For ente gang er et terrorangrep utført av muslimer. Det er uskyldige mennesker som blir drept. Deres familie og venner står igjen med et enormt tomrom. For muslimer vokser det frem et behov for å ta avstand, enten det kommer i form av ytre press eller en indre trang til å vise at man ikke automatisk er i samme bås som terroristene.
Bruker religion til å legitimere vold
Her er det viktig å presisere at det ikke er et poeng i å ta avstand fra alle mulige angrep eller unnskylde seg for slike handlinger. Som alle andre borgere skal man ha rett til å kjenne på de ulike følelsene og tankene som dukker opp når noe slikt skjer. Men det handler om å vinne en definisjonsmakt rundt en identitet.
I prosessen blir fristelsen stor for mange å si at de som angrep i islams navn ikke er muslimer. Det er riktig at disse menneskene ikke tolker islam på samme måte som majoriteten av muslimer, men de bruker religionen til å legitimere volden de påfører andre. Det er et stort problem. Dette er ikke noe man kan gjemme seg fra eller bortforklare, det er et faktum.
De islamske lærde har mislyktes
Majoriteten av muslimer har dessverre ikke klart å mobilisere godt nok mot misbruk av religionen. De islamske lærde har mislyktes i å avfeie den vrengte tilnærmingen til de ekstreme. Det kan skyldes at de lærde ikke har vært så høylytte, dels fordi ungdommen i mange tilfeller rett og slett ikke hører på dem, dels fordi de ikke vet hvordan de skal tilnærme seg ungdom.
LES OGSÅ: Norske muslimer må rope høyere!
Forsvarsposisjon
I tillegg går en del muslimer ved slike hendelser som i Paris i en forsvarsposisjon. De trekker frem uretten som har blitt begått av vestlige styresmakter og sier at dette er mye verre, men det snakker ingen om. Eller at det hver dag dør hundrevis av mennesker i Syria, og det snakker ingen om. Meningsløse voldshandlinger blir gitt en «forklaring» som er mer tilgjengelig for ungdommer på søken, enn teologiske slutninger fattet av islamske lærde som har en klar fordømmelse av terror.
Det er ikke til å gå utenom at man er en feig morder og ikke noe annet når man utfører slike handlinger. Den eneste blant de kjente islamske lærde som jeg har kjennskap til og som har uten å skifte diskurs tatt klart avstand fra terror og deres bakmenn, uansett hvor det har blitt begått, er Fethullah Gülen. Han har tydelig uttalt at gjerningsmennene er en skam for troen de påstår de bærer.
Ansvar fra vår samvittighet
Prinsipper i Islam endrer seg ikke etter forholdene. Å ta uskyldige liv er like mye imot min religion i dag som det var for 20 år siden. Vi som muslimer har ikke et ansvar overfor allmennheten å ta avstand fra slik brutalitet. Men når det kommer til vår samvittighet er det et påbud å arbeide for å motvirke de kreftene som oppfordrer til hat og voldelige handlinger.
Når man ser at det begås terrorhandlinger i Islams navn i Frankrike, Syria, Irak, Afghanistan og Nigeria for å nevne noen, så er behovet for å motvirke disse kreftene enorme. Hvis jeg som muslim ikke klarer å fordømme terrorhandlinger uten noe «ja men..» eller «dette skjer fordi..» har jeg et problem med min samvittighet. En samvittighet som gjør skille på menneskeliv er en samvittighet på dødsleiet.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook.
Storsamfunnet bør vise større tillit
Denne «ja, men» tilnærmingen kan tendere mot konspirasjonsteorier. Det er kanskje dette som er grunnen til at de muslimske miljøene ikke har følt det som et ansvar for å ta vare på dem som har gått den trange stien til de ekstreme huler. Hvor har vi vært når vi har sett muslimer sakte bli rekruttert til barbariet? Trodde vi at de ikke ville være blant dem som senere kom tilbake for å ta uskyldige liv?
Våre samvittigheter bør vekkes slik at de muslimske miljøene handler proaktivt med å ta vare på ungdommer som sakte seiler akterut. For at dette ikke skal være et ideal, men faktisk realiserbart må storsamfunnet kanskje vise enda større tillit til at majoriteten av muslimer fanger opp ungdommer som er på avveie.
Menneskelig kontakt åpner forståelsen
Her må en også anerkjenne at den muslimske identiteten rommer mye, og at det å bygge tillit og forståelse er noe som vil ta tid når det har hendt noe som har svekket tilliten eller vekket mistanke. Det er mange gode samfunnstiltak her i Norge som har funnet sted initiert av muslimer og jeg tror de har bidratt til å skape en større forståelse.
Det er den menneskelige kontakten med en muslim, ofte over en kopp te eller middag som åpner forståelse som går begge veier. Medmenneskelighet, åpenhet, og toleranse er ord som repeteres ofte. Det er viktige pilarer for å skape tillit. Da er det også viktig å ha en indre refleksjon og ta tak i utfordringene som ligger der. Dette vil gjøre det enklere å være tilgjengelig når de vanskelige spørsmålene møter oss. Det vil gjøre at vi er mer forståelsesfulle og ikke leter etter kroker av bortforklaringer for å gjemme oss.
