Vi drukner i litteraturpriser

– Prisene har mistet mye av sin betydning som et virkemiddel for å bli sett eller få økt salg som kunstner, sier Tom Kvisle, som er rektor på Westerdals i Oslo.

Som perler på ei snor

Torsdag skal Brageprisen deles ut for, blant annet «å hedre gode, norske forfatterskap». Uka etter skal en forfatteren få Bokhandlerprisen. Hele året kommer de, som perler på ei snor: Kritikerprisen, Sultprisen, Amalie Skram-prisen og Aschehougprisen.

– Trenger vi alle disse prisene?

– 60 priser er for mange. Veldig få av disse prisene skaffer prismottakeren og organisasjonen den synligheten de ønsker og kanskje fortjener, sier Kvisle.

– Nei, det er jeg ikke enig i, sier direktør i Bokhandlerforeningen, Trine Stensen.

– Det er et mangfold av priser som treffer ulike målgrupper og forfattere. Vi har priser for både barn- og ungdomsforfattere, oversettere og debutanter, sier hun.

– Gir et mangfold

Blix-prisen, Cappelen-prisen, Emmausprisen, Gyldendalprisen og Melsomprisen.

Stensen mener de ulike avsenderne av prisene, gir prisdrysset et mangfold og gjør at de treffer ulikt i forhold til både publikum og forfatterskap.

– Noen er det jo leserne selv som kårer, Bokhandler-prisen er det bokhandlere over hele landet som velger ut, andre priser er det faglitterært råd som bestemmer. Det gir ulik oppmerksomhet og treffer ulike lesere.

– Et markedsmessig rotterace

Oktoberprisen, Den norske leserprisen, Nynorsk litteraturpris og P2 lytternes romanpris.

Rektor Kvisle på Westerdals mener at prestisjen synker når man vet at det er 60 andre priser som også deles ut innenfor samme fagområde.

– Det er et markedsmessig rotterace, ikke minst nå før jul. Og med det antall bøker som utgis i Norge er det få som oppnår særlig synlighet i media. I det henseende er det nok en del bøker som kan løftes noe frem på grunn av disse prisene. Men, det er viktig at de ikke blir for mange, eller at prisene slår hverandre i hjel.

– Hva bør gjøres?

– Man må ta en runde med selvransaking innenfor bokbransjen og se om det er lurt at så mange priser eksisterer side om side. Kanskje er det ikke naturlig at hver by og hvert dalføre skal ha sin egen litterære pris, sier han.

Han mener bokbransjen må ta noen valg og fjerne noen priser.

– Kanskje kunne man dele ut Brageprisen annen hvert år for å heve medias interesse og prestigen det er å få den.

En pris i året

I Sverige har man én stor litteraturpris, Augustpriset, som er med på å løfte et forfatterskap hvert år.

– Kunne det være en idé å gjøre noe slik i Norge?

– Det ene utelukker ikke nødvendigvis det andre. Det kan være en mulig løsning. Men, det å kunne løfte frem ulike sjangere, som fagbokforfattere, oversettere, og barne- og ungdomslitteraturforfattere - ikke bare bestselgere er også bra. Å anerkjenne flere synes jeg er en god idé, sier Trine Stensen.

– Bra for leserne med mange priser

Samlagsprisen, Sultprisen, Tarjei Vesaas debutantpris og Tidens skjønnlitterære pris.

Leder i Bragerådet, Kari Marstein, tror ikke man vil finne noen bransjer det er for mange priser.

– Vi har kanskje ikke en monolitt, men det er bare en fordel for leserne. De får pekt på flere ulike bøker i løpet av et år, sier hun.

– Kan Brageprisen bli som den svenske Augustprisen i styrke og kraft?

– Det er ikke sikkert vi vil bli så spisset som svenskene, som bare har en pris. Der er det kun én bok som får all oppmerksomheten blant svenske bøker, da forsvinner mange andre, sier Marstein.