Redd for standup

Pernille Sørensen: Stand-upkomiker (les: Anne-skremmer) og en av de tre Melonas.

Den samme engstelsen dukker opp når noen spør om jeg vil høre en veldig, veldig morsom vits. Da har man lagt noen veldig tydelige føringer på det som må skje de neste sekundene eller minuttene. Vitsefortelleren må fremføre historien, hun må få med alle detaljene og huske kronologien, hun bør holde tempo og flyt og ha sånn passe ålreit timing.

Allerede her går det ofte galt. Strukturen klusser seg til, man glemmer en liten faktabit og må gå en omvei. Uansett stiger spenningen mot slutten, både fortelleren og den som lytter gjør seg klar til poenget. Det er som regel et litt skuffende øyeblikk.

Vitser er nesten alltid litt dårligere enn man hadde håpet. Og allikevel må man le. Enten et fnis og litt klask på låret eller aller helst noen høylytte, fine hoho. Det er ikke noe mer fornærmende enn å møte en vits med øredøvende stillhet. Sånt kan gjøre ende på vennskap og skape bitter strid.

Alt det bare på grunn av en vits. Og tenk da hvor mye press som oppstår i forkant av en kveld med stand-up? Man stenges inne i et rom proppa med mennesker som deler den samme frykten: hva om vi ikke ler?! Tenk at sånt kalles underholdning. Er det ikke heller tortur?

Av Anne Sandvik Lindmo