De ukrainske velgerne har gitt sin støtte til partier som lover å reformere landet etter europeisk mønster. Det har de gjort med solid flertall i et redelig gjennomført valg. Valgets vinnere ønsker også at Ukraina skal melde seg inn i EU, og ikke i Putins alternative Eurasiske union.
Selv om flertallets mening er klar, var valgdeltagelsen skuffende lav, og deler av landet kunne ikke stemme. Det siste skyldes den russiske anneksjonen av Krim, og at russiskstøttede opprørere kontrollerer deler av de to regionene Donetsk og Luhansk. 27 av parlamentets 450 seter vil derfor stå tomme.
Evner valgvinnerne reform?
Det altoverskyggende spørsmålet framover er om reformviljen kan bli til reformevne. Den langsiktige effekten av Ukraina-krisen, både for ukrainerne selv og for resten av Europa, avhenger av dette.
Klarer ikke Ukraina å riste av seg korrupsjonen og vanstyret som har preget landet i post-sovjetisk tid, blir det ingen eurointegrering - uansett hvor mye velgerne måtte ønske dette.
Det er særlig tre forhold som utfordrer reformevnen. For det første har landets politikere lang tradisjon for å sette personlige ambisjoner foran fellesskapets interesser.
Oransjerevolusjonen i 2004-2005 gav også en gylden mulighet til reform, men denne ble skuslet bort i maktkamper og intriger. De eksterne rammefaktorene hadde i tillegg gjort reform lettere da enn nå. Ukraina var ikke i en krigslignende tilstand med Russland, og internasjonal økonomi var i medvind.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook
Sterke krefter kan sabotere
For det andre finnes det sterke krefter mot reform i samfunnet. Både oligarkene og byråkratiet har tjent godt på den gamle modellen, og har ikke nødvendigvis noe ønske om endring.
Oligarkene er det antakelig mulig å få kontroll over rett og slett fordi de er så få. Det blir vanskeligere å få de mange i det byråkratiske apparatet som beriker seg på bekostning av resten av samfunnet til å slutte med dette. En ting er å vedta gode reformlover, noe helt annet er å få alle aktørene i samfunnet til faktisk å følge dem.
For det tredje vil antakelig Russland gjøre så godt det kan for å sette kjepper i hjulene for reformer. Putin har ingen interesse av at en vestlig samfunnsmodell lykkes i Ukraina.
Russland har allerede innført boikott av de fleste ukrainske varer, stengt gasskranene og utsatt Ukraina for en omfattende internasjonal propagandakampanje. I tillegg kan Russland i betydelig grad regulere temperaturen på konflikten i Donbas opp og ned etter eget forgodtbefinnende.
Allianse eller alene
Foruten å reformere innenriks, må den nye ledelsen også finne en modell for å sikre landet mot ytre fiender. Hendelsene våren og høsten 2014 har etterlatt liten tvil om behovet for dette. Her diskuterer de ukrainske politikerne flere løsninger.
Mange ser medlemskap i Nato som det beste alternativet. Før Krim og Øst-Ukraina, var dette lite aktuelt, fordi bare ca. 20 prosent av befolkningen støttet Nato-medlemskap. Etter begivenhetene dette året har imidlertid støtten økt til opp mot 50 prosent.
Andre tviler på at de nåværende Nato-landene er villige til å utfordre Russland på dette viset, og antar at Ukraina må bære byrden selv. Dette betyr i så fall en kraftig opprusting av forsvaret, og noen ser ingen annen mulighet enn at Ukraina igjen blir en atomvåpenmakt.
Atter andre mener nøytralitet garantert av stormaktene, som Østerrike under den kalde krigen, kan fungere. Problemet med dette er at Ukraina allerede fikk en slik garanti i det såkalte Budapest-memorandumet fra 1994.
Her gav landet fra seg sine atomvåpen i bytte mot løfter, også fra Russland, om at Ukrainas integritet skulle respekteres. Denne garantien hindret allikevel ikke Putin fra hverken å annektere Krim eller starte opprør øst og sør i landet.
Det er betydelige mer uenighet mellom Ukrainas ledere om hvilken sikkerhetsmodell de skal ha enn om hvilken samfunnsmodell de skal følge.
Et vellykket Ukraina kan påvirke Russland
Skulle ukrainerne faktisk lykkes med reformene, kan jeg tenke meg i hvert fall to mulige konsekvenser for landet selv og for Europa for øvrig.
Den ene er at vellykket reform vil kunne redusere betydningen av den regionale splittelsen øst-vest i landet. Denne er ifølge nye meningsmålinger allerede betydelig redusert på grunn av at også mange i øst og sør fordømmer Russlands aggresjon.
Men, hvis Ukraina forblir et sted hvor eliten gjør seg rik på befolkningens bekostning, kan dagens økte fellesskapsfølelse bli kortvarig. De østlige og sørlige delene av landet vil fort miste tilliten til et korrupt styre i Kiev.
Den andre mulige konsekvensen av vellykket reform, er at Ukraina vil demonstrere at den europeiske samfunnsmodellen kan fungere også i det post-sovjetiske området.
Hvis Russland samtidig er i stagnasjon på grunn av dårlig fungerende institusjoner, lav oljepris og sanksjoner fra Vesten, vil også mange der kunne begynne å spørre seg om de går i riktig retning.
Det er vanskelig å tenke seg at Ukraina kan gi et større bidrag til europeisk sikkerhet enn ved å fungere som en inspirator for en framtidig liberalisering av Russland.
