På 1950-tallet hadde partiet Høyre og konservative tanker dårlige kår i Norge. I 1957 fikk Ap rent flertall ved Stortingsvalget. Høyre hadde vært utenfor regjering i flere tiår. Og den eneste ideologiske kraften på høyresiden var det næringslivsvennlige og liberalistiske ”Libertas”. Det ville noen unge menn gjøre noe med. 8. november 1957 kom kvartalsskriftet Minerva ut for første gang.
Lars Roar Langslet, som da bare var 21 år gammel, ble tidsskriftets første redaktør. En posisjon han hadde i 11 år. Foruten Kjell Hansen, Tore Lindbekk, Gudmund Stang, Knut Bøckman og John Elden som drev tidsskriftet, var en rekke senere kjente samfunnsaktører tilknyttet kretsen: Jan Otto Johansen, Erling Nordvik, Rolf Presthus, Jan P Syse, Svenn Stray og Erling Nordvik. Også Per Lønning, Inge Lønning, Peder-Wilhelm Bøckman, Halvor Stenstadvold og Francis Sejersted må nevnes.
De fleste i Minerva-kretsen kom fra distrikts-Norge for å studere humanistiske - og samfunnsvitenskaplige fag i Oslo på begynnelsen av 1950-tallet. De meldte seg inn i Den Konservative Studenterforening og deltok aktivt i de den gang så viktig møtene i det norske studentersamfunn.
De som utgjorde den innerste kretsen var alle rundt 25 år. Og disse bråmodne unge menn satt en ambisiøs dagsorden: De ville bygge en prepolitisk plattform for konservativ tenkning. De ville klargjøre og videreutvikle en ideologisk refleksjon som skulle bevisstgjøre både partiet Høyre og konservative mennesker.
Minerva ønsket å være et bindeledd mellom en akademisk og en politisk offentlighet. De vil revitalisere idédebattene på konservativ grunn – ikke et liberalistisk. De ville skape et møtested mellom kultur og politikk – et intellektuelt forum med en politisk målsetning. Målet var å bidra til en ”konservativ rennesanse”.
Minerva-kretsen mente at partiet Høyre måtte finne tilbake til sine konservative røtter. Og da måtte en diskutere de grunnleggende spørsmål. Dette var spørsmål de mente sirklet rundt eksistensielle spørsmål - rundt individets behov for tilhørighet, sammenheng og tradisjon. De ville diskutere sentrale trekk ved menneske og samfunn: såkalte ”prinsipielle forestillinger” skulle drøftes.
Kretsen mente vilkårene for menneskelig frihet og selvrealisering i en moderne verden med ukontrollert kapitalisme og ukontrollert statsmakt var kraftig svekket. De delte etterkrigsgenerasjonens eksistensielle bekymringer og følte at det moderne massesamfunnet led av et kollektivt meningstap. Det var et etisk alvor som preget dem. Med et konservativt menneskesyn og tanker om forholdet mellom individ og samfunn, mellom stat og samfunn var det en klar etikk som skulle gi en konservativ politikk retning: Mennesket kunne bare realisere seg selv og ha frihet ved å føle tilhørighet, ved å være en del av noe større. Minerva-kretsen la til grunn guds lov manifestert i tradisjoner og overføringer over tid. Slik ville de fornye konservatismen med en etiske orientert samfunnstenkning.
Et viktig bakgrunnsteppe for å forstå gruppens akademiske og politiske tilnærminger, er deres samtid hvor religion hadde mistet legitimitet i samfunnsdebatten. Minerva-kretsen ønsket å koble religion og politikk. De politiske problemene var i stor grad religiøse og moralske problemer. Derfor ville de mobilisere kristendom mot samfunnsoppløsning og verdinihilisme, mot ”avhumanisering” i en teknologisk optimistisk sosialdemokratisk orden og rå kapitalisme. Mennesket var mer enn materie – det var også ånd. Mennesket var ikke et isolert individ. Individet hadde kun meningsfull eksistens i fellesskap. Mennesket skulle ikke krenkes i fellesskap, men inngå i fellesskap.
Minerva-kretsen mente at liberalismen og sekularismen ikke hvilte i noe absolutt, og dermed ikke hadde styrke mot ondskapen. De så en intellektuell forfallshistorie ved moderniteten og Guds død. Politikk var skilt fra moral og dermed var det bare makt igjen. Det å gå fra et ”organisk fellesskap” til staten som forvalter av ”folkets vilje” ville ende i diktatur. De ville derfor plassere mennesket innenfor et religiøst univers som ga mennesket og samfunnet en bestemt plass. Kristen naturrettstenkning er her viktig. De mente at fornuften alene vil føre menneske til følelsen av absurditet og angst. Religionen må gi svar på livets mysterier.
