Afrikas eldste statsleder, Robert Mugabe (89) er klar for fem nye år som president i Zimbabwe. Han har regjert siden 1980, og siden gjennomsnittsalderen i landet er 54 år, er det få som husker en tid uten ham. Han var en stor frigjøringsleder som nedkjempet det hvite mindretallsstyret. Han var en forsoningens mann som tok hvite med i sin regjering.
Nå er han en bitter statsleder som ikke vil slippe andre til. En autoritær Big Man i Afrika som har kjørt et av de rikeste og beste landene i grøfta.
Hvem vant valget?
Torsdag så vi han på Zimbabwes nasjonalstadion i Harare, tungt lastet med egne medaljer. 60.000 partifeller jublet under innsettelsen der han satt under en teltduk midt på grasmatta, sammen med offiserer, også de med messing på brystet. Folk var busset inn av partiet ZANU-PF, de fikk penger, lunsj og gratis skyss.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Opposisjonsleder Morgan Tsvangirai var der ikke. Han mener Mugabe stjal valgseieren, og han appellerte til to rettsinstanser om å få valget erklært ugyldig. Så ga han opp. Han sa også hvorfor han uteble fra seremonien: «Når tyven inviterer til selskap, er det ikke naturlig at den fornærmede deltar. Jeg er forresten heller ikke invitert».
Mugabe vant valget med 61 prosent av stemmene, mens Tsvangirais MDC (Movement for Democratic Change) fikk 34. Valgkommisjonen har vedgått at 300.000 velgere ikke fikk stemme, MDC mener det var nærmere en million. De fleste var i distrikter hvor MDC tidligere har hatt flertall. Valgobservatører fra Den Afrikanske Union sier at valget ikke var perfekt, men avvikene ikke store nok til at resultatet ville blitt et annet.
FØLG DEBATTEN: Ytring på facebook
Sviktet av Tony Blair
Mugabe er beryktet for, med åpne øyne, å ha kjørt landbruket i grøfta. Fredsavtalen fra 1980 innebar at de hvite storfarmerne i Zimbabwe skulle avgi jord til svarte småbrukere mot kompensasjon fra den tidligere kolonimakten Storbritannia. Men den britiske statsminister Tony Blair stoppet etterhvert utbetalingene, fordi han mente det var galt å bruke bistandsmidler til å betale rike farmere. Mugabe hadde ikke penger, og fortsatte derfor landreformen ved å la partistøtter og frustrerte krigsveteraner selv få forsyne seg. Partiledere, generaler, dommere, redaktører og ministre kunne velge seg storgårder, selv om de ikke kunne drive dem.
Landbruket forfalt. Folket sultet. De med utdanning forlot landet og kritikerne ble slått ned. Opposisjonspolitikere ble fengslet, torturert og drept. Inflasjonen var grenseløs. Et brød kostet en milliard, før de ga opp «zimdollaren» og gikk over til å bruke sør-afrikanske rand eller amerikanske ekte dollar.
Men så kom et skifte. I 2009 gikk Mugabe med på å ta MDC med i regjeringen. De fikk finansministeren, og Tsvangirai ble statsminister. Det internasjonale samfunn fikk tillit til Zimbabwe, og investerte. De hundre tusen småfarmerne som hadde fått jord, kom i gang med produksjonen. I dag skaffer de landet like mye mat som de hvite bøndene i sin tid produserte.
FØLG DEBATTEN: Ytring på twitter
Reiseforbud
Robert Mugabe og den øvrige politiske elite er rammet av sanksjoner som blant annet forbyr dem å reise til Europa og USA. I Afrika derimot, er Mugabe en populær mann. Zimbabwes president gjør nemlig det mange afrikanere drømmer om; å ta makten fra kolonimaktene og spre den ut til folket. Han fratok de hvite farmerne jorda, selv om det var ved brutale metoder. Nå er han kommet til neste skritt: økonomien. Det skal være 51 prosent svart eierskap i all business.
