Faens fantasy!

En av mange irriterende fantasy-skapninger: Husalven Dobby. Foto: Reuters.

Den samlede norske stall av a-kjendiser har nok en gang vært på dugnad. Lykkelige stiller de ungene sine til disposisjon for promo-kampanjer fra filmdistributørene som skal selge oss enda et bedritent overprodusert tulle-eventyr.

Hm

Vi havner i stuss og lurer på i alle fall tre ting:
1. Hvor mye koster en kinobillett?
2. Hva er grunnen til at landets rikeste og mest profilerte selger ungene sine så billig?
3. Er det virkelig slik at Jens Stoltenberg syns det er stas å tre tryllehatt på ungen sin og komme i avisa som profilert Potter-far og Potter-fan?

Synes Jens det er stas å tre tryllehatt på ungen sin og stå fram som dedikert Potter-far?

Dessuten ber vi om at verden forskånes fra flere filmer om naive unger på tryllekurs eller kortvokste gnomer som må redde verden fra den ultimate ondskap. Vi orker ikke flere fantasifulle fortellinger fra paralelluniverser der landskapet er islandsvillt og tåka alltid ligger i knehøyde.

Fantastiløs fantasy

Det mest enerverende med fantasifortellingene er at de er så lite fantasifulle. Viktige beskjeder er alltid skrevet på gulnet papir. Hverdagsobjekter som gullringer eller drikkebeger er utstyrt med overnaturlige krefter. Det kommer alltid en skjeggete mann som enten er vis eller ond. Det er alltid en eller annen med deformerte ører som skal løse floka.

Det er alltid noen veldig engstelige og spinkle skikkelse som må overvinne sin egen redsel for å kjempe den gode sak og redde livet til hele familien, menneskeheten eller kloden. Kvinnfolka er alltid ferme og kjolene er støtt fotside. Man kler seg i strie og filt eller skinn. Hvorfor har man ikke viskose i paralelluniversene ? Hvorfor er det alltid ekko når den gamle skal si noe klokt ? Hvorfor blafrer det alltid i lysene ? Hvorfor har helten alltid store og oppspillte øyne?

Marianne Krogness drar også barna med seg på Potter-skumlerier. Foto: Anita Arntzen/Scanpix

Trenger medisin, ikke kino

Vi kan akseptere at noen lager fantasyfilmer. Det er helt ok at de er stilsikre og bruker den faste formelen fordi de ikke finner på noe annet i farta. Det som må opphøre er den masete måten fantasyfans utøver sin virksomhet på.

Det er pinlig at alle a-kjendisenes barn må vimse omkring med tryllehatter og fylle to avissider med sin ravende Potter-mani. Det føles direkte sykelig når et hundretalls voksne mennesker ifører seg juteposer og skinntøfler og ligger i telt i fjorten dager for å få de ferskeste bilettene til "Ringenes Herre". Hvis man er så ubekvem i sin samtid at man konstant må rømme til andre verdener, trenger man medisin. Ikke kino.

Det aller mest irriterende med fantasyfans er likevel at de blir blodig fornærmet hvis man påpeker at de er patetiske.

Av Harriet Karoliussen og Anne Sandvik Lindmo