Forfatteren Johannes Løvhaug gir oss en idéhistorisk gjenomgang av Minerva-kretsen og deres samtid. Han viser oss hvor viktig eksistensielle spørsmål var for kretsen og fremhever deres søken i religionen. Forfatteren viser hvordan kretsen leste Camus, Sartre, Heidegger, Husserl og Buber. Spesielt Heidegger stilte viktige spørsmål for samtidens unge intellektuelle. For Heidegger var kampen mot modernitetens nihilisme en stadig søken og refleksjon over hva det vil si å være menneske, eller ”derværen” (Dasein). Hos Heidegger blir menneskets vesen og mulighet til selvrealisering knyttet til sted, historie og tradisjon. Dermed blir konservativ eksistensialisme uten radikale frigjørings - og revolusjonsaspekter.
Hovedmotstanderen til Minerva-kretsen var samtidens dominerende positivistiske tenkning som de mente ville fremmedgjøre individet, bidra til normoppløsning og til smuldring av de kulturelle - og meningsbærende tradisjoner. En positivisme-kritiske tilnærming delte de med datidens ledende radikale intellektuelle som bla Hans Skjervheim og Jon Elster.
Positivismen dominerte samfunnsvitenskapene etter andre verdenskrig og dominerte velferdsstatstenkingen i Arbeiderpartiet. Positivistene mente at det meste kunne planlegges og organiseres ned til minste detalj. Positivismens inspirasjon var hentet fra naturvitenskapen – hvor en kunne få eksakt viten. Positivismekritikerne mente at positivismen var farlig fordi den baserte seg på et feilaktig menneskesyn: Den objektiviserte mennesket og bidro dermed til en ”avhumanisering” av samfunnet.
Minerva-redaktøren Lars Roar Langslet var sterkt preget av professor Winsnes som etablerte institutt for idéhistorie ved Universitetet i Oslo etter en stor feide med daværende filsosofi-høvding Arne Næss. Arne Næss var positivist, mens Winsnes var mer kultur og etisk orientert. Det passet Langslet.
Debatten mellom Næss og Winsnes var hard. Næss søkte svar i vitenskaplig erkjennelse og empirisk forskning. Winsnes hentet inspirasjon fra kulturarven. Winsnes mente kulturens sammenbrudd lå i tapet av metafysiske verdier – og en manglende ”åndelighet” Han ville tilbake til antikkens tenkning og religion og ikke minst til den kristne naturrettstenkning.
Det som sto på spill, i følge debattantene, var intet mindre enn det filosofiske grunnlaget for en demokratisk orden – selve sivilisasjonens fundament.
Tidsskriftet brukte ikke mye tid på konkrete politiske spørsmål, men mer på å gå i dybden i konservative tanker. Spennende. Men samtidig var denne manglende evnen til å koble teori og praksis en av årsakene til at tidsskriftet på slutten av 1960-tallet slet og gikk inn i 1972. Minerva klarte ikke å tilpasse seg en ny tid med Vietnam-krig, flere studenter og et generelt mer radikalt offentlig debattklima. De klarte ikke å materialisere politiske svar – og dermed ble de en periferi i den politiske offentlighet.
Men Minerva-kretsen etablerte et viktig konservativt forum på 1950-og 60 tallet. De knyttet til seg mange konservative studenter som senere fikk ledende posisjoner i samfunnet. Minerva var en viktig konservativ motvekt til det sterkt liberalistiske ”Libertas” som på denne tiden øvde stor innflytelse på et svakt Høyre. Minerva-gruppen ville flytte tyngdepunktet fra økonomi til filosofi og kultur. De vil flytte fokus fra ensidig liberalisme til mer ”konservatisme”.
”Politikk som idékamp” er en god bok. Forfatteren Johannes Løvhaug har gjort et grundig arbeid som han har skrevet ut til en god fortelling. Skulle jeg være kritisk, vil jeg si at forfatteren har lagt seg på en svært vennlig tilnærming til stoffet og muligens en noe overvurdering av kretsen. Løvhaug er også omstendelig og tidvis vel akademisk i sine utlegninger.
Men Løvhaug leverer en interessant historie om Minerva-kretsen og ikke minst om den samtiden de opererte i. Boken bør leses av alle som var samfunnsengasjert på 1950 og på 1960-tallet. Men også vi som knapt var påtenkt da – bør lese den for å få et rikere bilde av vår nære intellektuelle og politiske idéhistorie.
