La det ikke være noen tvil, ros er bra for oss mennesker. Det finnes ikke et fornuftig menneske i verden som er i mot positiv oppmerksomhet. Men må den tyte ut som rosa kakeglasur og kalles feminin?
Debatten om kvinner som fremhever kvinner i sosiale medier når sitt klimaks når forfatter, foredragsholder og spaltist Kathrine Aspaas, hun som har skrevet «raushetens bibel», i en kommentar omtaler sine kritikere på en måte som er alt annet enn raus.
«Jeg tror arrogansen og latterliggjøringen i denne saken er trigget av dype, smertefulle mekanismer.»
Med andre ord: Din negativitet har utspring i psykisk smerte. En liten dose uønsket psykoanalyse inviterer ikke til samtale. Hadde bare Aspaas noe som helst sted i kommentaren gjort et forsøk på å imøtegå den saklige delen av kritikken, så kunne det kanskje vært håp om et oppklarende ordskifte, men nei. Hennes ærend virker å være et annet. Debatt, meningsutveksling og nyansering er åpenbart ikke det hun er ut etter. Den manglende nysgjerrigheten på om meningsmotstanderne kan ha et poeng, er øredøvende.
SE OGSÅ: Debatt om «hurra-retorikken» på Aktuelt
Tar kvelertak på fri meningsutveksling
I en tid der vilkårene for den gode samtalen stadig ser ut til å krympe, er det helt på sin plass å være oppmerksom på krefter som aktivt hindrer et konstruktivt ordskifte, særlig i sosiale medier og nettdebatt der små og store troll hersker og viser seg immune mot sollys. For saken er den, at der heia-kulturen råder tas det kvelertak på fri meningsutveksling. Sånn sett er det ingen forskjell mellom et nettroll og en heia-junkie.
Min Facebook-venn Arnfinn sa det så presist at jeg ba om tillatelse til å stjele poenget hans: Det jeg ikke forstår er en fremvoksende kultur der rosen ikke gis for hva folk gjør, men for hvem de er. «Du er så flink.» «Du er så fantastisk.» «Du er så flott.»
Da handler det ikke lenger om sak, men om person.
Og er det noe folk virkelig, virkelig, virkelig trenger å lære seg, er det å skille sak og person.
Integritet er kulere enn ros
Som feminist vil jeg for enhver pris unngå at en slik personifisert og heliumspreget heia-kultur knyttes til noe typisk kvinnelig og feminint. Skepsisen til gjensidig ryggkløing er både sunn og nødvendig. Integritet er like kult som uhemmet ros. Kanskje til og med kulere. Ekte raushet ønsker kritikk og motstand velkommen.
Hvorfor er det så viktig for Aspaas og hennes likesinnede å sette negative merkelapper på kritiske røster? Har hun ikke selv mange ganger tatt til orde for å bygge ned fordommer? Kanskje ligger svaret i en overdreven tro på at systematisk smisk og ros kan løfte fjell og hva det skal være av astronomiske utfordringer. Kanskje finner vi svaret i en kjapp gjennomgang av hvilke nettverk det er som setter standarden for heia-kulturen.
For det er ikke en hvilken som helst kvinne i gata som skjønnmaler og kaster superlativer etter sine medsøstre. Ser vi til Aftenpostens artikkel om fenomenet er det mulig å nedtegne følgende grovkornede kategori: Suksessfull, hvit kvinne i trygg posisjon. Dette er ikke engang kvinner på vei opp og frem, dette er kvinner som fulle av selvtillit har passert målstreken mange ganger allerede. Og fremdeles vil de ha heiarop.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Jeg nekter
Jeg nekter. Ikke fordi jeg ikke vil heie på kvinner, eller fordi jeg ikke unner dem suksessen, men fordi jeg heller vil heie på noen som trenger det langt mer. Aspaas spør retorisk «Hvorfor skal vi bare heie rundt skiløypene?». Idrettsmetaforen er treffende, for der Aspaas heier på de godt betalte funksjonærene, vil jeg heller heie på de talentfulle unge som står nervøse ved startstreken.
Det er også et annet element ved denne overdrevne rosen: Den virker ikke på de som virkelig trenger det. Den som ønsker å gjøre karriere trenger selvtillit og mestringsfølelse. Kompetanse og akademiske meritter er ikke nok i seg selv, motet svikter dersom den indre kritikeren skrur opp volumet. Selvtillit bygges ikke på rosa sukkerspinn, men på anerkjennelse begrunnet i reelle kvaliteter. Selv små barn er i stand til å gjennomskue ukritisk ros, de tror ikke noe på den. De blir forvirret av den, og presterer i verste fall dårligere som følge av den.
Så la oss være ærlige, rosens effekt føles deilig i øyeblikket, men den er både kortvarig og flyktig, i høyden et blaff. Litt som en varm fis som gir seg. Og blir det for mye av den, begynner det å stinke.
