Nei til kaffebordbøker!

"Pornstar" av Ian Gittler - en kaffebordbok som faktisk kan leses. Foto: Simon & Schuster.

Det er jul og høysesong for kaffebordbøker. Vi snakker om påkostede bøker i stort format, med store bilder og en solid innbinding. Innholdet i slike bøker er vanligvis omvendt proporsjonalt med utseendet: Jo mer overdådig utstyrt, desto mindre substansielt er innholdet.

Her kan nevnes at det gikk med 200 kg gulltrykk i produksjonen av Ari og Märtha Louises "Fra hjerte til hjerte".

Tvinger seg frem

Kaffebordboken er – som navnet sier – ikke ment for bokhyllen, men for kaffebordet. Noe av det mest irriterende med dem er nettopp det faktum at de ikke passer inn i bokhyllene. Bøkene motsetter seg å gjemmes bort i bokhyllene, og har et format som nærmest tvinger en til å la dem ligge fremme.

Dette er bøker som skal vises frem, ikke leses. Man ønsker å vise gjester hva slags smak – hvilken kulturell orientering – man har. Slik sett er det stor forskjell på en kaffebordbok om popkunst og "Fra hjerte til hjerte". På den annen side er det neppe noen som lar seg overbevise om at du har veldig god greie på forskjellen mellom Warhol og Rosenquist bare fordi du har en kaffebordbok om popkunst liggende.

Leselig - og dermed mislykket

Det finnes enkelte kaffebordbøker som er leselige – de mislykkes imidlertid gjerne i forhold til kaffebordbokgenren. Et eksempel på dette er fotografen og forfatteren Ian Gittlers "Pornstar" (1999). Gittler hadde satt seg fore å lage en glossy kaffebordbok om pornostjerner, der han skulle fremstille dem mest mulig glamorøst.

Forfatteren begynte imidlertid raskt å føle et sterkt ubehag ved hele bransjen og de menneskene som arbeidet i den, og ubehaget vokser seg stadig sterkere utover i boken. Det er en bok man blir trist av å lese. Og tristhet skal egentlig ikke finnes i kaffebordbøkenes verden. Så en av de ytterst få vellykkede kaffebordbøkene jeg kjenner til, er vellykket blant annet fordi den mislykkes som kaffebordbok.

Kramers kaffebordbok

I en episode av Seinfeld får Kramer ideen å lage en kaffebordbok om kaffebord. Vennene hans avviser ideen, men han får boken utgitt, og vips er han å finne på store talkshow. Noe av det geniale med Kramers bok, er at den har utfellbare ben, slik at den kan forvandles til et virkelig kaffebord.

Den av årets norske kaffebordbøker som er kommet nærmest en realisering av Kramers visjon, er Dinamo Forlags utgivelse "Det Høieste Høie", der et begrenset opplag riktignok ikke kan omgjøres til et kaffebord, men i det minste er det mulig å kjøpe med et kaffebord. Den er dog ikke av samme format som Helmut Newtons 50 x 70 cm store og 30 kg tunge erotiske kaffebordbok. Her måtte rett og slett kaffebordet følge med.

Fornærmende

Det positive med kaffebordbøker er at de reflekterer det faktum at bøker også er gjenstander. Når en bok ikke leses, er den en ting blant andre. Men i Store Studio er vi så håpløst reaksjonære at vi mener at bøker primært er til for å leses. Og der kommer kaffebordbøkene nesten uten unntak til kort.

I grunnen er det også litt fornærmende å få en kaffebordbok, da det neppe kan tolkes på annen måte enn giveren mener at du ikke er i stand til å lese en skikkelig bok eller eventuelt ikke har tatt seg bryet med å finne en som kunne være av interesse for deg.

Store Studio melder unisont: Vi vil ikke ha kaffebordbøker til jul. Ikke har vi kaffebord, heller.

Av Lars Fr. H. Svendsen