fra Budapest. I sin nye bok "Ingen kunst" skriver Esterhazy en fiktiv historie om sin mor. Den er eksperimentell og lekende, med en mor som hele tiden blander seg inn i sin sønns skriving:
– Min mor var alt annet enn en tøff kvinne. Hele sitt liv var hun stengt inne i en typisk østeuropeisk tjener-rolle som hustru og mor. Men i glimt så jeg den sterke kvinnen hun kunne være, hun som kunne levd med letthet. Derfor har jeg diktet frem denne tøffe damen som elsker fotball og som på 1950-tallet redder familien unna deportasjon på grunn av sitt vennskap med Ungarns største fotballspiller Ferenc Puskas, forteller Esterhazy.
Fotball er frihet
– For meg - og for mange i Ungarn - er fotball synonymt med frihet. Går du inn i fotballspillet, glemmer du alt annet, du er fri, sier Esterthazy og fortsetter:
– I følge det ungarske selvbildet har vi ungarere alltid vært på tapernes side gjennom historien. Men midt i den mørkeste undertrykkelsen på 1950-tallet hadde vi et fotball-landslag som slo alle stormaktene. For en gangs skyld kunne innbyggerne i dette lille landet føle seg som vinnere, smiler Esterhazy, som selv var fotballspiller i sin ungdom og hadde en bror på landslaget.
Dagen før jeg møtte ham, gråt han sine modige tårer da Barcelona tapte så det sang i mesterligaen.
Romanen "Ingen kunst" beskriver altså den fiktive, fotballgale moren, og et kommuniststyrt Ungarn på 1950 og 60-tallet. Esterhazy forteller at han betrakter sin families liv som et materiale han fritt kan benytte seg av, der tar han ingen hensyn. Men det er oftere han selv setter begrensninger for hva han kan skrive enn det de rådende makthaverne gjør. Han forteller at han i dag fritt kan skrive det han vil uten å sensureres av den nå sterkt høyreorienterte regjeringen. Men han legger ikke skjul på at han er bekymret over ensrettingen fra et stadig mer nasjonalistisk styre.
Håndtering av viktig kulturarv
Når jeg spør Peter Esterhazy hva han synes om at Imre Kertesz, Ungarns nobelprisvinner i litteratur, en mann som har skrevet om de største overgrep mot ungarske jøder fra nazistene under 2. verdenskrig, nå har gitt sine litterære arkiver til Tyskland, av alle, fordi han ikke stoler på at materialet vil bli ivaretatt i Ungarn, svarer Esterhazy diplomatisk:
– Jeg forstår hans beslutning, men de kunne nok tatt vare på det i Ungarn også. For den senere litteraturforskningen hadde det vært bedre å plassere materialet i Ungarn. Men det blir jo å staturere et eksempel; det er ikke noe godt tegn for Ungarn at en av verdens mest anerkjente forfattere ikke har tro på kulturforståelsen hos styresmaktene i sitt eget land.
Ja, litteratur blir nødvendigvis politisk, i et land der friheten og demokratiet trues. Jeg må spørre ham, selv om det ofte er et spørsmål der man enten ikke får svar, eller svarene blir svulstige: Hva kan litteraturen da gjøre? Kan den skildre samtidige kriser i samfunnet?
Kunstens muligheter
– Litteraturen er et langsomt dyr, sier Peter Esterhazy. Den kan ikke kommentere det som skjer i øyeblikket, men kommer alltid i etterkant. Den analyserer ikke opprinnelsen til den økonomiske krisen, for eksempel, men kan vise at det finnes andre verdier enn økonomenes. Litteraturen viser at det finnes flere måter å betrakte verden på.
Og han konkretiserer:
– At det tunge i livet også er fylt av letthet, har vi lært av Mozart. At mennesket hvert øyeblikk kan fornedres, har vi lært av Imre Kertesz og hans bøker om holocaust. At livet er mangfoldig og kan betraktes på ulike måter, lærer vi av å betrakte stor kunst. Så svaret er enkelt: Uten kunsten ville vi vært blinde og døve.
Det mener jeg oppriktig, nikker Esterhazy ettertenksomt.
Hør intervjuet med Peter Esterhazy (Kulturhuset, NRK P2, 14.05.2013)
