Jesse Malin er syk

En rekke punk- og garageband, blant dem D Generation, rundt om i New Yorks nedre øst fikk nyte godt av Jesse Malins gitarspill og stemme på 1990-tallet.

Jesse Malin, fotografert et eller annet sted på Lower East Side.

Musikalske drikkekompiser

Men så kom skjebneprinsen ridende inn blant høyhusene: Ryan Adams. Den kritikerroste artisten som hadde hypersuksess i fjor med "Gold". De to ble kompiser og svirebrødre, og kom på en genial idé i femtida en morgen på barkrakkene: Jesse spiller inn plate med låtene sine, Ryan produserer.

Som sagt, så gjort. Seks dager tok det å spille inn "The Fine Art of Self Destruction", og dette har mange anmeldere lagt vekt på i bedømmelsen av plata. Enten fordi de mener plata ikke er nok produsert, eller fordi de liker det rå, upolerte preget.

Men hvem likner han på?

Ryan Adams er flasket opp på country, og har fått inn punkrock-referansene etter hvert. Jesse Malin er mer av en rocka asfaltcowboy som har roet seg etter hvert.

En kar som helt klart har inspirert begge to, er Neil Young. Den slentrende, men likevel nervespente "Brooklyn" er ett eksempel. Dagbladets anmeldelse mener å finne Springsteen som en tydelig inspirasjonskilde, en lenke jeg ikke begriper noe som helst av.

Og så var det vokalen

Noe annet jeg sliter med å ta inn i Dagbladets korte begrunnelse av terningfireren sin, er påstanden "dessverre gir Malins begrensede vokalferdigheter ham lite spillerom". Malin klarer tvert imot å fikse oppgaven med å gi låtene vokalt særpreg: Det desperate så vel som det tilbakelente som grenser mot likegyldighet. Hør live-klippene fra BBC nedenfor, hvor Malin er alene i studio med kassegitar.

Og der Marta Breen hører Simon and Garfunkel i "Riding on the Subway", hører jeg Gomez. Jaja. Kanskje det er jeg som er teit.

I Store Studio spiller Jesse Malin låtene "Queen of the Underworld", "Wendy", "Brooklyn" og, passende nok, "Christmas". Det blir bare Jesse, en gitar og en krakk som sikkert kunne lent seg mot en påtatt sliten bar i Lower East Side. Kom og hør!

Av Ingrid Sande Larsen