Nå spør alle den nye kulturministeren om hun har tenkt å hjelpe Oslo med Munchmuseet. Men det kan ikke Hadia Tajik svare på. For Oslo kommune har nemlig ikke bedt staten om hjelp. Og hvorfor ikke, ja, det er det store spørsmålet.
Kanskje fordi de trives så godt som eneherskere over den formidable arven etter Munch? Kanskje de ikke vil dele på æren?
Men etter år med underbudsjettering, negative omtale og stadige forviklinger og utsettelser i saken om å bygge et nytt Munchmuseum, er det er all grunn til å bestride deres evner som konger på Munch-haugen. Nå bør Oslo kommune gjøre det de skulle gjort for lenge siden; organisere Munchmuseet som en stiftelse, invitere staten inn rundt styrebordet – og la fagkunnskapen slippe til bak rattet.
Små knyst fra Munchmuseet
Til tross for at samtlige partier i Oslo i årevis har vært enige om at det bør bygges et nytt Munchmuseum, er forvirringen per dags dato total om hvor dette museet skal ligge. Mens pengene renner ut, har lokaliseringsargumenter blafret mellom Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet i sju samfulle år: Tøyen, Bjørvika eller nå det siste året også, Nasjonalgalleriet?
Hva Munchmuseet selv måtte mene om saken? Jo da, smått om senn, etter at bystyret hadde sagt sitt, arkitektkonkurransen var avholdt – vel og merke uten en eneste representant fra Munchmuseet i juryen – begynte man å høre små knyst fra Munchmuseet om at de var godt fornøye med den spanske arkitekten Juan Herreros museumsforslag: Lambda.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Funksjonær i kommunen
For det er altså slik at Munchmuseet ikke har et eget styre, ingen profesjonell styreleder som i samråd med museets faglige ledelse kan stake opp kursen fremover, ingen direktør med makt til å synliggjøre styrets valg og museets egne mål og visjoner. Stein Olav Henrichsen kan flotte seg med tittelen «direktør», men i realiteten er han en funksjonær i kommunen.
Det er skiftende politikere i Oslo kommune som styrer Munch-skuta. Det trives de med. Det gir dem mulighet til å klippe snorer og åpne små og store Munch-utstillinger. Det er de som reiser til Paris, Frankfurt og London for å speile seg i glansen av Edvard Munch.
I tiår etter tiår har Oslo kommune vært dårlige eiere av den ekstremt verdifulle arven etter Edvard Munch. Testamentert til byen da Munch døde i 1944. Museet ble åpnet i 1963. Så begynner kampen om pengene. I år etter år ble budsjettene beskåret.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Minner om en mellomstor flyplass
Det fine museet, som i begynnelsen hadde bortimot 400.000 besøkende i året, blir smått om senn mer og mer slitent. Klimaanlegg streiker. Vannlekkasjer er etter hvert mer truende for «Skrik» og «Madonna» enn innbruddstyver. Besøkstallet nærmer seg 120.000, og 40 prosent av museets utstillingsflater minner mest om en mellomstor norsk flyplass på grunn av sikkerhetsutstyr.
Den Norske Opera og Ballett og Nationaltheatret er organisert som AS. Det samme er Oslo kommunes eget teater Oslo Nye. Nasjonalmuseet er en stiftelse. For alle gjelder at de har driftige, proffe og kunnskapsrike styrer som jobber med den faglige staben.
Da den langvarige kampen om å få bygget en ny opera i Norge pågikk for fullt, sto styreleder Leif Terje Løddesøl last og brast med operaens ledelse. Sammen la de slagkraftige planer for hva de selv ønsket å oppnå, hvorfor og på hvilken måte. Deres jobb var å påvirke politikerne. Ikke omvendt. Og da arkitektkonkurransen ble avholdt, var det styreleder Løddesøl som var juryens leder.
LES OGSÅ: Realiser Lambda nå!
Slipp staten inn
Dette er styringsredskapet Munchmuseet mangler. Så når skal Oslo kommune slippe museet fri? Når skal de lage en stiftelse der statlige representanter inviteres til styrebordet for å ivareta de nasjonale og internasjonale utfordringene som følger i kjølvannet av Edvard Munch? Når skal de be Hadia Tajik om hjelp? Å slippe staten inn, betyr ikke at kommunen mister eierskapet til Munchs kunst.
Mange har sagt det før, men sannheten i det blir klarere og klarere; Munch er for stor for Oslo!