Han begynte med gruvene, går videre til bankene og gir seg ikke før den svarte mann «eier» Zimbabwe. Dette har gjort internasjonale investorer nervøse. De skygger unna Zimbabwe.
Det bekymrer ikke presidenten. Han har før sagt de kan dra til helvete, akkurat som han nylig ba ledelsen i MDC gå og henge seg. Han ser på partiet som en trojansk hest, plassert der av Storbritannia.
Bloddiamantene
Da MDC kom inn i regjeringen, fikk næringslivet ny vitalitet, ikke minst innenfor gruveindustrien. I 2006 startet et britiskregistrert selskap leting etter diamanter i Chiadzwa i Marange-fjellene øst i landet. Letingen ble stanset etter én dag. Zimbabwes visepolitisjef Olbert Denge beordret dem ut av leteområdet fordi et nasjonalt selskap, Zimbabwe Mining and Development Company, skulle ha rettighetene.
Den statlige gruveletingen kom aldri gang, men ryktene spredte seg og folk strømmet til. 20.000 fattige eventyrere dro til Marange-fjellene for å finne diamanter. Verken veisperringer eller politistyrker klarte å hindre dem, så Zimbabwe gjorde som de pleier. De sendte inn kamphelikoptre og pepret alt som rørte seg på bakken. De fikk has på 78 gravere. Siden har soldater overtatt i gruvene. De er anklaget for å true barn til å lete etter diamanter for seg.
De rikes dype lommer
Nå er den nasjonale produksjon i gang, men inntektene går ikke til den jevne zimbabwer. Den går ikke inn i statsbudsjettet heller. Mye av overskuddet havner i regjeringspartiet og i det militære, samt til private konti. Mugabes kone Grace har store interesser. Det har også Mugabes søster Sabina. Andre med fingrene i diamantposen er sentralbanksjefen Gideon Gono, visepresidenten Joyce Mujuru og selvsagt: gruveministeren Amos Midzi.
Zimbabwes gruver produserer dermed det som kalles «bloddiamanter» og er svartelistet. Landets diamantproduksjon er rammet av «Kimberley-prosessen», som går ut på å forby salget av diamanter fra krigssoner og områder med barnearbeid.
Nye eksperimenter
Den nye regjering i Zimbabwe blir en ren ZANU-PF-regjering. MDC er ute. Dermed svekkes tilliten i det internasjonale samfunn, økonomien vil igjen stupe. Mugabe vil få fritt spillerom for sine politiske eksperimenter, basert på ideen om at svarte skal styre selv. Den tanken har bred forståelse, men det er mange som ikke deler Mugabes fiendtlighet til den omverden han tross alt skal handle med.
Diktator
Robert Mugabe blir omtalt som en diktator. Hvordan er det mulig i et land med flere partier og offentlige valg?
Han er ingen klassisk diktator, slik vi kjenner dem med solbrillene på fra bananrepublikkene i Latin-Amerika. Mugabe har ikke kunnet diktere nasjonalforsamlingen. Han må høre på opposisjonen og respektere domstolene. Likevel er han eneveldig.
Han får sin vilje gjennom i partiet, hvor han har plassert sine folk i nøkkelposisjoner. Det Mugabe bestemmer seg for, vedtar partiet. ZANU-PF har hatt flertall i parlamentet, nå også to-tredels flertall. I praksis kan han diktere nasjonen. Og dommerne, de har jo fått hver sin gård, og er dessuten utpekt av Mugabe.
Hvor lenge varer Mugabe?
Nå brer det seg en slags matthet i det zimbabwiske samfunn. Man håper at Mugabes liv snart er over. Han kan ikke leve evig, selv om han har fått skrevet om grunnloven så han kan sitte til han er 99. Zimbabwere vil heller snakke om hvem som kan overta. Vi kjenner ikke noe navn, for ingen kronprins er blinket ut.
Men det er nok av kandidater. Felles for dem er at de har fått hvert sitt gårdsbruk og noen aksjer i gruveindustrien.
