Norske Frank ble drept i grusomt raseeksperiment

I en dokumentar på NRK1 i kveld fortelles en av de mest bisarre historier fra Den andre verdenskrig. Frank Sachnowitz (17) fra Larvik og over hundre europeiske jøder ble gasset for at forskerne ønsket å lage en jødisk skjelettsamling.

Svaret på gåten lå lenge gjemt i en kjeller på Universitetet i Strasbourg. NRK Brennpunkt har som første medie fått lov til å besøke det makabre åstedet for et av de verste utslagene av raseideologisk forskning.

Bestilte jødiske skjeletter

Dette prosjektet ble satt i gang av den unge professoren August Hirt ved Anatomisk Institutt ved Universitetet i Strasbourg i det tyskokkuperte Frankrike. Han var en sentral forsker i det nazifiserte og kvasivitenskapelige raseforskningsinstituttet Ahnenerbe (Slektsarven), som var direkte underlagt SS-sjefen Heinrich Himmler.

Fra før hadde instituttet hodeskaller fra en rekke folkeslag, men ingen jøder.

«Krigen i Øst byr oss nå mulighet til å bote på denne mangelen. I de jødisk-bolsjevikiste kommisærene, som utgjør en motbydelig men karakteristisk type undermennesker, har vi mulighet til å skaffe oss et betydelig, vitenskapelig dokument, hvis vi sikrer oss hodeskallene deres», skrev August Hirt til SS-sjefen Heinrich Himmler.

Han mente også det hastet med å anskaffe seg jødiske skjeletter for snart ville dette være en utryddet rase i Europa.

Utvelgelsen

Det var to av Ahnenerbes menn som fikk i oppdrag å plukke ut fangene. De ankom konsentrasjonsleiren Auschwitz i begynnelsen av juni 1943 og valgte ut 109 jøder i løpet av bare én time, trolig fordi de selv var redd for å bli smittet av tyfus.Sykdommen herjet på dette tidspunktet i konsentrasjonsleiren.

Forskerne plukket også ut seks ikke-jøder, trolig slavere. Ingen vet i dag hva som skjedde med disse seks ikke-jødene.

Alle de kvinnelige jødene i skjelettsamlingene ble plukket ut fra blokk 10 i Auschwitz, som var blokken der det ble utført eksperimenter på fangene.

Forskerdelegasjonen plukket ut både syke og friske. De var ute etter folk de mente hadde et typisk jødisk utseende.

Sendt til Strasbourg

De utvalgte ble satt i karantene i Auschwitz på grunn av tyfus-epidemien. Konsentrasjonsleiren Natzweiler-Struthof var redde for å få inn smitte, så derfor måtte de vente på å få reise dit. Flere døde trolig mens de satt i karantene. I midten av juli var det bare 89 som levde.

Fangene ankom Natzweiler-Struthof, bare tre kvarters kjøring fra Strasbourg, den første uka i august. Da levde bare 86 personer - 29 kvinner og 57 menn.

De fleste av de utvalgte var greske. I tillegg til Frank Sachnowitz fra Norge, var to franske, én polsk og sju belgiske. De øvrige var fra Polen og Tyskland.

Jøden fra Larvik

I 1940 var det omkring 2100 jøder i Norge. Mange klarte å flykte, men den 26. november forlot skipet "Donau" Oslo med i alt 532 jøder.

Første desember ankom de dødsleiren Auschwitz, vest for Krakow i Polen. Blant disse var familien Sachnowitz fra Larvik. I denne og flere mindre transporter ble totalt 772 jøder deportert fra Norge. Bare 34 overlevde krigen.

Familien Sachnowitz - mor, far, tre døtre og fem sønner - drev forretningen ”Ekko Manufaktur og Dametøy” i Prinsegata i Larvik. Bare guttene i familien overlevde utvelgelsesprosessen på rampa, der SS-leger bestemte hvem som skulle sendes direkte i gasskammer og hvem som skulle bli slavearbeidere til de stupte av utmattelse, underernæring og sjukdom.

Franks siste dager

Samuel Steinmann fra Oslo kjente familien godt. Han er i dag den siste gjenlevende av de jødene som ble sendt til Auschwitz og var den siste som så Frank i live.

Samuel overlevde fordi han fikk jobb på sykestua som vasker, pleier og likbærer. Han forteller til Nrk Brennpunkt om sitt farvel med Frank.

Franks storebror Herman Sachnowitz gjengir i boka ”Det angår også deg” den gripende historien om hvordan han overlevde ved å lyve på seg en bakgrunn som trompetist og dermed kunne få en plass i leirorkesteret. I boka beskriver han hvordan Frank ble stadig dårligere av forskjellige sykdommer utover seinvinteren og våren – og hvordan han selv drev en desperat jakt på alt mulig spiselig som kanskje kunne redde lillebrorens liv:

«På en måte kan jeg si at den 14. mai 1943 ble den siste dagen av min ungdom. Frank var så svak og så plaget av smerter at jeg måtte få ham på Revier (sykestua, red.), enda dette stedet stod for oss som forværelset til krematoriet. Jeg snakket med ham om og om igjen, og fremholdt at jeg selv var blitt reddet på Revier, og at også han var sluppet ut igjen etter dysenterien. Men et eller annet sa oss at for Frank var det ingen redning denne gangen.

