Hopp til innhold

Tung mobilisering mot voldtekt i krig

Vi må stanse seksuelle overgrep i krig. Britene er utålmodige og aktive, og de norske myndighetene gjør sitt. Men vi kunne gjort så mye mer.

RWANDA-GENOCIDE-RAPE

Seksuelle overgrep i krig kan være et våpen for å forhindre at etniske grupper settes ut av spill på grunn av skader. Skadene kan også vare i generasjoner. Bildet viser en 19 år gammel jente i Kigali, Rwanda. Hennes mor ble voldtatt under folkemordet, noe som skapte problemer for jenten under oppveksten.

Foto: PHIL MOORE / Afp

Kronikkvignett Ytring

Verdens toppledere møtes denne uken i London for å diskutere hvordan seksualisert vold i krig kan bekjempes og straffeforfølges bedre. Dette er historisk. Aldri før har det vært samlet så mange mektige personer med beslutningsmyndighet for å diskutere dette temaet. «Global Summit to End Sexual Violence in Conflict» (10–13. juni) må få konsekvenser for dem som er ansvarlig for overgrep i krig.

Seksuelle overgrep i krig er ikke lenger ansett som noe som tilfeldigvis skjer samtidig med kamphandlinger, men blir mer og mer forstått som en bevisst taktikk for å oppnå strategiske mål i krig. Hensikten kan for eksempel være å ramme utvalgte etniske eller religiøse grupper ved at de blir ute av stand til å reprodusere på grunn av både psykiske og fysiske skader.

Volden er ikke lenger privat og skjult, men er blitt et sikkerhetspolitisk spørsmål. Dette gjenspeiles i sikkerhetsrådsresolusjoner i FN om bekjempelse av denne volden og at NATO jobber med militær bekjempelse av den. I tillegg har man fått på plass ulike former for nasjonal og overnasjonal straffeforfølgelse av overgriperne.

Med andre ord har det skjedd en helomvending, som skyldes en økende anerkjennelse av at menn og kvinner ofte har ulike roller i krig og dermed også ulike krigserfaringer. Historisk har ikke kvinner vært like viktige som politiske aktører, og heller ikke vært like interessante for forskere å analysere. Dermed har deres erfaringer, innsikter og ideer blitt utelatt og oversett. Dette er nå i ferd med å endre seg, men i følge britene skjer endringen for sakte, og mange vil støtte dem i dette.

Utålmodige briter

I 2013 hadde Storbritannia formannskapet i G8-gruppen, og ønsket å benytte anledningen til å profilere utenrikspolitiske saker der de mente det var et særlig behov for handling. Godt hjulpet av Angelina Jolie, spesialutsending for FNs flyktningeprogram UNHCR, understreket den britiske utenriksministeren William Hague gjennom hele 2013 behovet for å bekjempe seksualisert vold og få til mer effektiv straffeforfølgelse av overgripere.

Volden er ikke lenger privat og skjult, men er blitt et sikkerhetspolitisk spørsmål.

Inger Skjelsbæk, PRIO

Hague og Jolie er utålmodige, og mener fremdriften i dette arbeidet er for dårlig. Det er for mange kompromisser og kontroverser når man skal komme til enighet i overnasjonale fora. Dette er også grunnen til at disse to har initiert og står som vertskap for det globale toppmøtet i London denne måneden. Her skal man diskutere hvordan man hindre overgripere i å gjemme seg bort, hvordan militære og politiske ledere kan holdes ansvarlige når deres soldater begår overgrep, og hvordan man bedre kan hjelpe dem som blir rammet.

Denne utålmodigheten er en oppløftende kontrast til verdenssamfunnets sendrektighet. På et nylig møte i norsk UD om regjeringens nye strategi for arbeidet med «kvinner, fred og sikkerhet» sa utenriksminister Børge Brende at det er viktig at flere land tar slike initiativ som det britene nå har gjort. Norges rolle i denne omgang er å støtte britenes innsats, noe Børge Brende blant annet viser ved å reise til London for å holde innlegg og lede en av debattene.

Men norske myndigheter kan gjøre så mye mer.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Likestilling bekjemper overgrep

En av forutsetningene for at seksualisert vold fungerer som et effektivt våpen i krig, er ulikheten mellom menn og kvinner i samfunnet. Voldtekt, særlig i krig, er en billig og effektiv måte å trykke ned mennesker som allerede er underordnet, både militært, økonomisk, sosialt og kulturelt. Ofrene er som oftest kvinner.

For å bekjempe dette trengs det mannlig engasjement, politisk, sosialt og militært.

Inger Skjelsbæk, PRIO

Derfor er kampen for likestilling i samfunnet også en effektiv måte å bekjempe overgrep på, fordi likestilling mellom kjønnene vil bidra til å gjøre voldens logikk illegitim.

Forskning viser for eksempel at i militære grupper hvor likestilling er et ideal og hvor det er stor kvinneandel er også bruken av seksuelle overgrep lav. Vi trenger flere kvinner inn i politiske beslutningsprosesser hvor krig og fred bestemmes og inn i fredsprosesser og forhandlinger. Da vil gjenoppbygging etter konflikt bli mer likestilt, noe som vi tror vil virke forebyggende på denne formen for overgrep. Kanskje kan dette være et budskap og en utfordring for utenriksministeren i et av verdens mest likestilte land?

Mannlig engasjement trengs

Uansett om Børge Brende skulle ønske å ta opp denne tråden eller ikke, er det oppløftende at så mange mannlige utenriksministere nå engasjerer seg for bekjempe seksualisert vold. For denne volden er jo ikke et kvinneproblem. Det er først og fremst et problem fordi altfor mange menn blir forvandlet til overgripere i krigssituasjoner. For å bekjempe dette trengs det mannlig engasjement, politisk, sosialt og militært.

Kampen for likestilling er også en effektiv måte å bekjempe overgrep på.

Inger Skjelsbæk, PRIO

Britenes initiativ til et globalt toppmøte er historisk av flere grunner: antall deltakere er enormt, nivået på den politiske deltakelsen er høyt, mannlige topp-politikere tar eierskap til noe som ofte har vært sett på som et såkalt kvinnetema og den politiske gevinsten hvis man lykkes er stor. Dersom britene får æren for en øket innsats for bekjempelse av seksualisert vold, er dette viktig utenrikspolitisk kapital for Storbritannia.

Kanskje kunne norske utenrikspolitiske myndigheter la seg inspirere til å arrangere et tilsvarende globalt toppmøte om kvinners politiske deltakelse i fredsprosesser? Her har Norge et fortrinn i kraft av internasjonal anerkjennelse for så vel likestillingspolitikken som fredsengasjementet.

Hvis britene kan bidra til å stoppe seksuelle overgrep kan kanskje Norge bidra til å få kvinner til forhandlingbordene i verdens konfliktområder. Da kunne Norge utfylle britenes innsats og markere eget engasjement på et område av stor betydning for internasjonal fred og sikkerhet.