Hele natten til 15. mai lå Frank og jeg side om side i køyene våre. Her i Buna stod køyene i lange rekker, to og to i bredden. Vi visste at de få timene vi ennå skulle ha sammen, ikke ville rekke til å fortelle hverandre hva vi tenkte og følte, men det gjorde heller ikke ord.

I dager, uker og måneder hadde vi holdt tårene tilbake. Vi hadde bitt tennene sammen og tatt alt som det kom, med vekselvis overgivelse og forbitret trass. Nå lot vi tårene strømme, og vi lå og holdt tett om hverandre, strøk hverandre over hender og hår i livets siste timer. Iblant blusset den indre smerten opp i desperasjon. Iblant svartnet alt i den dypeste håpløshet. Frank så sin situasjon klart og tydelig. Det var lett å merke. Jeg så den like klart, men vi snakket ikke om det.

Franks skjebne ville bli min skjebne, slik følte jeg det. Vi var de siste igjen av familien Sachnowitz. Jeg husker ennå varmen i Franks stemme da han snakket om epletrærne i haven hjemme. Hver eneste en i familien hadde hatt sitt eget epletre. Far hadde plantet dem etter som vi kom til verden og vi var blitt umåtelig stolte av dem».

Neste kveld gikk Herman til sykestua for å besøke broren:

«Jeg løp langs husveggene, fra sykerom til sykerom og ropte på Frank. Ingen svarte. Jeg fortsatte å rope. Da kom det ut en ung mann i fangedrakt, tynn og elendig, glattraket på hodet som alle vi andre. Det var min venn Samuel Steinmann. ”Leter du etter bror din?” spurte han. ”Ja.” Han kom langsomt mot meg. Jeg visste det allerede. Noe gikk i stykker i meg før han hadde sagt det. ”De har sendt ham vekk».

Gasset for ikke å skade

Natzweiler-Struthof hvor Frank ble sendt, brukte på den tiden ikke gass og hadde knapt jødiske fanger. Men Hirt ville gasse likene for å unngå skader på skjelettet.

Like utenfor leiren brukte de et kjølelager for en lokal restaurant som gasskammer. Matlageret var tett, så derfor egnet det seg.

Etter gassingen av de 86 jødene ble også andre gasset i samme kammer, hovedsaklig for å teste ut ulike typer gass og doser nazistene eksperimenterte med. Gasskammeret ligger vis á vis restauranten, som fortsatt er i drift.

Fikk filme i dødskjelleren

Likene ble fraktet til Universitetet i Strasbourg og lagt i en blanding av alkohol og formalin for å holde seg hele. Hirt måtte utsette oppstarten av skjelettsamlingen fordi han manglet riktig utstyr. Han ventet på en maskin til å flå likene med - den samme typen maskin man bruker til å flå dyrelik. Maskinen var vanskelig å få tak i fordi det var krig, derfor ble likene liggende.

Ingen har fått filme oppbevaringsboksene i kjelleren på Anatomisk Institutt, men universitetsledelsen åpnet dørene etter gjentatte henvendelser fra NRK Brennpunkt.

Kjelleren er som den var. En stram lukt av formalin kjeller og sterke vaskemidler slår imot den som kommer inn. Selv boksene hvor likene lå lagret er inntakte. Spesielt nok brukes de fortsatt til å oppbevare lik, men nå er det kropper fra folk som har donert sine kropper til medisinsk forskning.

Forsøkte å brenne likene

Da Tyskland var i ferd med å tape krigen og de allierte nærmet seg Strasbourg, fikk Hirt og hans assistenter panikk og begynte å kutte opp og brenne likene, trolig for å skjule sporene etter sin virksomhet. Men de rakk ikke å kvitte seg med alle likene før de flyktet.

De hadde også skåret av alle tatoveringene med fangenumrene fra armene til jødene, så de skulle være umulig å identifisere. Likene og kroppsdelene ble deretter lagt i en umerket massegrav.

Vi vet ikke hvor mange lik som ble brent. I følge legen Raphael Toledano som har forsket på dette i åresvis, er det også mye som tyder på at 12 bokser med kroppsdeler ble sendt fra universitetet til Østerrike.

Toledano har prøvd å spore opp informasjon om dette, men uten hell. Vi vet derfor ikke om alle eller hvor mange av jødene som faktisk er begravet i fellesgraven der de nå ligger.

Identifisering

Den tyske journalisten Hans-Joachim Lang har også gravd lenge i denne historien. Hans interesse våknet da han fikk et dokument fra sønnen til en av Hirts assistenter, Henri Henripierre, en fransk tvangsarbeider.

I hemmelighet skrev han ned fangenumrene før de ble fjernet fra kroppene. Disse fangenumrene gjorde det til slutt mulig for Lang å identifisere de 86 jødene. I 2004 utga han boken «Die Namen der Numern» om saken.

Fant parterte lik

Da allierte styrker nådde fram til Strasbourg i 1945, lå de myrdede jødene stadig i kjelleren på instituttet. Noen kropper var delvis dissekert, andre var intakte.

De 86 jødene, som Hirt hadde fått fjernet alle kjennetegn på, ble lagt i en massegrav på den jødiske kirkegården i bydelen Cronenbourg som ligger i nærheten av Strasbourg. En minnestein med alle navnene er satt opp.

August Hirt ble aldri dømt for sine forbrytelser. Han gjemte seg hos en bonde frem til 2. juni 1945. Han tok han sitt eget liv med pistol.

Hirt hadde lite å leve for. Amerikanske bomber utraderte villaen hans og drepte hustruen og deres tolv år gamle datter høsten 1944.